Ekstremisme-forvanskning

I opptakten til riksdagsvalget i 2018 produserte Sverigedemokraterna (SD) en propagandafilm på Youtube som fikk enorm spredning. Filmen var et forsøk på å frigjøre SD fra de mange −og helt rettmessige − anklagene om partiets nazistiske røtter, og kom i form av et målrettet angrep på Socialdemokraterna. I et dokumentarisk filmspråk ble det påstått at de tyske nazistenes raseideologi nærmest var en kopi av de svenske sosialdemokratene, og at det bare var en gradsforskjell på den svenske velferdsstaten og Hitlers Tredje rike.

En bieffekt av slike former for historieskriving, er at det blir vanskeligere å orientere seg i nåtiden.

Den svenske historikeren Ola Larsmo beskrev det som et forsøk på å tørke av seg sin egne skitne historie på sosialdemokratenes skjørt: Ved å framstille det som om alle var antisemitter i gamle dager, ble det mindre belastende at de selv var det. Påstanden var bygd på løgn, men den var effektiv. Gjennom å redusere minnet om holocaust til billig rekvisita, fikk de renvasket SD for sin nazistiske fortid.

Ettersom filmen var fullspekket med feil og sitater løsrevet fra sin sammenheng, reagerte flere av historikerne som ble sitert. De skrev en kronikk der de protesterte mot måten SD hadde brukt dem på, men teksten deres fikk ikke veldig mange lesere – i alle fall ikke sammenliknet med hvor mange som så filmen. I skrivende stund har den blitt sett om lag 800.000 ganger, med god hjelp fra aktører som russiske Sputnik, som hyllet den for å være en viktig dokumentar.

Autoritære og morderiske autokrater som Syrias Assad og Russlands Putin får en stadig enklere jobb med å utviske skillet mellom rett og galt.

SDs propagandafilm er et godt eksempel på hvordan fascister og høyreekstreme i dag ikke lenger forsøker å fornekte holocaust (selv om noen av dem også gjør dét), men i stedet forsøker å forvanske og kludre til minnet om folkemordet. «Holocaust distortion», kaller den israelske historikeren Yehuda Bauer det. Slik forkludring kan ta mange former, som da konspirasjonsteoretikere under covid-pandemien ikledde seg gule jødestjerner og sammenliknet vaksineprogrammer med gasskamrene – eller som når et svensk parti med røtter i Hvit Makt-bevegelsen prøver å få det til å framstå som om «alle» var nazister for hundre år siden.

En bieffekt av slike former for historieskriving, er at det blir vanskeligere å orientere seg i nåtiden. Gjengen som for et par år siden inntok de israelske regjeringskontorene, og som de siste månedene har utsatt palestinerne for krigsforbrytelser i en slik målestokk at de nå etterforskes for folkemord, gjør det ikke noe enklere.

I et intervju med Times of Israel i august i fjor anklaget Yehuda Bauer Benjamin Netanyahus regjering for å feiltolke og i verste fall forfalske minnet om holocaust. «De tolker det på en nasjonalistisk måte», sa han, og særlig gjaldt det statsministeren selv. «Han har ikke peiling, han vet rett og slett ikke hva som skjedde», sa Bauer, som i det samme intervjuet kalte regjeringen en samling «fascister, voldelige nasjonalistiske religiøse fundamentalister og kriminelle».

I Storbritannia har den konservative regjeringen nylig kommet med en ny definisjon av ekstremisme.

Den israelske regjeringenes pågående forbrytelser på Gaza er ikke bare skyld i langt flere enn 30.000 tapte menneskeliv, og ødeleggelsen av livene til veldig mange flere. De er også i ferd med å dra oss alle ned i et tomrom av nihilisme og avmakt, der det for hver dag som går blir vanskeligere å fastholde og ta på alvor begreper som menneskerettigheter, demokrati og humanitet.

Autoritære og morderiske autokrater som Syrias Assad og Russlands Putin får en stadig enklere jobb med å utviske skillet mellom rett og galt, mellom demokrati og diktatur, samtidig som fascismens potensielle motkrefter går i oppløsning foran øynene våre. 8. mars-markeringene her hjemme er ett eksempel; et annet er USA, der Trump kanskje blir sikret valgseier etter at fortvilte og desillusjonerte Palestina-venner nå snur ryggen til Joe Biden.

Rundt om i verden ser vi hvordan både jøder og muslimer nå utsettes for hets, trakassering og vold, og at grunnleggende demokratiske rettigheter til å ytre seg og demonstrere blir trukket tilbake. Miljøer som før kunne bli sterkere av å stå sammen, finner ikke felles grunn – og samtidig fortsetter fascismen å vokse.

I Storbritannia har den konservative regjeringen nylig kommet med en ny definisjon av ekstremisme, noe som kan høres fint ut i en tid som den vi lever i nå. Men akkurat som vi må være på vakt mot holocaust distortion, må vi også vokte oss for «extremism distortion». Greenpeace er blant dem som har advart mot den nye definisjonen, som går langt i å sidestille miljøaktivisme, Palestina-aktivisme og anti-fascisme med fascisme og andre voldsideologier. «De forsøker å stilne stemmer de ikke ønsker å lytte til», sa Will McCallum, som sa det var å gå i fotsporene til autokratiene rundt om i verden.

En slik definisjon av «ekstremisme», som heller ikke vår hjemlige ekstremismekommisjon er helt fremmed for, er basert på en ide om at det er polarisering som er vår tids hovedproblem, og at svaret ligger midt i den gylne middelveien. Men hva om problemet er at autoritære høyrekrefter bygger seg opp på en kombinasjon av folkelig misnøye, konspirasjonsteorier og kynisme, og kapital fra aktører som synes demokrati er bad for business?

Hva om det vi trenger i vår tid er mer antifascisme?

Hva om vi har en amerikansk presidentkandidat som truer med blodbad dersom han ikke blir valgt, i en tale der han beskrev migranter som slanger og hyllet høyreekstremistene som hjalp ham i forsøket på å begå statskupp 6. januar 2021?

Hva om vi har en israelsk sikkerhetsminister som eksplisitt sier at israeleres liv er mer verdt enn palestinske, og som står i ledtog med Trumps MAGA-republikanere og det som i praksis er antisemittiske Israel-venner? Hva om de samme Republikanerne blokkerer for våpenstøtte til ukrainernes kamp mot den russiske fasciststaten, samtidig som de fortsetter sitt korstog mot skeive, mot muslimer, mot «antifa»?

Kort sagt: Hva om det vi trenger i vår tid er mer antifascisme, mer aktivisme for å stanse de pågående forbrytelsene mot menneskeheten i Gaza, sterkere allianser for å kutte klimautslipp, og en intensivert innsats mot både jøde- og muslimhat – men i stedet ender opp med å definere alt som ekstremisme, utfra en falsk ide om balanse?

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)