Dødsleker eller dataspill

I filmen “Hunger Games” er hele Nord-Amerika ødelagt av brutal krig. Det eneste som er igjen, er Panem, som består av hovedstaden Capitol og tolv fattige distrikter: Der rår håpløshet og fattigdom, og demonstrasjoner og kritiske ytringer straffes hardt.

– På et tidspunkt blir roboter og datamaskiner flinkere enn mennesker til alt. Og noen land kommer til å la store deler av befolkningen gå ledige i fattigdom, omtrent som i filmen “Hunger Games”.

Det er økonom og forfatter Stefan Fölster som fremkaller så skumle bilder. Og det er digitalisering han snakker om.

Vi vet at teknologiens muligheter er nærmest ubegrenset. Og vi vet at én av tre norske arbeidsoppgaver med stor sannsynlighet vil automatiseres bort i løpet av få tiår. I USA er tallet én av to, fordi færre oppgaver i utgangspunktet er automatisert og digitalisert.

Jeg treffer økonomiprofessor og robotforfatter Stefan Fölster i Oslo, han er på vei fra Stockholm til Lillestrøm, der han skal holde et av sine mange foredrag om den digitale tidsalder og hva den krever av oss. Vi møttes før amerikanerne valgte Donald Trump som sin president, delvis som følge av bortautomatiserte og bortglobaliserte jobber og sviktende politikk for å håndtere konsekvensene. Det gjorde ikke Fölsters budskap mindre aktuelt. “Hunger Games” føles enda nærmere nå.

Digitalisering kan gå dårlig, eller bra. Det kommer an på oss.

Stefan Fölsters forrige bok, “Robotrevolutionen”, var hans tredje på to år om teknologi og samfunnet vårt. Hvordan skal det gå med arbeidslivet når kunstig intelligens knapt har begrensinger?

Robotrevolutionen har et tydelig budskap: Digitalisering kan gå dårlig, eller bra. Det kommer an på oss. Det er vi som må forme digitaliseringen, og det haster. Slik er Fölster en motstemme til mye av teknologidebatten, slik vi ofte ser den. Spør ikke hva teknologien vil gjøre med oss, men hva vi vil gjøre med teknologien, protesterer han.

Nå er Fölster aktuell med ny bok: “Framtidens jobb”. Arbeidsmarkeder i ferd med å støpes om på en måte vi ikke hittil har sett maken til, skriver han. Risikoen for at mennesker blir hengende etter om de ikke har rett eller nok utdanning, har aldri vært så høy som nå.

Selvsagt er det vanskelig å spå om framtida, medgir Fölster i boken. En del prognoser kan vise seg å bli feil. Men selv om framtida er usikker, er det bedre å forberede seg litt feil enn ikke å forberede seg i det hele tatt.

Det høres fornuftig ut, tenker jeg. Men hva kan politikken gjøre? Hvordan skal vi forberede oss?

– Det finnes jo alternativ til “Hunger Games”, der store deler av befolkningen lever uten arbeid og i stor fattigdom, mener heldigvis Fölster.

– En løsning, som noen land kan komme til å innføre, er borgerlønn. Nå har jo faktisk både Sverige og Norge en form for borgerlønn – for pensjonister, sier han.

Men vil ikke borgerlønn også gi oss et samfunn med store forskjeller på de som jobber og de som ikke gjør det?

I “Robotrevolutionen” er Fölster selv skeptisk til å la store deler av befolkningen stå uten jobb. I boken gir han tre grunner til at jobb til flest mulig er lurt: For det første har det aldri gått bra med samfunn som henfaller til å nyte opparbeidet rikdom og lener seg tilbake. Romerriket for eksempel. For det andre: for svært mange er det meningsfylt å jobbe – og vi liker det. Jo rikere folk er – jo mer jobber de. Da kan vi ikke la en voksende gruppe falle utenfor arbeidslivet simpelthen fordi økonomien ikke trenger dem. Det vil skape økt ulikhet og skarpe skiller mellom de som er innenfor og utenfor – til gjensidig frustrasjon.

For det tredje – det er ikke av økonomiske grunner at vi skal jobbe, men fordi verden trenger en befolkning som jobber og lærer hele tiden. Det finnes nok av destruktive krefter som vil bruke teknologien til å erobre og misbruke makt. Robotene kommer ikke til ta over verden, slik de gjør på film – til det mangler de solidaritetsfølelse og ambisjon. Men roboter er nyttige også for diktatorer og terrorister. Det betyr at demokratier og gode krefter må sikre høyt utdannet befolkning som bruker og utvikler avansert teknologi. Og hele tiden ligge foran.

Må vi velge mellom “Hunger Games” og borgerlønn med store klasseskiller?

– Jeg tror det finnes en tredje vei. I nordiske land har vi god tradisjon for det vi kaller arbeidslinjen; Det skal lønne seg å jobbe, sier han.

Det kan bli flere Christer Fuglesang-jobber

– Det må være incitamenter både for å jobbe og for å utdanne seg, mener Fölster. Det må lønne seg å jobbe og å lære. Uavhengig av hvor mye jobb det er. Det kan for eksempel bli flere Christer Fuglesang-jobber.

Christer Fuglesang, forklarer han, er den svenske astronauten som har reist rundt jordas bane to ganger. Han har jo egentlig bare jobbet tre uker av sitt liv og ellers forberedt seg.

– Sånn tror jeg at flere jobber kan bli; at vi jobber intenst i en kort periode og lærer resten av tiden, sier forfatteren.

