Digitaliseringen og den store samtalen

Folk som snakker mye med seg selv, sliter gjerne litt. På samfunnsnivå er det stikk motsatt: Det er et sunnhetstegn om det prates lenge og vel om hvem man er og hvor man skal.

Dersom denne store samtalen opphører, har ett av to skjedd. Enten har samfunnet klart å kvitte seg helt med sine problemer, noe som forutsetter en eller annen form for hvit magi. Eller så har det mistet evnen til å løse dem på anstendig vis.

I 1961 sa Arthur Miller: “A good newspaper, I suppose, is a nation talking to itself.” I dag er både avisene og de andre etablerte mediene under press, og det blir stadig vanskeligere for dem å aksle en sånn oppgave alene.

Samtidig er den viktigere enn på lenge. Når liberale demokratier utfordres av autoritær etnonasjonalisme, når de sikkerhetspolitiske spenningene øker, når konfliktpotensialet vokser enda litt til i Midtøsten eller på Korea-halvøya, når migrasjon blir et brennhett tema, jihadistisk terror sprer frykt i vestlige storbyer og ettervirkningene av finanskrisen fortsatt kjennes alt for godt på kroppen, mangler det ikke på temaer å snakke om.

Det store spørsmålet er hvordan vi som fellesskap skal beholde evnen til å diskutere sånne utfordringer når de etablerte mediene står dypt plantet i en dobbelt krise. Når både tilliten til og finansieringen av journalistikken svikter og den teknologiske utviklingen tvinger fram både kloke og litt mindre kloke tilpasninger: Hvordan unngå at idealene for den store samtalen forsvinner i det ganske voldsomme dragsuget etter digitaliseringen av offentligheten?

 

Et mangfold av stemmer som snakker sammen

En liten del av svaret er å styrke mangfoldet av redaksjonelle miljøer som skjønner verdien av at samfunnet er i kontinuerlig dialog med seg selv. Det er nettopp dette Tankesmien Agenda og eierne bak Res Publica har gjort med etableringen av det nye ideelle aksjeselskapet Agenda Res Publica Media.

Skal den store samtalen virke, må den nemlig bestå av mange og forskjellige stemmer. De kan gjerne være høylytt uenige med hverandre, men de samarbeider likevel om et fellesprosjekt som grunnleggende sett handler om tre ting: Å forstå litt bedre hvem vi er, gjøre det mulig for oss å leve med hverandre og forberede oss på å møte mennesker som er annerledes enn oss selv.

Sakprosaforlaget Res Publica og Agenda Magasin, de to delene det nye selskapet består av, har viktige oppgaver her.

Kort sagt legger den store samtalen vilkårene til rette for at fellesskapet skal ta så gode og fornuftige beslutninger som mulig om sitt eget indre liv og om sitt forhold til andre.

Det er derfor mediemangfold er så avgjørende. I et sunt samfunn bør det finnes ulike redaksjonelle miljøer med hver sin publisistiske profil, forskjellige former for eierskap, kommersielle og allmennyttige formål, breddeaviser og nisjepublikasjoner, med ulike roller.

Sakprosaforlaget Res Publica og Agenda Magasin, de to delene i det nye selskapet, har viktige oppgaver her.

Når de store og etablerte mediehusene strever med den digitale transformasjonen, og det ofte går ut over de viktigste sjangerene for selvrefleksjon på samfunnsnivå, åpner det seg et rom for utgivelser – i bok- og magasinform – som utvider forståelsen av tida vi lever i, som diskuterer hvem vi er og hvor vi kommer fra og som videreutvikler visjoner for framtida.

Historisk har den viktigste delen av den store samtalen foregått i massemediene, og da særlig i meningsjournalistikken, kulturjournalistikken og de grundige og gravende delene av nyhetsjournalistikken. Arthur Miller hadde helt rett i at det var et kvalitetstegn ved en avis om den ble stedet der nasjonen talte til seg selv. I dag er det urealistisk å se for seg at et enkelt medium skulle makte dette alene. Til det er ressursene i ferd med å bli for små de fleste steder, prioriteringen er for ofte innrettet på å skulle gi umiddelbar tilfredsstillelse og ideen om å pakke “smalt” innhold mellom sensasjonalisme og kjendissladder for lite bærekraftig i dag.

Fragmenteringen av mediebruken har også kommet for langt. Ulike grupper leser ikke lenger det samme. Forventningene om å få skreddersydd innhold som passer hver enkelt av oss, er blitt altfor utbredt.

