Dødens politikk

I 2015 sto Donald Trump på en scene under et valgkampmøte i Myrtle Beach og latterliggjorde en funksjonshemmet journalist, Serge Kovaleski fra The New York Times. Kovaleski hadde skrevet noe Trump ikke likte, og i MAGA-land er derfor hån og trakassering på sin plass. Publikum lo og klappet. Det er fortsatt vondt å se på.

Trump skulle vært stanset da. Hvorfor ble han ikke stanset, av sine egne, av velgerne, av sine allierte? Ord teller, særlig når de kommer fra mennesker med makt til å sette dem ut i handling. Først språk, så praksis. Grenser flyttes for hvilke liv som er verdifulle og hvilke som ikke er det. Dermed blir menneskeforakten i Trumps politikk forståelig for oss, fordi mennesker ikke er like mye verdt innenfor ideer om dominans og hierarki.

Det handler om et språk og en politisk logikk som gjør noen mennesker til bruk og kast, og aller mest kast.

Det går det en linje fra latteren i Myrtle Beach til ødeleggelsen av Gaza, ikke direkte, men indirekte, for begge deler bidrar til en forskyvning i hva som tolereres av dehumanisering, av forakt for andres liv, av voldsbruk – og begge deler forteller oss hvordan noe som burde vært en skandale og et unntak, har blitt en normal vi har vennet oss til.

I en verden etter Gaza kan vi kalle alt som ledet fram til folkemordet, og alt vi tvinges til å leve i etterpå, for en gazifisering av verden; en utvikling der folk, grupper, befolkninger, plasseres i en form for permanent unntakstilstand, der menneskeliv ikke lenger er beskyttet, og der vold, krig, terror og død normaliseres som politiske virkemidler.

Eller verre, noens død fremstilles som nødvendig og uunngåelig; det gjelder i alt fra amerikanske interneringsleirer, drukningene i Middelhavet, det gjelder i Iran, i Libanon, Cuba, Vestbredden, Gaza.

Det handler om et språk og en politisk logikk som gjør noen mennesker til bruk og kast, og aller mest kast. Bruk – når deres død blir garantisten for andres liv. Kast – ikke verdt å beskytte.

Det Trump gjorde for 10 år siden, var en offentlig demonstrasjon for hele verden av hvem det er lov å forakte.

En gazifisering av verden blir en tilstand der noen menneskeliv systematisk og politisk gjøres mindre verdt. De skades, terroriseres, overvåkes og drepes, uten at det utløser konsekvens eller sanksjon mot overgriper.

Det Trump gjorde for 10 år siden, var en offentlig demonstrasjon for hele verden av hvem det er lov å forakte, at det er lov å forakte. Dette startet selvsagt ikke med Trump, han kom fra et sted, og det stedet var rasisme, kolonialisme, klassisme, krig og imperialisme. Men skamløsheten i forakten, fra verdens militær-mektigste mann, er moderne. Denne dødens politikk bør aldri bli en trend.

Filosof og Holbergprisvinner, professor Achille Mbembe, skriver i essayet Necropolitics fra 2003, året USA angrep Irak, men uten direkte sammenheng med det, at suverenitet ikke bare betyr autonomi, men noe mer: «den materielle ødeleggelsen av menneskelige kropper og befolkninger». Nekropolitikk handler om makten til å bestemme hvem som skal leve og hvem som må dø. Altså dødens politikk som teori og som praksis.

Lovløsheten i europeiske kolonier ser vi speilbilder av i dag.

Normaliseringen av at noen må dø for at andre skal leve er nettopp kjernen i Mbembes essay, som bruker Michel Foucault begrep kalte biomakt i et forsøk på å forstå hvordan liv, død, og menneskekroppen kan brukes for å forstå maktlogikk.

Mbembe peker på rasisme som en grunnleggende drivkraft i denne logikken, sammen med Foucaults biologiske makt, som begge deler folk opp i grupper og undergrupper og skaper «oss» og «andre». Vi skal lære å forestille oss andre folks umenneskelighet, eller herske over dem, skriver Mbembe.

Sånn blir det også akseptabelt å ta livet av dem. «Den endelige løsningen» – der andres eksistens blir en fare for meg, et angrep på oss, en dødelig trussel og der kun eliminering av dem kan sikre våre liv.

Dagliglivet blir militarisert.

Lovløsheten i europeiske kolonier ser vi speilbilder av i dag, mente han allerede i 2003, i dødspolitikken til flere av verdens ledere. Fantasien om «krigens mål» og «krigens midler» kollapser, skriver Mbembe, akkurat som kollapsen mellom regler i krig og ren nedslakting.

Det er hard kost, men det er den kosten vi ser i verden over 20 år etter Mbembes essay, der han også bruker Gaza for å beskrive et område der liv leves under konstant trussel, og der siviles død omtales som nødvendig.

Den israelske okkupasjonen av Palestina, skriver han, er et særlig gjennomført eksempel på nekromakt, der kontroll, fragmentering og vold organiserer liv og død, der vold og suverenitet hevdes på guddommelig grunnlag, gjennom hellig terror.

Han beskriver oppdelingen av Vestbredden med apartheid som modell, ved bruk av overvåking og kontroll. Han beskriver rasering av hus, byer, oliventrær, infrastruktur, elektrisitet, helsesentra og kulturelle symboler. Helikoptre og jagerfly i luften, og bulldosere på bakken skaper krig og ydmykelse.

Nekropolitikk begynner ikke med bomber.

Dagliglivet blir militarisert og «lokale militærkommandanter får frihet til å bruke skjønn når det gjelder når og hvem som skal skytes». Usynlige drap kommer i tillegg til henrettelser. Mbembe advarer mot opprettelsen av døds-verdener der store befolkninger blir underkastet livsbetingelser som gjør dem til «levende døde».

Det er dette som er en «gazifisering av verden» – at flere steder kan bli gjort om til soner der liv ikke lenger er beskyttet. Der mennesker lever i en permanent unntakstilstand og der andre har rett til å drepe. Fordi de har nekromakt.

Død blir normalisert som politisk verktøy, i Palestina og i resten av verden, når alt dette forskyves fra unntak til norm.

Nekropolitikk begynner ikke med bomber. Den begynner med hvem vi lærer oss å le av, forakte, håne og anse som et ikke verdig menneskeliv.

(Først publisert i Dagsavisen.)