Digigal utvikling

«Unga syns det blir så fint», var svaret viserektor hadde da jeg etterlyste den pedagogiske gevinsten av at mitt barn som ennå ikke hadde lært å lese og skrive, som hjemme var nektet skjerm, skulle få sin egen datamaskin. Et nettbrett som skulle være med hjem hver dag.

Jeg har angra siden på at jeg ikke reiste meg opp og sa det jeg tenkte. Dette holder ikke, dere aner faktisk ikke hva dere holder på med! Åra som fulgte, ga meg rett. Det var jo spesielt å ta andreklassinger på fersken i gangen, surfende på porno.

Vi skal tilbake til mars 2018. Ungene mine gikk da i 1. og 3. klasse på nærskolen i indre del av Oslo. Fra skolen tikket det inn mail: Viktig melding til alle foresatte! Med et entusiastisk utropstegn til slutt, altså. I det vedlagte brevet sto det «Innføring av læringsbrett (iPad) 1:1 for alle elever fra skoleåret 2018-19».

Jeg var rett og slett begeistra for at min ferske fjerdeklassing skulle få eget nettbrett.

«Vi har fulgt med utviklingen på dette området en stund, og mener at dette er veien å gå for å bidra til mer læring og til å utvikle mennesker som er rustet til å møte de utfordringene som ligger foran oss», skrev rektor til oss 1200 foreldrene som nå skulle få vår hverdag snudd på hodet.

«Vi ønsker at elevene skal stå best mulig rustet» het det i skrivet. Akkurat dette var ikke så vanskelig å stille seg bak. Alle ville jo det beste for sine, men også for de andre. Siden skolen lå i et område med sosioøkonomiske utfordringer, var dette viktig for mange foreldre. Vi kunne da ikke la våre unger henge etter de andre lenger vest når det gjaldt digital kompetanse? Vi måtte heie på sosial utjevning.

Skolestart samme år var alle foresatte kalt inn til obligatorisk foreldremøte. Vi benket oss i skolens lille gymsal, klare for å høre om barnas lyse framtid med moderne teknologi. Budskapet fra skrivet ble gjentatt. Lærings-brettet skulle «i stor grad erstatte tradisjonell kladdebok, lærebøker i papir o.s.v.».

Noen tek-orienterte foreldre utfordret skolen på valg av Apple, og problematiserte plattformvalget teknisk, politisk og ikke minst økonomisk. Apples produkter var og er svært dyre. Det kom også noen spede bekymringsmeldinger om utvikling av håndskrift og om det ikke var et selvstendig gode å bruke bøker. Men nei, dette kunne vi ta med ro, sa den godt voksne representanten fra skoleledelsen. De hadde som kjent fulgt med utviklingen på dette området en stund.

Men hvem var vi til å stå imot? Jeg, en enkel avismann.

Jeg var rett og slett begeistra for at min ferske fjerdeklassing skulle få eget nettbrett. Basisferdighetene var på plass, hun var mer enn klar til å ta del i den digitale transformasjonen. Men jeg tok ordet, sikkert spak jeg også, og spurte hvorfor strategien måtte gjelde alle? Hvorfor skulle førsteklassingene ha nettbrett? Hvorfor skulle min andreklassing ha det? Umoden, uferdig og med dårlig impulskontroll. Hva var den pedagogiske gevinsten med å starte så tidlig? Eller hva var prisen for å vente, til man var sikre på at de klarte å holde i blyanten og skrive navnet sitt?

Jeg glemmer aldri svaret. Det eneste skolelederen hadde å si var at «unga syns det blir så fint». På brettene kunne man jo organisere alt så fint i mapper, og det var lett med bilder og farger og video. Han mente kanskje gøy? Hvorfor husker jeg det? Fordi svaret overrasket meg og jeg har gjenfortalt historien mange ganger etterpå. Og jeg har forbannet meg sjøl og min egen feighet, for ikke å lytte sterkere til min egen store tvil om at dette var riktig.

Men hvem var vi til å stå imot? Jeg, en enkel avismann. Jo da, det var ikke ukontroversielt med nettbrett i skolen, noe forskning tydet jo på at det hadde negative sider, og var det ikke sånn at ungene til techeliten i Silicon Valley skjermet ungene sine? Men dette var jo framtida, vi kunne ikke stoppe tida. Hvem ville vel være en ludditt, en bakstreversk bydelsidiot?

For det var da som det sto i skrivet at «det har veldig mange gevinster opp mot elevenes læring». Opp mot, ja. Og de sa jo at «læring kunne skje uavhengig av tid og sted». Argumentene til skolen var åpenbart sterkere enn foreldres kjipe magefølelse. Det ble iPad for alle penga. Noe flere lærere ved skolen også hadde innsett og byttet jobb til selskapet som solgte læringsbrettene til skolen.

Titusener av unger ble brukt som prøvekaniner, skolen var et laboratorium

Etter ett år med observasjoner sto jeg på randen til å skrive ut min frustrasjon i avisa. Nettbrettene hadde vært en flopp for vår minste. All tvil var blitt bekreftet. Digitale læremidler var ikke utviklet i tide. Oppgavene på brettet var avfotografert fra lærebøker. Det hadde vært ekstremt knotete for 7-åringen å skrive på skjermen. Du vet sjøl hvordan det er å signere navnet ditt elektronisk med fingeren. De tekniske sperrene som stengte for «voksent» innhold, virket ikke. Og det var ikke noe system for at nettbrettene kunne legges igjen på skolen. Istedenfor ble de ammunisjon i vår egen tapende krig mot skjermene hjemme.

På flere hold var det krangling mellom skole og foreldre om hvem som skulle betale når den motorisk uferdige 6-åringen hadde mistet den tunge iPaden i bakken og knust glasset. Det var et svært uferdig produkt som var blitt hastet ut til alle av en inkompetent skoleledelse i blind teknologioptimisme. Akkurat som meg, våget heller ikke skoleledere og lærere å stå imot framskrittet. Men det hadde da vært en idé å teste det ut på eldste elevene for å høste erfaringer, i det minste?

Men før jeg rakk å gripe til tastaturet, kom fasit i Morgenbladet. Kommentator Gaute Brochmann sa det som skulle og måtte sies: «Den beste parallellen til nettbrett i barneskolen er den overdrevne bruken av medikamenter på aldershjem».

Han hadde dykket ned i forskningen og alle for- og motargumenter. Han fant ut at hukommelse, konsentrasjon, sosial kompetanse og lese- og skriveferdigheter var dokumentert svekket ved læring på nettbrett. Og at den beste måten å ruste barna for en digital fremtid, var et minimum bruk av digitale hjelpemidler. Brochmanns ga senere ut boka «De digitale prøvekaninene. Historien om hvorfor barnet mitt plutselig kom hjem med en iPad i skolesekken».

Vi må som samfunn, som kultur ha større selvtillit i møte med det som ser uimotståelig ut.