En stadig mer algortimestyrt medieverden har gitt hver og en av oss nyhetsfeeder vi digger. Samtdig  utfordres den store samtalen av at en overdreven personalisering skaper såkalte filterbobler, altså lukkede digitale verdener der vi utelukkende blir eksponert for synspunkter vi er enige i.

I så fall har vi ikke lenger en felles samtale i noen meningsfull forstand. Vi har i høyden en kakofoni av stemmer som roper i munnen på hverandre, og ender raskt med en todeling av offentligheten der vi danner gjenger ved politikkens ytterkanter.

Vi skal  utforske dilemmaene, ta opp problemene og lytte til dem som har et annet utgangspunkt enn oss.

For å unngå dette må de ulike redaksjonelle miljøene prate med hverandre – og ikke først og fremst til eller forbi hverandre.

Det har vi tenkt å gjøre hos oss. Det er også da vi har mulighet til å påvirke det allmenne ordskiftet på en måte som er i tråd med våre verdier.

De stemmene vi bringer på banen skal få gjennomslag. Vi ønsker jo også at verdiene vi tar utgangspunkt i skal være med på å forme samfunnsutviklingen. Men det er ikke meningen å presentere ferdigformulerte fasitsvar eller viderebringe programformuleringer.

Det er snarere en grunnleggende nysgjerrighet som skal prege det vi driver med. Vi skal  utforske dilemmaene, ta opp problemene og lytte til dem som har et annet utgangspunkt enn oss.

Jeg tror tidspunktet er rett for en satsing som dyrker en slik åpen tilnærming og som samtidig slipper å ta kommersielle hensyn.

 

Fakta, fakta, fakta

Ved å melde tydelig ut hvor vi kommer fra, slipper vi også å måtte tviholde på illusjonen om en total og absolutt objektivitet.

I går arrangerte det største av de store norske mediekonsernene, nemlig Schibsted, “The power of journalism”, et heldagsseminar som like gjerne kunne hett “The Threats Against Journalism”.

Konsernets egen mann, tidligere VG-redaktør Torry Pedersen, som nå er direktør med ansvar for Schibsteds publisistiske virksomhet i Norge, løftet der fram betydningen av å avdekke ugjendrivelige fakta fra et nøytralt utgangspunkt. For ham var dette den eneste farbare veien ut av medienes tillitskrise.

Pedersen har selvsagt rett i at fakta er helt avgjørende. Særlig når de går på tvers av forutinntatte holdninger i samfunnsdebatten, og når de dokumenterer maktmisbruk eller overgrep.

Her er det at Agenda Magasin og Res Publica forlag skal skille seg tydelig ut i mengden som et kraftsentrum for diskusjon og idéutvikling i sentrum-venstre.

Det Schibsteds mann ikke tok opp, var den like viktige diskusjonen om hvilke faktaspørsmål det framstår som mest presserende å gå etter, hvordan man setter de ugjendrivelige faktaene inn i større sammenhenger, for eksempel i en bok eller i en kommentarartikkel, og hva man til slutt skal mene om de faktaene som er grundig dokumentert.

Her er det at den store samtalen trenger et mangfold av perspektiver, tror jeg, og her er det at Agenda Magasin og Res Publica forlag skal skille seg tydelig ut i mengden som et kraftsentrum for diskusjon og idéutvikling i sentrum-venstre.

Hvor stor rolle et slikt nisjemedium kan spille vil tida vise. Men jeg tror faktisk at vi kan bidra til å holde opp noen idealer for offentligheten som vi ikke har råd til å miste mens massemediene får orden på sine digitalstrategier.

Etter den digitale transformasjonen kan det godt vise seg at nettopp mangfoldet av mindre nisjemediehus er det som sikrer viktige sider ved den store samtalen, og kanskje til og med gjør den bedre.

 

Grunnleggende endringer

En av dem som snakket på gårsdagens seminar var Emily Bell. Hun er tidligere digitalsjef i The Guardian og professor ved Colombia School of Journalism. I hennes øyne skjer det noe dramatisk med medielandskapet vårt for tida, uten at det får oppmerksomheten det fortjener. I en artikkel som nylig ble publisert på norsk av NRK Beta skrev hun at økosystemet for nyheter har endret seg mer de siste fem årene enn på de foregående fem hundre.

