Dirty Høyre

Fåmælt og hardhendt. Slik kjenner vi actionhelten “Dirty Harry” fra en rad amerikanske filmer på 1970- og -80-tallet, spilt av Clint Eastwood. I tillegg til skuespillerkarrieren har Eastwood lang fartstid som republikansk politiker. I forrige presidentvalgkamp opptrådte han på republikanernes kongress, der han viste sin støtte til Mitt Romney ved å skjelle ut en tom stol som skulle representere President Obama. Noen lar seg inspirere av denne formen for valgkamp.

Høyres valgkampsjef Dag Terje Solvang var nylig i USA for å lære mer fra sitt søsterparti republikanerne og for å bidra i valgkampen til Tea Party-kandidaten Marco Rubio. Florida-senatoren Rubio har som viktigste saker kampen mot homofiles rett til å gifte seg, for forbud og straff for abort, også ved incest og voldtekt, og ikke minst ønsker han i likhet med resten av republikanerne å fjerne president Obamas helsereform. Det er dermed litt ironisk at samme Solvang også er helseminister Bent Høies ektemann.

Det er imidlertid ikke første gangen de konservative reiser i vesterled – Høyre har lang tradisjon for å lære av sine meningsfeller i andre land, slik også sosialdemokrater henter inspirasjon fra meningsfeller i resten av verden. Fremskrittspartiet har også de siste årene bygd opp et nettverk av samarbeidspartnere internasjonalt – og har tatt med seg noen erfaringer hjem: “Når skitne valgkamper blir mer vanlige, er det fordi de faktisk fungerer. De kan til og med ha positive konsekvenser for demokratiet”, har Frps statssekretær Ove Vanebo i Justisdepartementet tidligere slått fast.

For å flytte fokuset fra politikk til person, bruker høyresiden i flere land negative personkampanjer.

Aftenposten avslørte nylig hvordan høyrepartiene bevisst jobber med negativ kampanje for å stemple Arbeiderpartiets politikk og ledelse. Det er altså ikke løse påstander fra venstresiden at dette er en gjennomtenkt strategi. Avisa – som selv oppfordret folk til å stemme borgerlig ved siste valg – har gjennom flere måneder snakket med det de kaller “strateger i regjeringspartiene”. Høyre og Fremskrittspartiet kan være uenige i mye, men “Høyt opp i begge partier er man enige om at det er en suksessoppskrift å stemple Ap og Støre”.

De siste ukene har mange kommentatorer oppdaget mønsteret. Dagsavisens Hege Ulstein skrev i sin kommentar «Tåkebanken» at et søk på arkivtjenesten Retriever etter artikler som forbinder Støre med begrepene tåkefyrste, uklar, utydelig og vingle, viste en eksplosjonsaktig øking i løpet av fjoråret, nærmere bestemt etter Aps landsmøte. Fra 78 artikler i 2014 til 252 i løpet av 2015. Hittil i år er Støre oppe i 90 treff. Fortsetter det slik i samme tempo, vil han kunne notere seg for 732 uklare, tåkefyrste, vingle eller utydelig ved utgangen av 2016. Det vil antakelig være ny norsk rekord, skrev Ulstein.

Men det er allerede flere år siden man i tidsskriftet Minerva – med Oslo Høyres leder Nicolai Astrup som redaktør– fant artikler fra Høyre-folk som ville ha tøft skyts mot Jonas Gahr Støre. Han var for populær i brede lag av folket, noe måtte gjøres med det. Med tanke på framtida var det på tide å ta fatt i det man kalte “Støre-diggingens strategiske utfordring”.

Høyrepartier vil ofte helst ha en valgkamp som handler om personer, deres egnethet og karakter, og ikke om politikk. Dette styrker rett og slett sjansen til å vinne, det er høyresidens strateger ofte helt åpne om. For om debatten handler om politikk, er det ikke noe rop etter de løsningene høyresiden står for. “Om Høyre tolker valgresultatet som et ønske om mer høyrepolitikk, tar de feil. Politikere som bevarer velferdsstaten står øverst på velgernes ønskeliste, ikke skattekutt og privatisering”, kunne professor Ottar Hellevik fortelle et snaut år etter at den blåblå regjeringen tiltrådte. Hellevik er en av dem som kjenner nordmenns holdninger og verdier best. Få vet mer om hva som rører seg i velgerkorpset enn ham. Han har arbeidet med holdningsundersøkelsen Norsk Monitor i 30 år, og kartlagt hvilke verdier det norske folk legger vekt på.

