Drittpakkenes illeluktende historie

Så var vi her igjen. Det er valgkamp. Eplene er snart modne, badetemperaturen synker. Og drittpakkene kommer flytende. Men ikke på en fjøl. Så hvor kommer de fra? Jo, fra noen med et mål. Etter å ha hørt på politisk kvarter i dag hvor Jonas Gahr Støre (Ap) måtte bruke hele taletiden på en totalt irrelevant sak fra 2011 tenker jeg: At vi aldri lærer? Det mest interessante med en drittpakke er sjeldent innholdet i pakken, men derimot hvem som er avsenderen.

La oss ta “saken” først. Jonas Gahr Støre fikk hjelp til å reparere bryggen sin i 2011. Et helt vanlig håndverkeroppdrag. Forskjellen er at Gahr Støre, av gode grunner, har vært ekstra nøye på å forsikre seg om at alt går riktig og ryddig for seg. Han har spurt om arbeidet ble utført ryddig. Han har betalt faktura, med moms. Hvis alle gjorde som Støre, ville ikke svart arbeid i hus og hytter vært et problem. Det er betegnende nok at Minerva, som vel ikke regnes som en sosialdemokratisk bastion, allerede i dag har slått fast i en leseverdig kommentar at dette er tynn suppe.

En dag burde noen skrive drittpakkenes historie.

Som Jan Arild Snoen skriver: “Støre har holdt seg til reglene her, og etter mitt skjønn gått lenger enn man kan forvente i å sjekke at forholdene var i orden. Det var nok klokt, siden han i høyeste grad er en offentlig person.” (Snoen legger også til, herlig lakonisk: “Det er mange grunner til å ikke stemme på Støre og Arbeiderpartiet. Bryggesaken er ikke en av dem”.) Støre gjorde for eksempel langt mer enn Høyre-topp Fabian Stang gjorde i 2014. Kort fortalt: En ikke-sak, og langt fra verdig dagsorden på den politiske morgenkvisten.

Betraktelig mer interessant blir det da hvorfor saken dukker opp, hvem som står bak, og hva som er meningen med det hele? Hvorfor må vi bruke plass – i et tross alt begrenset offentlige rom – på en brygge når vi burde snakke om hvordan det skal skapes nye arbeidsplasser, hva er det viktigste for skolen, eller min kjepphest, hvordan vi skal møte en stadig mer automatisert og høyteknologisk virkelighet og samtidig ta vare på et samfunn med små forskjeller? Ulikheten kan akselerer i en grad som får Ludvig den 14. regime til å virke som et borettslag fra 60-tallet, og vi driver liksom og roter nedi en brygge i Kilsund.

En dag burde noen skrive drittpakkenes historie. Det ville gitt et interessant, om noe dystert blikk på både politikken og offentligheten. Et sted å begynne kunne vært med å stille spørsmålet som ga den romerske statsmannen Cicero sitt gjennombrudd: Cui bono? Altså, hvem tjener på dette? (Har du en litt tid til overs vil jeg anbefale denne herlige filmatiseringen av Ciceros tidlige rettsaker.) Så kunne man fulgt historien fremover til USA, hvor alt er større, også drittpakkene.

I moderne tid er kanskje Karl Rove prim-eksempelet. Han herjet som George W. Bush bølle i en rekke valgkamper, helt frem til presidentembetet. Han var sannsynligvis arkitekten bak ryktet om at John McCain hadde en datter utenfor ekteskapet med en svart kvinne som ble spredt i primærvalgkampen i North Carolina som det er skrevet leseverdig om her. I 2016 tok drittpakke-dynamikken som kjent så overhånd at vi nå har fått en amerikansk president som gjør at vi lever under en slags kontinuerlig retorisk sjokk-doktrine.

Vel, håp er viktig i politikken. Men ikke nok..

Her hjemme er vi heldigvis fremdeles i en litt annen liga. Men det krever ikke mye politisk erfaring for å tenke at dagens sak kommer fra noen som vil skade Arbeiderpartiet. Det ville vært interessant å vite hvem som har tipset om saken og hvorfor. Normalt bør man holde journalister utenfor i slike saker. Norske medier er stort sett gode på å være balanserte formidlere av nyheter. De skal også forholde seg til et sterkt kildevern. I denne sammenhengen er det noe som skurrer. Man trenger ikke bruke mange minuttene på journalisten bak oppslaget sin twitter-konto for å se at han er en tydelig politisk aktør med en klar agenda.

Det gjør det enda merkeligere at saken blir slått så stort opp. Ryggmargsrefleksen til en hver som deler slike saker på Facebook (men i større grad media) bør være å bruke tre minutter på å sjekke avsender. Det blir spesielt viktig i en tid med et fragmentert ordskifte. Saker som dette kan deles uimotsagt på sosiale medier i skjønn forening med fake news, som til tross for hva mange sier, fort kan bli et stort problem også her i Norge.

Dette kvalifiserer ikke engang til å kalles gårsdagens nyheter.

De fleste valg er en blanding av person og politikk. Vi går til urnene for å stemme for en retning på samfunnet, men hvem som skal gjennomføre politikken betyr også mye. Det handler om det man i retorikken kaller en persons ethos, altså karakter og kompetanse. Derfor er også angrep på noens ethos en av de eldste triksene i boken. Jeg husker da jeg leste kommentaren til Wegard Harsvik for tre år om at vi ville få se stadig flere personangrep på Støre. Da tenkte jeg, håper han ikke får rett. Vel, håp er viktig i politikken. Men ikke nok.

Hvis jeg hadde jobbet i Arbeiderpartiet nå ville jeg har børstet dette fnugget av en tullesak bort fra skuldrene og sett fremover. Dette kvalifiserer ikke engang til å kalles gårsdagens nyheter. Hold blikket festet på de store sakene om samfunnsretning og vis oss troen på fremtiden. Vi som heier på Arbeiderpartiet og maktskifte kan enklest bidra ved å dele andre saker, snakke om det som betyr noe, og ikke la drittslengingen treffe oss i øynene. Da får man fort uklart syn.