Dokumentavgiften må dø

Skal du inn på boligmarkedet i dag, må du først betale staten en avgift som i snitt ligger på 125.000 kroner. Skal du flytte, må du betale den samme avgiften på nytt. Faktisk er sjansen stor for at du nå sitter og betaler på denne gamle skatteregningen hver måned.

For regningen blir som regel bakt inn i boliglånet ditt, så du betaler også renter på den. De med nedbetalte boliger betaler på sin side ikke avgiften i det hele tatt. Det er de med dårligst råd som må ta den.

Dette er også noe av det eneste avgiften leverer på: den fikser ingen problemer.

For mens politikerne ikke har klart å bli enige om en fornuftig boligbeskatning, har de hentet penger fra en midlertidig løsning. Og den er katastrofal.

Den eneste nasjonale boligskatten vi har i Norge, er dokumentavgiften. Eiendomsskatten er lokal. Dokumentavgiften er ganske rett fram utformet som en skatt. Når du kjøper en bolig, betaler du 2,5 prosent av boligprisen i skatt. Avgiften er en rent fiskalt begrunnet skatt. Det vil si, den er der bare for å skaffe penger til staten. Dokumentavgiften er altså ikke ment å fikse problemer, slik for eksempel avgift på CO₂ eller alkohol er.

Dette er også noe av det eneste avgiften leverer på: den fikser ingen problemer.
Men jammen om den skaper noen!

La oss starte med at hele skatten må betales på én gang når du kjøper bolig. En gjennomsnittlig bolig i Norge koster litt over fem millioner kroner, og gir altså en regning på over 125.000 kroner i dokumentavgift. For dem av oss uten hundretusener liggende for å betale brå skatter, betales dokumentavgiften som en del av boligkjøpet.

Om du arver en villa på vestkanten, er dette skattefritt.

I praksis lånefinansierer vi de 125.000 kronene og baker dem inn i boliglånet. Uten dokumentavgiften hadde de fleste av oss altså hatt lavere lån å betale renter på. Eiendomsskatten betales til sammenligning løpende etter overtakelse, og utgjør veldig sjeldent mer enn noen få hundrelapper i måneden.

At summen som betales for dokumentavgiften er sviende høy og betales med én gang skaper i tillegg to problemer til: ett for effektivitet, og ett for omfordeling.

Effektivitetsproblemet ligger i den såkalte innelåsningseffekten. Koster det over hundre tusen å skifte bolig, så blir terskelen følgelig høy for å flytte. Kjipt nok for dem som venter barn og trenger større bolig. For arbeidsmarkedet er det i tillegg direkte skadelig.

Det er ikke uvanlig å flytte for jobb, men om denne flytteprosessen koster over hundre tusen bare i skatt, så gjør det at jobben i andre enden bør være veldig attraktiv. Dokumentavgiften gjør arbeidsmarkedet mindre fleksibelt.

Omfordelingsproblemet ligger på sin side i hvem som betaler avgiften. For dokumentavgiften betales på vei inn i boligmarkedet, og ikke av de som allerede er der. Det vil si at når du er ung, utenfor boligmarkedet, og på ditt fattigste, så må du betale dokumentavgift for å komme inn.

Problemet er at begge de politiske fløyene har låst seg på hver sin måte i saken.

Og gjerne en gang til når du skal stifte familie. Eller bytte jobb. For de som er eldre, etablerte i samme bolig over mange tiår, og som statistisk sett har mye bedre økonomi, er dokumentavgiften derimot lite annet enn et vondt minne.

Omfordelingsproblemet går fra å være leit til tragisk når du legger til at det ikke er dokumentavgift på arv. Om du karrer deg til å kjøpe en liten førstegangsleilighet på østkanten i Oslo, må du fort betale hundre tusen i dokumentavgift.

Om du arver en villa på vestkanten, er dette skattefritt.

Arv er heller ikke det eneste unntaket. Om du kjøper en andelsleilighet i et borettslag eller et nybygg, for eksempel, er det ingen dokumentavgift. Førstnevnte er et smutthull som ikke er godt for noe, og sistnevnte gjør at miljøvennlige rehabiliteringsprosjekter kan bli kastet til fordel for nybygg av skatteårsaker.

Dokumentavgiften slutter ikke å overraske med sine problemer.

Så hvorfor har vi ikke byttet dokumentavgiften med en boligskatt som ikke er så imponerende urettferdig og ineffektiv? Ekspertutvalg på ekspertutvalg har jo foreslått nettopp dette.

Problemet er at begge de politiske fløyene har låst seg på hver sin måte i saken.

For mens debattene gjerne kan vekkes til live, må dokumentavgiften dø.

Høyresiden gjemmer seg bak at de er mot boligskatt som sådan. Men som alle fagøkonomer vil fortelle deg, er det vanskelig å klare seg uten boligskatt. En godt utformet boligskatt er veldig effektiv, og gjør at skatten på arbeid kan være lavere.

Så høyresiden nekter å bytte dokumentavgiften med en god boligskatt, fordi de bare vil kutte all boligskatt i stedet. Det ironiske her er at de ikke tar seg råd til det, fordi de har prioritert kutt i formue og arv i stedet.

Så med høyresidens logikk skal de svakest stilte i boligmarkedet fortsette å øke gjelda si i etableringsfasen mens vi venter på at skatten på formue kuttes ferdig. Å lage en god boligskatt i mellomtiden har de ikke giddet å ta seg tid til.

Venstresiden sitt problem er kanskje enda teitere. De har ikke noe ideologisk grunn til å tvinge den skadelige dokumentavgiften på oss. Tilsynelatende handler det om frykt og feighet for å starte en vanskelig debatt om boligskatt.

Å gå inn for en fjerning av dokumentavgiften vil uten tvil vekke en del vanskelige debatter om boligskatt til live. Men gitt hvor elendig avgiften er, er det verdt kostnaden.

For mens debattene gjerne kan vekkes til live, må dokumentavgiften dø.