Han var for populær i brede lag av folket, noe måtte gjøres med det.

For å flytte fokuset fra politikk til person, bruker høyresiden i flere land negative personkampanjer. Det kan være vanskelig å se hvordan det starter, men små dråper skaper til slutt en flod som skader tilliten til den som kampanjen rettes mot. Et eksempel på slike små drypp er helseminister Bent Høies angrep på Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre, fordi Støre skulle gå Birkebeinerløpet. Både i aviser og i radiodebatter ble Støre beskyldt for å gjøre det vanskeligere for “vanlige folk å komme seg opp av sofaen”. I stedet for å løfte fram Støre som et positivt forbilde for god folkehelse, valgte statsråden å framstille ham som et problem.

Dette besynderlige utspillet gir bare mening hvis det ses i en sammenheng der Støre framstilles som en representant for eliten – i motsetning til vanlige folk. Det dreier seg ikke om hans standpunkter eller partiets politikk – men om hans karakter, moral og integritet. Når regjeringen endrer skattereglene for aksjeselskaper, blir det lansert i VG som at man skal tette “Støre-hullet” i aksjeloven. Hensikten er åpenbar.

Karl Rove – fra Høyres søsterparti Republikanerne – er av mange regnet som en av mestrene bak “negative campaining”. Han har tidligere vært ansatt av Moderatene i Sverige, og har gjestet Civita i Norge. Rove er kjent som strategen som sikret George W. Bushs valgsuksesser. Under dekke av å drive meningsmålinger, fikk han spredt rykter om at Bushs motkandidat ved guvernørvalget i Texas i 1994, demokraten Ann Richards, var lesbisk og “fylte administrasjonen med homoaktivister”. Da demokratene ble klar over denne kampanjen – som hadde sterk effekt i sosialkonservative Texas for 20 år siden – var det for sent. Bush vant også over John McCain i primærvalgene i 2000 ved hjelp av en tilsvarende kampanje som antydet at McCain hadde en datter utenfor ekteskap med en farget kvinne. I virkeligheten var jenta McCains adoptivdatter fra Bangladesh.

Kombinasjonen av anonyme kampanjer og personangrep rammet henne hardt.

I vårt naboland Sverige tapte Sosialdemokratene valget i 2010. I ettertid pekte mange på partiets upopulære statsministerkandidat, Mona Sahlin, som en av hovedårsakene. Forfatteren og politikeren Aaron Etzler har i boka Reinfeldteffekten (Karneval forlag 2013) beskrevet hva som skjedde da det svenske Høyre klarte å gjøre valget til et spørsmål om Reinfeldt eller Sahlin – “et av de tydeligste personvalg i historien”, som Moderatenes reklamebyrå oppsummerte det.

Høyresiden, med støtte fra Sverigedemokratene, vant valget i 2010 – på tross av at det i politiske spørsmål hadde skjedd en tydelig venstredreining i befolkningen. Færre ville kutte i de sosiale overføringene, færre ønsket seg mer markedsøkonomi og nesten 70 prosent ville ha mindre forskjeller. Det viser at venstresiden kan vinne debatten om de politiske sakene, men likevel tape flertallet. Høyresiden klarte å få valget til å handle om helt andre ting – personer og ikke politikk. Sahlin var ikke upopulær i utgangspunktet. Etter at hun ble valgt til partileder, skåret hun lenge høyere enn statsminister Reinfeldt. Men kombinasjonen av anonyme kampanjer og personangrep rammet henne hardt.

Bare i noen få tilfeller greide man i Sverige å avsløre at reklamebyråer som hadde oppdrag fra høyresiden og politikere derfra, sto bak de profesjonelt utførte YouTube-klippene og kjedebrevene. Når ledende politikere fra høyresiden etter hvert i åpent lende karakteriserte Sahlin som “tobleronepolitiker”, var grunnlaget dermed allerede lagt. (I 1995 kom det fram at Sahlin under sin tid som arbeidsminister hadde brukte statens penger til egne utgifter. Sahlin leide biler til privat bruk, tok ut kontanter og kjøpte en rekke varer, deriblant to sjokolader av merket Toblerone, noe som førte til at saken fikk navnet «Tobleroneskandalen»).