I salen i går pekte hun på de sosiale medienes økende makt og de etablerte medienes tiltagende avhengighet av Facebook, Google og andre teknologigiganter. Under den dystopiske tittelen “The End of Independent Journalism?” forklarte hun hvordan mediehusene føler seg tvunget til å ta i bruk sosiale plattformer for å nå fram til oss, de moderne menneskene, der vi glor ned i mobilskjermene våre, men samtidig oppgir kontrollen over distribusjonskanalene, brukerdataene, reklamekronene og så videre.

Det er vanskelig å overvurdere hvor viktige disse forandringene er. De angår selve grunnlaget for demokratiet

De sosiale mediene er dermed i ferd med å få kontroll over viktige sider av infrastrukturen i offentligheten. Og det uten at de anser seg normativt forpliktet til å vedlikeholde den store samtalen i samfunnet på noen virkelig betydningsfull måte.

Det er etter min mening vanskelig å overvurdere hvor viktige disse forandringene er. De angår selve grunnlaget for demokratiet, for vår evne til kollektiv problemløsning og forhandling mellom motstridende befolkningsgrupper.

Da den amerikanske journalisten og forfatteren Anne Applebaum gjestet Norge i forbindelse med Oslo Freedom Forum nylig, trakk hun paralleller til oppfinnelsen av trykkpressen. Den fikk enorme sosiale, kulturelle og politiske konsekvenser. Ifølge Applebaum vil den teknologidrevne medierevolusjonen vi står midt inne i nå føre til en tilsvarende periode med fundamentale samfunnsendringer. Forskjellen er at alt går mye raskere enn tidligere.

Et talende norsk eksempel fra den siste uka er Klassekampens artikkelserie om kulturjournalistikk. Det har vist seg at kulturstoffet leses av relativt få på nett og mobil. I tillegg kuttes det i kulturredaksjonene i mange aviser. Kritikervirksomheten er også drastisk redusert. Langt færre verk anmeldes i dag enn for bare få år siden.

I Gundersens øyne er et 250 år gammelt økosystem for diskusjon av kulturuttrykk i ferd med å kollapse.

Dermed ser symbiosen mellom medier, kulturinstitusjoner og samfunnet ut til å være truet. Ifølge forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen i Forlaget Press har kulturjournalistikken kapitulert for klikkøkonomien. Hilde Sandvik, den tidligere kultur- og debattredaktøren i Bergens Tidende, som nå leder nettsatsingen Broen.xyz, la mye av skylda på “logikken i den digitale medieøkonomien”.

Resultatet er en offentlig samtale om bøker i forfall. I Gundersens øyne er et 250 år gammelt økosystem for diskusjon av kulturuttrykk i ferd med å kollapse. Det får alvorlige konsekvenser, ikke bare for kulturens utbredelse, men også for samfunnet.

Jeg tror likevel ikke at svaret er å forbanne utviklingen. Den lar seg vanskelig stoppe. Og den byr også på muligheter som vi har tenkt til å utnytte.

 

Mye er opp til oss nå

Under gårsdagens seminar var Bell mest opptatt av hva politikerne og de store mediehusene kunne gjøre med de underliggende problemene her. Svaret hennes var at myndighetene kan regulere plattformer som Facebook hardere og at mediehusene kan samordne seg mer så de står sterkere i forhandlinger med de sosiale medieselskapene.

I tillegg trodde Bell at det kunne nytte å appellere til teknologigründernes hjerte og hjerne for å få dem engasjert i å sikre en velfungerende offentlighet med levedyktige uavhengige medier. Kanskje kan noen av de rikeste rikingene i Silicon Valley – paradoksalt nok – vise seg å bli blant framtidas mest visjonære medieledere, antydet hun.

Selv om Amazon-grunnlegger Jeff Bezos har gjort mye for å løfte Washington Post inn i en digital tidsalder, tviler jeg på at en slik dyp forpliktelse for den store samtalen vil ta bolig i  dem som har tjent milliardene sine på å neglisjere rammevilkårene som historisk har støttet den.

Midt inne i den truende medieutviklingen finnes det et betydelig potensial for å løfte godt og relevant innhold, selv med begrensede ressurser.

Jeg tror også at det er gode muligheter for mindre publisister med en annen type finansiering, som er friere til å gå sine egne veier, som er lettere på foten og kan tilpasse seg en ny situasjon uten alt for store omkostninger.

Midt inne i den truende medieutviklingen finnes det nemlig et betydelig potensial for å løfte godt og relevant innhold, selv med begrensede ressurser. Den relative betydningen av å eie dyrt produksjonsustyr og en tungdrevet publiseringsplattform er for eksempel dalende.

