Fremskrittspartiets Jon Helgheim tar feil, deltidsarbeid blant kvinner er ikke først og fremst frivillig.
«Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn». Uttalelsen kommer fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Jon Helgheim. Som en markering av Fremskrittspartiets verdier knyttet til likestilling er utspillet streit nok. Men fakta på bakken viser at debatten om kjønn og arbeid må stå et helt annet sted. Som en inngang er det tilstrekkelig å vise til de enorme forskjellene mellom land det går an å sammenligne Norge med, i hvor mye kvinner jobber. Kvinner i Spania, Italia og Japan jobber langt mindre enn norske kvinner. Det skyldes at vi i Norge har tatt politiske valg for å tilpasse arbeidslivet til forskjellene mellom menn og kvinner, uavhengig hva man måtte mene disse forskjellene skyldes.
Det blir en kostbar affære om den videre arbeidet med likestilling i arbeidslivet skal pakke sammen og resignere. De store utfordringene med å sikre finansiering av velferdsstaten i framtiden gjør at det faktisk ikke er spesielt interessant å diskutere Harald Eia-ske «født sånn eller blitt sånn?»-problemer. Politikken må sørge for et mer likestilt arbeidsliv uansett. Når vi blir stadig flere eldre, samtidig som det kuttes i skatter og man graver i oljefondet, blir det vanskeligere å finansiere velferd i framtiden. Flere må jobbe mer for å øke skatteinngangen, og i særdeleshet må flere kvinner jobbe mer.
OECD peker på deltidsgapet som et område hvor Norge har et særlig stort potensiale for å lage en bedre politikk
OECD slapp nylig en rapport som viser at en ikke ubetydelig del av gapet mellom hva eldrebølgen vil koste og hva vi i dag har av skatteinntekter – og her trengs alle monner som kan dra – kan dekkes ved at flere kvinner jobber mer. Hvis forskjellene mellom hvor mye kvinner og menn jobber blir helt utjevnet i nordiske land innen 2040, kan det gi en økning i økonomisk vekst på 15-20 % fra dagens nivå.
OECD peker på deltidsgapet som et område hvor Norge har et særlig stort potensiale for å lage en bedre politikk. Tallenes tale er klare. Mens deltidsandelen i 2017 var 15 % blant menn, var den 37 % blant kvinner. Det er store sprik mellom ulike bransjer, hvor typiske kvinneyrker har mest deltidsarbeid.
Helgheims løsning er å «kutte ut alt tøyset og ønske kvinner velkommen til å jobbe mer, sjefe mer og tjene mer, dersom de ønsker det». Vel er en del av deltiden frivillig, men det blir lite vekst å snakke om, om man legger til grunn at det er hele historien, og lar være å komme med tiltak.
Er det virkelig frivillig deltid om jobben ikke legger til rette for at det skal være mulig å kombinere små barn og full jobb?
En nyttigere innfallsvinkel finner vi hos forskerne Leif Moland og Ketil Bråthen, som deler inn deltiden i ulike kategorier, som hver vil behøve ulike politiske tiltak:
- Undersysselsatte, som aktivt og formelt har søkt om større stilling uten å få det
- De med uønsket deltid, som ikke formelt har søkt om større stilling – gjerne fordi de antar det ikke vil være mulig å få større stilling
- De som ønsker å jobbe deltid, men som hadde ønsket å jobbe heltid hvis jobben var bedre tilrettelagt for det
- De som reelt sett ønsker å jobbe deltid
Det gir ikke mening å forflate disse kategoriene til én, som Helgheim gjør. Hvordan kan en kvinne som aktivt søker om mer jobb hevdes å være i en situasjon hun selv ønsker? Er det virkelig frivillig deltid om jobben ikke legger til rette for at det skal være mulig å kombinere små barn og full jobb?
Å få bukt med deltidsproblemene i arbeidslivet handler ikke bare om å få bukt med ufrivillig deltid, men også om å få til høyere stillingsprosent hos dem som ligger i de gråsonene mellom frivillig og ufrivillig deltid som Moland og Bråthen beskriver. Økt grunnbemanning og kompetanseheving trekkes fram som løsninger som har hatt god effekt i kommunal sektor, men svarene er sammensatte.
Uansett blir det dyrt for Norge om kvinner ikke får jobbe mer. Klarer vi ikke å øke skatteinntektene, er vi nødt til å kutte i velferdstjenester når eldrebølgen kommer. Men mye tyder jo på at dét er et ønsket utfall for Fremskrittspartiet uansett.
Kommentarer