I etterkant av valgkampen i 2014 har det kommet fram flere detaljer om hvordan høyresiden der jobber. En intern rapport fra 2015 viser at Svensk Næringsliv finansierte hetskampanjer mot sosialdemokraten og deres statsministerkandidat på sosiale medier. Gruppen “Rødgrøn Røra” skulle for eksempel framstå som et spontant og folkelig bidrag i debatten på Facebook. I virkeligheten brukte man millionbeløp på blant annet plakater av svenske sosialdemokrater manipulert inn på bilder sammen med Vladimir Putin og Stefan Løfven på festlig vis i en sandkasse.

Det er flere år siden forskere slo fast at Høyres politikere var de som oftest brukte negative budskap.

Liknende eksempler er det mange av. I Danmark pågikk det i årevis et etterspill etter høyresidens svertekampanje mot Helle Thorning-Schmidt. Hun ble beskyldt for skattefusk og rykter om en ektemann som “egentlig” var homoseksuell. De politiske motstanderne hennes fikk også spredt bilder av henne med dyre vesker, noe som sørget for tilnavnet “Gucci-Helle”. Ved valget i 2015 følte imidlertid de danske sosialdemokratene seg trygge på at Thorning-Schmidt hadde en enda mindre populær hovedmotstander i Lars Løkke Rasmussen. Valgkampen ble derfor fra deres side lagt opp med et sterkt fokus på personvalget. Det endte med at Løkke Rasmussens Venstre gjorde et elendig valg – men under støyen rundt personvalgkampen seilte Dansk Folkeparti fram til å bli det nest største partiet i Danmark, og Løkke ble allikevel statsminister. Venstresiden tjener sjelden på at debatten fjerner seg fra de politiske sakene.

Toriene i Storbritannia, og deres politiske allierte i pressen, forberedte seg på parlamentsvalget i 2015 ved å snakke om at Labours leder Ed Miliband hadde en far som “hatet England”. Når så også ledende representanter for partiet Høyre bruker Støres far og familie mot ham, er det en teknikk vi kjenner godt igjen.

Ed Miliband var “veik og rar”, og liknet en figur i animasjonsserien “Wallace og Gromit”. Han hadde dessuten “dolket en kniv i ryggen på sin egen bror, og ville svikte landet på samme måte.” Mye av valgkampstrategien til Høyres britiske søsterparti handlet om å bringe Labours statsministerkandidat i miskreditt. Med seg på laget hadde de store deler av engelsk presse – dagen før parlamentsvalget handlet forsiden på den største tabloidavisen om hvor rar Miliband så ut når han spiste baconsandwich. Strategien ga resultater, og den har fortsatt med fornyet styrke mot Labours nye leder, Jeremy Corbyn. Han blir kritisert for å ikke bukke dypt nok for dronningen, ikke synge nasjonalsangen entusiastisk nok og av selveste statsministeren kritisert for å ha for billige og dårlige dresser.

Fra fjorårets lokalvalgkamp i Oslo husker vi også hvordan Høyres valgkamp nesten utelukkende handlet om Fabian Stang. Høyres ordfører i Oslo satte tonen når han i Aftenposten dundret løs på Arbeiderpartiets byrådslederkandidat: “De såkalte Italia-trikkene ble bestilt mens Raymond Johansen var samferdselsbyråd. Vi kaller dem for Raymond-trikkene. Raymond-trikkene må vi slite med frem til innkjøpene som dagens byråd skal stå for, er på plass. Her gjøres det et stort arbeid. Politikeren som nå er Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, glemte blant annet å spørre om trikkene fungerer når det snør. Dét skal vi spørre om,” sier han. Før han avslutter med en appell om at valgkampen i Oslo “blir beinhard politisk. Og anstendig på det personlige plan.”