Samtidig blir konkurransen stadig skarpere. Når enhver driftig kvinne eller mann i ytterste konsekvens kan få globalt gjennomslag fra kjøkkenbordet, og både multinasjonale selskap og guttene i naboens garasje konkurrerer med mediene om folks tid og oppmerksomhet, holder det ikke å levere halvgodt og halvveis interessant.

Kvalitetskravene blir bare høyere og høyere, fordi innholdstilbudet i dag er så enorm.

Dermed er det – i en ny og ganske grunnleggende forstand – opp til oss nå.

Kvalitetskravene blir bare høyere og høyere, fordi innholdstilbudet i dag er så enorm. Det jeg kan love er at vi skal gjøre vårt beste for å leve opp til dem, slik at vi bryter gjennom lydmuren fra tid til annen.

Jeg tror det handler om flere ting. Jeg har for eksempel sans for det Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås sa i Klassekampens serie om kulturjournalistikken, og tror det gjelder for den mest livskraftige journalistikken mer generelt: “Kulturjournalistikk er samfunnsjournalistikk og må dreie seg også om ideologi, verdier, makt og økonomi,” sa han. “Den virkelig interessante kulturjournalistikken er den som gir leseren forståelse for sammenhenger, verdier, trender og tendenser.” Det skal vi gjøre.

 

Drømmen lever

Erfaringene mine fra et av de store mediehusene, der jeg har brukt størsteparten av de siste fem årene på å bygge opp NRK Ytring og på å utvikle visuell meningsjournalistikk rettet mot en ung målgruppe, er at skikkelig verdifullt innhold, formidlet på en måte som kombinerer kunnskap med et uformelt stemmeleie, kan fungere utmerket også i den nye medievirkeligheten.

Journalistikk som ivaretar den store samtalen i samfunnet er det fortsatt fullt mulig å få til.

De siste årene har for eksempel flere av de mest delte sakene fra NRK.no vært kronikker fra Ytring. Enkelte meningsbærende videoer har også nådd godt over tre og en halv million brukere.

Journalistikk som ivaretar den store samtalen i samfunnet er det altså fortsatt fullt mulig å få til. Mye må riktignok fornyes og løftes, først og fremst formen, men også ambisjonene for innholdet. Men da går det.

I en tid der ikke bare kommunikasjonsteknologien, men også måten vi kommuniserer på, er i rask utvikling, må journalistikken legge seg tettere opp til den måten folk snakker sammen på. Den må være både smart og ærlig. Men aldri dum, enkel, forstilt eller innholdsfattig. Det vi trenger er altså bidrag som klarer å kombinere kommunikasjon i øyehøyde, dyp innsikt og godt fortalte historier der noe står på spill.

Heldigvis er vi godt rusta for dette med den styrkingen som sammenslåingen innebærer. I Agenda Magasin og i forlaget Res Publica skal vi lage kvalitetsjournalistikk for nett og mobil med nettopp et slikt utgangspunktet. Og vi skal drive et klassisk og solid sakprosaforleggeri som drar veksler på det samme tankegodset. Dermed får vi en bredde som er ganske spennende, fra videoer på Facebook til femhundresiders biografier.

Vi kommer til å jobbe lange dager for å løfte fram debattbøker, dokumentarlitteratur, biografier og historiske bøker som setter spor i samtida.

Begge deler, og alt imellom, skal være bidrag til den store samtalen jeg har snakket om. Mye av det vi skal gjøre kommer til å handle om nettopp hvem vi er og hvilken situasjon vi som samfunn befinner oss i. Det skal handle om hvordan vi definerer “vi-et” i et mangfoldig Norge. Det skal handle om hvordan byrder og goder fordeles og om hvordan arbeidslivet endrer seg. Det skal handle om de truende skyene i horisonten. Blant annet.

Vi kommer til å jobbe lange dager for å løfte fram debattbøker, dokumentarlitteratur, biografier og historiske bøker som setter spor i samtida. Vi skal levere reportasjer, kommentarer, intervjuer og anmeldelser som får leseren til å se  sammenhenger. Vi skal legge inn en ekstra innsats for å bringe nye stemmer til torgs, i form av forfatterskap i forlaget eller som skribenter i magasinet, fordi vi tror det er viktig.

I en tid der det finnes en utbredt, og langt på vei forståelig, frykt for at vår kollektive evne til selvrefleksjon skal bli skadelidende, er det avgjørende at det finnes redaksjoner som holder drømmen om den store samtalen levende.

Agenda Res Publica Media skal være en slik redaksjon. Og vi håper at mange har lyst til å bli med oss på veien.