Donald Trumps fotball-VM

Denne uka spilte Norge sin første VM-kamp i Trumps USA. Kanskje fotballmesterskapet byr på en kjærkommen pause i kidnappingene, interneringene og deportasjonene, utført av de maskerte og tungt bevæpnede ICE-agentene?

Som fotballinteressert har jeg en vond smak i munnen.

Slik var det i alle fall i Tyskland i 1936, da de olympiske lekene bød på en midlertidig lettelse i jødeforfølgelsene, og «jøder ingen adgang»-skiltene for en kort tid ble tatt ned.

Skjønt jeg tviler. Trump tenker trolig ikke at han må ta slike hensyn. I stedet kan han lene seg på vår iboende trang til å normalisere selv de mest ekstreme ting, og på hans mange allierte som ber oss slappe av; det er ikke så ille, må vite.

Trump har for eksempel ikke «en politisk diktatorisk plan», forteller Frps Ketil Solvik-Olsen oss i NRKs VM-program, ledet av Erlend Mørch.

Solvik-Olsen, som selv var med på Trumps innsettelse, sa den gang at han så «flere muligheter enn utfordringer med Trump». Det er kanskje sånn vi bør tenke på fotball-VM også, alle vi som lengter etter et avbrekk fra alt det jævlige som skjer i verden, og som er stolte av at landslaget vårt har kvalifisert seg til VM?

Det var ikke umulig å forutse at det ville gå sånn.

Som fotballinteressert har jeg en vond smak i munnen. Og som historiker er jeg nysgjerrig på hvordan framtidas generasjoner vil bedømme det som kommer til å utspille seg på og utenfor fotballbanene de kommende ukene.

USA, som ifølge V-Dem-prosjektet ikke lenger kan regnes som et liberalt demokrati, har nå langt flere internerte enn Nazi-Tyskland hadde i løpet av 1930-årene – noe den pågående sultestreiken ved ICE-fengselet Delaney Hall, og de harde kampene som har pågått på utsiden av murene, er en påminnelse om.

I 1936 viste Adolf Hitler verden hvordan idretten kunne brukes politisk. Selv om olympiakomiteen argumenterte for at idretten var «upolitisk», og hevdet at nazistene kunne arrangere lekene «helt i tråd med den olympiske idé», vet vi hvordan det gikk: De ble et propagandashow for nazismen.

Det var ikke umulig å forutse at det ville gå sånn. På et medlemsmøte i Rørleggernes Fagforening i Oslo i august 1935, vedtok foreningen en uttalelse som ble oversendt LO-sekretariatet:

«Til alle organiserte kamerater! Berlinerolympiaden i 1936 er nu planlagt som en storstilet reklame for det reaksjonære Hitlerstyre. Ingen organisert arbeider kan delta i disse stevner uten å stille sig i kampforhold til sine arbeidskamerater (…) [D]e må utelukkes av enhver norsk arbeiderorganisasjon.»

Da de olympiske lekene gikk i gang Berlin, var det derfor flere norske utøvere som valgte å dra til Barcelona.

Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og LO-kongressen vedtok at fagorganiserte arbeidere skulle boikotte OL, og satte i gang en kronerulling for å kunne sende utøvere til Barcelona, som inviterte antifascistiske idrettsfolk og forfulgte jøder til en alternativ arbeiderolympiade i Spania. De kvinnelige tekstilarbeiderne i Oslo var blant dem som støttet ideen.

De minnet om at de tyske jødene ble forfulgt og opplysningslitteraturen tilintetgjort – en henvisning til alle bøkene om skeiv seksualitet, prevensjon og abort som ble kastet på nazistenes bokbål i kulturkrigens og kristendommens navn. Haugesunds Havne- og Transportarbeiderforening slo på sin side fast at «de arbeidere som stiller sig til parade for de brune arbeidermordere er uverdig til å tilhøre fagorganisasjonen».

Da de olympiske lekene gikk i gang Berlin, var det derfor flere norske utøvere som valgte å dra til Barcelona. Der fikk de aldri konkurrert. I stedet ble de vitne til det første slaget i den spanske borgerkrigen, da en gruppe offiserer i spansk Marokko erklærte et væpnet opprør mot regjeringen. 19. juli, samme dag som lekene skulle åpnes, brøt kampene ut på det spanske fastlandet.

Arbeiderbladets korrespondent beskrev hvordan Barcelona var «preget av springende bomber, knitrende revolvere og maskinpistoler, en uavbrutt geværild og drønnende kanoner», og hvordan det ble «kjempet på alle plasser, i alle gater og på takene», først og fremst takket være de fagorganiserte arbeiderne i CNT.

Selv vil jeg nok hevde at et slikt standpunkt er ekstremt politisk.

Blant de mange hundre drepte arbeiderne var flere aktive i det spanske arbeideridrettsforbundet, og mange idrettsfolk meldte seg som internasjonale frivillige til arbeidervernene, som raskt ble omdannet til militser. I to og et halvt år kjempet de en tapper kamp mot overmakten, før de til slutt måtte gi tapt mot Francos, Hitlers og Mussolinis overmakt.

«Det blir feil å blande politikk og større idrettsarrangementer», sa Frp-leder Sylvi Listhaug for en tid tilbake. Mange andre politikere har formulert seg på lignende vis. Selv vil jeg nok hevde at et slikt standpunkt er ekstremt politisk, blant annet fordi det støtter opp om dem som ønsker å bruke sport til å tone ned eller renvaske de problematiske sidene ved sitt eget politiske prosjekt, og til å skape folkelig støtte og begeistring for autoritære krefter.

Med Gianni Infantino i Fifas førersete har dessuten denne «upolitiske» formen for politikkutøvelse uansett fått et nådestøt. «Fifa gives its full support to president Trump and all members of the Board of Peace», sa Infantino under toppmøtet i Davos for noen måneder siden – det økonomiske forumet vi takket være Epstein-filene har lært at ble foreslått som et alternativ til FN, av nylig avgåtte Davos-sjef Børge Brende.

Uttalelsen til Infantino falt omtrent samtidig som intensivsykepleieren Alex Pretti ble skutt og drept av Trumps ICE-agenter i Minneapolis. I den nye utgaven av fotballtidsskriftet Josimar skriver redaksjonen at Infantino har gjort det umulig å hevde at politikk og idrett er to forskjellige ting.

I 2026 har vi ikke noe alternativt VM å gå til.

«Fotballen er ikke upolitisk – den har valgt side», skriver de.

Så gjenstår spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til det?

I 2026 har vi ikke noe alternativt VM å gå til. Kanskje skal vi heller bruke anledningen til å skape oppmerksomhet om det som har en tendens til å forsvinne i medienes dekning – angrepene på kvinners rettigheter, på transpersoner og andre skeive, på Trumps rasisme, konsentrasjonsleirene, korrupsjonen og den systematiske ødeleggelsen av det amerikanske demokratiet?

Om du tenkte at det var like greit å stå over USAs åpningskamp mot Paraguay, kan du med fordel bruke 90 minutter på siste utgave av Josimar i stedet. Der kan du blant annet lese om fotballens vilkår i Ukraina, som heroisk fortsetter å banke Russland på slagmarken, eller om fotballbanen i flyktningleiren Aida på Vestbredden. Den er et pustested der de okkuperte kan få en pause fra okkupantenes jernhæl, der de en stakket stund kan leke, leve og puste – med mindre banen ødelegges, slik israelske myndigheter nylig har vedtatt.

Fotball er mye. Ikke alt er politikk. Men om du hører noen påstå at fotball ikke er politikk, juger de deg opp i ansiktet.

(Først publisert i Dagsavisen.)