Det er flere år siden forskere slo fast at Høyres politikere var de som oftest brukte negative budskap. Mange husker nok fortsatt hvordan Gro Harlem Brundtland ble møtt av kampanjer fra Høyre der det het “Bli kvitt à” og det var helt tydelig at “a” her ikke bare kunne stå for Arbeiderpartiet. Eller frøposene som ble delt ut av samme parti med påtegningen “La Norge spire – ikke Gro igjen”. Det er selvsagt ikke tilfeldig når statsminister Erna Solberg, Høyres parlamentariske leder Trond Helleland og finansminister Siv Jensen i ulike saker, på forskjellige tidspunkt, krydrer sin kritikk av Arbeiderpartiet med implisitte karakteristikker av Jonas Gahr Støre – ved å vise til at “dette hadde aldri skjedd under Jens”. Man kan ikke stole helt på denne Jonas. Han er “veik”, ifølge Siv Jensen og “unorsk”, ifølge Erna Solberg.

Det er selvsagt helt legitimt å være uenig med Arbeiderparti-lederen om ordvalget rundt blasfemi og ytringsfrihet. Men det blir en annen valør over det når man som Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise erklærte at Jonas Gahr Støre var “Mannen uten ryggrad”, og hevdet etter terroraksjonene mot satirebladet Charlie Hebdo at “spørsmålet vi alle bør stille oss er: hva ville budskapet vært om det var Støre som var president i Frankrike? Eller statsminister i Norge …?”

Det underforståtte er at han ikke står opp mot terrorister og ikke forsvarer ytringsfriheten. Trine Skei Grande forteller at hun blir “skremt”av ham. På det innvandringsfiendtlige nettidsskriftet document.no ble Støre tegnet med et demonisk glis under plakaten “ALLAH SKAL MED”. Statsråder som Monica Mæland og andre har prøvd alminneliggjøre et annet uttrykk, noe de kaller “typisk «størsk», altså bare en masse ord uten innhold.”

En typisk misforståelse er at den negative kampanjen består av det vi lett kjenner igjen som grove overtramp. Men i virkeligheten, skriver journalisten David Mark i sin bok Going dirty, skjer den ofte under overflaten, på arenaer der påstander ikke møtes på en kritisk måte. Internett og sosiale medier gjør dette enda lettere enn før. Det er ingen uavhengig faktagransking av det som deles mellom venner og kjente på Facebook. Slik som når Stortingets visepresident Ingjerd Schou og andre stortingsrepresentanter fra Høyre deler åtte år gamle drittsaker om Gro Harlem Brundtland på sosiale medier.

Om en negativ kampanje er vellykket, vil den ikke oppfattes slik.

Det gjør det vanskelig for motstanderen å møte budskapet, eller til og med vite hva som skjer. Om en negativ kampanje er vellykket, vil den ikke oppfattes slik i det hele tatt, men tvert imot bli «sannheten» og utgangspunktet for den politiske debatten. Mislykte kampanjer slår tilbake på avsenderen, de vellykte gjør at motstanderen framstår i det lys man ønsker. Forskjellen er av og til bare et tidsspørsmål. Jo lenger en negativ kampanje får virke i fred, desto større er sjansen for at den vil lykkes.

I Reinfeldteffekten skriver Aaron Eltzner om en valgkamp som på mange måter er blitt et mønster for dagens negative kampanjemetoder, kampen mellom demokraten Jim Hunt og republikaneren Jesse Helms i 1984. Helms lå langt etter i opinionen fram mot valgkampen, og strategene hans startet arbeidet med en enkel idé: “Vi kan aldri løfte opp Helms. Vi må ta Hunt ned.” Dermed startet en intensiv kampanje der Hunt ble beskrevet som ubesluttsom og avhengig av radikale grupper. Det som var unikt med strategien på den tiden, var at den negative kampanjen startet allerede 18 måneder før valget, lenge før velgerne hadde blitt interessert i det forestående valget, og framfor alt før Hunt hadde rukket å presentere sin agenda. Det betød at det var Helms som fikk definere hva Hunt sto for. Med så lang tid igjen til valgdagen, stilte Hunt og hans folk seg tvilende til å bruke penger og ressurser på å imøtegå denne svartmalingen.

