Tyskland er Israels nære støttespelar. Men det kostar stadig meir, både internasjonalt og på heimebane.
På overflata såg alt ut til å vere som før då den tyske utanriksministeren Johann Wadephul, frå det kristendemokratiske partiet CDU, besøkte Israel sist veke. Tyskland står klippefast ved Israels side. I forkant forsikra Wadephul pressa om at det er fullstendig uaktuelt for Tyskland å anerkjenne ein palestinsk stat.
Fyndordet om at Israels tryggleik er tysk Staatsräson, altså ein vital tysk statsinsteresse, svevar i bakgrunnen.
I dag er den tyske israelspolitikken ikkje samlande for Europa.
Relasjonen mellom Tyskland og Israel, er spesiell. Tysklands ansvar for folkemordet på dei europeiske jødane kan ikkje tenkjast vekk. Det spesielle tyske historiske ansvaret for den andre verdskrigen er grunnen til at Tyskland i etterkrigstida har ført ein utanrikspolitikk der ein har søkt å unngå aleinegang.
Men i dag er den tyske israelspolitikken ikkje samlande for Europa. Nyleg erklærte både Storbritannia og Frankrike at begge land vil gjere som Noreg og på anerkjenne Palestina som stat, rettnok med visse vilkår knytt til anerkjenninga. EU har den siste tida diskutert moglege sanksjonar mot Israel på grunn av den humanitære situasjonen på Gaza. Initiativet kom frå Frankrike, Spania og Nederland. Tyskland gjekk i mot, men her var landet ikkje åleine. Også Giorgia Melonis Italia gjekk imot EU-sanksjonar.
Om ein ser under overflata har den tyske politikken likevel fleire sider. I mai sa kanslar Friedrich Merz at han ikkje forstår kva den israelske hæren driv på med på Gaza, og at det på ingen måte lar seg rettferdiggjere som kamp mot terror. Før utanriksminister Wadephul reiste til Israel, sa han at han vil krevje våpenkvile og at FN og internasjonale organisasjonar få tilgang til Gaza. Han sa også at Gaza har blitt påført død og liding av «ufattelege dimensjonar». Denne tydelege språkbruken vekkjer oppsikt, både i Tyskland og internasjonalt.
I tysk offentlegheit er rommet for kva ein kan seie om Israel, og Gaza, annleis enn hos oss.
Tyskland er, etter USA, den største leverandøren av militært materiell til israel. Sidan 7. oktober 2023 har landet eksportert militærtmateriell til Israel for 485 millionar euro. Men leveransane har gått ned, år for år. I 2024 var verdien 160 millionar euro. Fram til mars i år var verdien 22, 5 millionar euro. Ifølgje nyhendemagasinet Der Spiegel er årsaka politisk. I det sosialdemokratiske partiet SPD er det mange som vil ha slutt på våpeneksport til Israel. Adis Ahmetović, som er utanrikspolitisk talsmann i partiet, krev slutt på all tysk våpeneksport til Israel, og viser til at landet bryt med folkeretten
Også frå tysk kulturliv, der opprivande debattar om grensegangen mellom solidaritet med Palestina og antisemittisme har skapt stor dramatikk dei siste åra, kjem det nye tonar. Sist veke publiserte 200 tyske kulturarbeidarar, blant dei internasjonalt kjende namn som Heike Makatsch og Daniel Brühl, eit opprop med tittelen Ikkje la Gaza døy.
Dei krev slutt på all våpeneksport, at Tyskland skal gå inn for å avslutte assosiasjonsavtalen mellom EU og Israel, og at landet gå hardare inn for våpenkvile og humanitær hjelp til Gaza. Eit liknande opprop vart publisert i juni. Her var den kjende sosiologen Harald Welzer og den tysk-israelske musikaren Michael Barenboim blant underteiknarane.
Når ein ser på kva Merz og hans utanriksminister Wadephul seier, ser det ut til at orda om ubetinga tysk støtte til Israel blir stadig vanskelegare å uttale.
Når tysk presse rapporterer om situasjonen på Gaza, byrjar det gjerne med ei rutinemessig formulering om at krigen Gaza starta med Hamas angrep 7. oktober i 2023. Samstundes er innhaldet i meldinga ikkje ulikt det vi kan lese i norsk og internasjonal presse. Sist veke melde Der Spiegel at deira Gaza-baserte medarbeidar, Ghada Alkurd, ikkje klarte å jobbe lenger fordi ho var så avkrefta av svolt. På grunn av Israels blokade var både Alkurd og barna hennar, to jenter på ti og tolv år, i ferd med å svelte i hel.
I tysk offentlegheit er rommet for kva ein kan seie om Israel, og Gaza, annleis enn hos oss. I dag ser ut til at svært mange tyskarar, i politikk, samfunn og media, er svært ukomfortable med landets offisielle haldning. Og når ein ser på kva Merz og hans utanriksminister Wadephul seier, ser det ut til at orda om ubetinga tysk støtte til Israel blir stadig vanskelegare å uttale.
Kanskje opplevinga ikkje er heilt ulik for Høgres Ine Eriksen Søreide, som sist veke forsøkte, utan særleg hell, å klare opp kva som muligens kan vere rett tidspunkt å anerkjenne ein palestinsk stat på.
Kommentarer