Fuglesang selv vil kanskje protestere på en slik analyse av sin arbeidsinnsats, men bildet fungerer ganske bra likevel.

– Vi må også tenke nytt om læring. Vi har fått et stadig mer spesialisert utdanningssystem og jeg tror at det har nådd veis ende. Kunnskapen vokser så fort. I legeyrket har vi i Sverige omkring 120 spesialiteter. I USA er tallet nærmere 500. Og fortsatt dekker vi ikke alt og leger må jobbe på områder de ikke har spesialisert seg på. Vi må kanskje la datamaskiner være spesialister, og da kan jo selv en lege uten så mye spesialisering kan jobbe som spesialist. Og så trenger vi to ting til. Det ene er mer betoning av kompetansen til å lære opp roboter. På et tidspunkt vil robotene være flinkest til det meste. Men menneskene må lære dem opp. Det andre vi trenger er korte utdanninger, der mindre brikker kan settes sammen i ulike kombinasjoner. Slik kan vi kombinere flere typer kunnskap og veksle mellom læring og arbeid. Da gjør man det også lettere for dem som er midt i arbeidslivet å tre inn i utdanning igjen, sier han.

Robotsamfunnet er ganske billig.

Fölster har dessuten tro på mer digitalisering i skolen. Ulike digitale læringsplattformer gir tilgang på oppgaver og læring på nye måter, og er noe vi må omfavne i større grad enn i dag, mener han. Han trekker fram Schooolido, andre vil kjenne Salaby.

– Disse verktøyene kan ikke erstatte læreren, men de kan være utrolig effektive særlig for elever med utfordringer med språk eller med lærevansker, som dysleksi, mener Fölster. Og de fungerer kanskje bedre for mange gutter som ellers ville hatt problemer med å henge med, fordi slike programmer hjelper å strukturere ellers uoversiktlig landskap av ting som skal læres.

Boka Robotrevolutionen gir også grunn til optimisme på velferdsstatens vegne. En av tingene vi ikke trenger å være redde for, skriver Fölster der, er om vi har nok folk til å dekke behovene innen helse og omsorg. Det kan, og må vi løse med ny teknologi – og det er allerede fullt mulig. Flere eldre vil kunne klare mer selv, og få det bedre. Flere kronisk syke vil kunne overvåke og følge opp egen helse – i dialog med helsepersonell, og dermed også holde seg friskere. Færre trenger å dø av feildiagnoser og flere sykdommer kan oppdages og behandles tidligere. Investering og utrulling av eksisterende teknologi kan gjøre alt dette mulig. Det vi kanskje skal være litt mer redde for er utålmodige innbyggere som bokstavelig talt tar egen helse i egne hender og diagnostiserer og medisinerer i vei på egen hånd – innenfor eller utenfor loven. Hvorvidt det skjer kommer an på hva vi investerer i, hvordan offentlige innkjøp gjøres og hvor godt vi organiserer helse og omsorg.

Velferdsstaten kan bli både bedre og billigere, mener Fölster. Om den blir det, er et annet spørsmål. Da er vi tilbake til behovet for politikk.

– Når jeg ser på våre beslutningsstrukturer, så går det jo så tregt, sukker digitaliseringsprofessoren.

– Hva skal til?

– Nei det har jeg ikke noen god løsning på. En utfordring er jo at veldig mange myndigheter, for eksempel stat, fylke og kommune, skal samvirke. Det er vanskelig å få ting til å skje da. Man må nok våge å gi én aktør mer ansvar, sier han, og føyer til:

– Én grunn til at det går langsomt, er at det ikke finnes noe innovasjonsbudsjett, altså ressurser satt av til å tenke langsiktig på hvordan bedre løsninger kan spare penger på sikt. Framgangsrike virksomheter i privat sektor setter jo gjerne av investeringsbudsjett til innovasjonsfond og liknende, der det stilles krav til at det skal utvikles løsninger som øker inntekter eller sparer utgifter. I Norge kunne vel det være mulig?

– Teknologien kan skape større forskjeller. Flere har pekt på hvordan digitale forretningsmodeller skaper få, men store vinnere. Vil teknologien uunngåelig skape et større skille mellom de som har og de som ikke har – selv med arbeidslinje og bedre helse og utdanning?

– Det kan fortsatt være sånn at de digitale løvene kan tjene mye penger og dra ifra. Det vil jeg ikke skjønnmale. Men det finnes muligheter til å sikre gode liv for alle. Det handler om at man ikke slipper en gruppe og lar dem falle utenfor. Som i “Hunger Games”, avslutter Fölster.

Det haster å investere i teknologi.

Det kan godt gå bra. Men det kan gå ganske dårlig også. Teknologi er ikke bare noe som skjer, det er vårt verktøy i utformingen av samfunnet vi ønsker oss. Ulikhet og utenforskap er en reell bekymring som bare forsterkes i den digitale tidsalder. Generasjonskløften mellom Clinton og Trumps tilhengere viser oss også et skille mellom de som mestrer ny teknologi og en global økonomi, og de som ikke gjør det. Den feilen må vi ikke gjøre igjen.

Det haster å investere i teknologi, ruste befolkningen med rett kompetanse, og få flest mulig i jobb. Kortere utdanningsløp, mer digitale klasserom og investeringer i digitale omsorgsløsninger er blant tiltakene. Den som er klar for robotalderen og har en plan – vinner. De som tvinner tommeltotter? Taper.