Men da valget så nærmet seg, innså Hunts strateger at situasjonen var mye verre enn de hadde forutsett. Hunts overtak hadde sakte, men sikkert blitt borte. Hans presseansvarlige sammenliknet den samlede effekten av reklamekampanjene fra Helms med kinesisk vanntortur. Halvt panikkslagne begynte de å slå tilbake med en negativ TV-kampanje mot Helms – en som løftet fram den republikanske politikerens bånd til militærdiktaturer i Sentral-Amerika. Motangrepet fungerte dårlig, hovedsakelig fordi det kom så plutselig og altfor hardt. Når Hunt allerede lå under på målingene, ble resultatet at hele kampanjen hans fikk et desperat skjær over seg. Helms benyttet anledningen til å kritisere sin motstanders kampanjemetoder med full kraft. På tross av at Helms’ kampanje hadde vært i særklasse den mest negative, ble det Hunts TV-reklame som kom i fokus som et slag under beltestedet. Jim Hunt – som tapte valget – fikk seg en lærepenge. “Jeg skulle aldri latt noen angripe meg så tidlig. Om de startet sin kampanje, skulle jeg også ha startet. Gi dem ikke seks måneder gratis til å bryte deg ned.”

Det var en lekse demokratene fikk lære om og om igjen. “Du må være forberedt på det. Du må være klar.” Og det gjelder å slå tilbake, konstaterte Michael Dukakis, som fikk sin drøm om å bli USAs president knust av republikanernes negative kampanjer i 1988.

Det forsimpler det offentlige ordskiftet.

Felles for denne typen karakteristikker og beskyldninger er at de er svært vanskelige å forsvare seg mot, uten å forsterke motstandernes innramming. Det er derfor denne taktikken blir så vellykket i land etter land. Et annet eksempel fra amerikansk politikk kan illustrere dette. Den amerikanske journalisten Hunter S. Thompson beskriver i en av sine bøker ( “Better than sex: confessions of a political junkie trapped like a rat in Mr. Bill’s neighborhood”) hvordan den senere presidenten Lyndon B. Johnson ble valgt inn i Kongressen i 1948. Hans motstander den gang var visstnok en velstående og politisk erfaren svinebonde. Johnson lå mange prosent bak på målingene, og valgdagen nærmet seg raskt. Det så håpløst ut. Men han fikk en genial idé.

Han ga valgkampsjefen sin beskjed om å kalle sammen til en pressekonferanse, for å anklage motkandidaten om å ha mer intim omgang med grisene sine enn det som er allment akseptert. Valgkampsjefen var sjokkert. “Vi kan ikke si det, Lyndon”, skal han ha sagt, “det er jo ikke sant.” “Så klart ikke”, bjeffet Johnson tilbake, “men vi skal tvinge ham til å benekte det.”

“Make him deny it” er siden blitt et fyndord for nettopp denne måten å drive politikk på. Man slenger ut grove påstander om en politisk motstander i den hensikt å tvinge vedkommende til å delta i debatten på disse premissene. “Noe” blir hengende ved ham eller henne selv om påstandene er usanne.

Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan man skal forsvare seg mot denne måten å drive negativ og personfokusert kampanje på. Både det å la beskyldninger og karakteristikker bli hengende uten å ta til motmæle, og det å imøtegå påstander og karakteristikker, har konsekvenser. Noen ganger er det likevel slik at det å slå hardt og høylytt tilbake, bare løfter en negativ sak høyere opp på den politiske dagorden og ikke minst i velgernes bevissthet. Uten at folk nødvendigvis får med seg at anklagene er motbevist.

I våre dager, med nettaviser og sosiale medier, dekkes valgkamper og det politiske spillet i prinsippet døgnet rundt. Den vanlige holdningen hos dem som jobber med politisk kommunikasjon, er gjerne at et hvert angrep skal slås raskt og øyeblikkelig tilbake. Det kan fortsatt være en god tilnærming. Men noen ganger kan det være greit å tenke på motivene bak de grove påstandene og karakteristikkene fra politiske motstandere – kan hende det er nettopp sterke reaksjoner og mye offentlig debatt de er ute etter. I alle fall kan det være lurte å trekke pusten dypt og tenke seg nøye om. Det forsimpler det offentlige ordskiftet. Det bør de som kynisk bruker denne strategien tenke over. Og journalistene bør reflektere over hva som skjer når åpenbar negativ spinn formidles kritikkløst.