Ellevill juksepave

I det 90. minutt kaster Luis Suarez seg over ende i straffefeltet. Før han treffer bakken tar han seg til både hodet og halsen. En juksepaves helgardering. Dommeren ser forseelse og dømmer straffe. Under ti minutter senere går PSG-spillerne i dusjen, mens Barcelona feirer avansement foran tusenvis av jublende hjemmefans.

I går jukset Barcelona seg til kvartfinale i Champions League. Det er selvfølgelig sportslig og moralsk forkastelig, men hvor pekefingeren skal rettes når spillere jukser, er det uenighet om.

– Hvorfor har vi dommere på kortlinjen om de ikke går inn her? Han må se at det ikke blir straffe. Det er uprofesjonelt at kamper avgjøres sånn, sa Norges landslagssjef, Lars Lagerbäck, i studio etter kampen. Han var forbanna, men ikke bare på Suarez. – Dommerteamet lar seg lure, tordnet han videre.

Det er spilleren, som med vilje begår en regelstridig handling, som skal fordømmes – ikke dommeren.

De fleste redelige fotballfans vil dele Lagerbäcks frustrasjon over dommerteamet, men å skylde på dommeren når spilleren jukser, er som å skylde på Skatteetaten for at folk slipper unna med skattejuks. Det er spilleren, som med vilje begår en regelstridig handling, som skal fordømmes – ikke dommeren.

Men dommerens uskyld utelukker ikke at også andre bør kjenne sin moralske besøkelsestid. Selv om UEFA neppe vil straffeforfølge Suarez i etterkant, bør Barcelona gjøre det. Og selv om mye står på spill – både sportslig og økonomisk – ved å vrake en toppspiller av hans klasse fra førstelaget, bør ikke det stå i veien for at Barcelona velger ærligheten over jukset.

Filosofen Peter Singer impliserer, i et essay fra 2010, også fansen i ansvaret for å opprettholde fotballens etikk og moral. Jukser laget ditt bør du overkomme det partiske biaset du har mot de du holder med, og fordømme juks selv når det gagner dine egne interesser. Da holder det ikke, som mange gjør, å påpeke at også andre jukser. Det at andre er uærlige hindrer ikke deg fra å være ærlig. «Seier for enhver pris» er ikke moralsk forsvarlig i idretten.

En redelig internkultur i Barcelona bør benke Suarez resten av turneringen.

Antall filminger og juks i fotballen tatt i betraktning, er tiden moden for en uoffisiell moralstraff. For å bruke et av høyresidens mantra: Fordi det ikke (alltid) nytter å forby det vi ikke liker, bør kulturen brukes for å gjøre kostnaden av regelbrudd høy. En redelig internkultur i Barcelona bør benke Suarez resten av turneringen.

Men det er mulig å se for seg at Suarez ikke jukser kun i egeninteresse, eller at han handler alene. Kanskje er det en uttalt eller uuttalt lagkultur, som aksepterer juks når det er til lagets beste. I et slikt tilfelle er det ikke riktig å plassere alt ansvar på Suarez alene. Moralsk sett er det uansett pill råttent. Gitt at kulturen i klubben er slik at juks, eller triks som beveger seg i gråsonen, aksepteres, må de spørre seg om hva det er de egentlig har vunnet, når de sammen bestemmer seg for å gjøre det ved bruk av ulovlige midler.

En av fotballens fineste gester er ett minutts stående applaus for klubblegender når de dør. Inntil fotballorganisasjonene og klubbene tar juks på alvor, kan en passende gest fra fansen være det motsatte for juksemakere: Ett minutts pipekonsert, og et evig minne om at seieren over PSG kom fordi en uredelig spiss brøt reglene.