En dag uten mexicanere

En uke inn i Donald Trumps andre presidentperiode er marsjordren til migrasjons- og tollmyndighetene klar: Det skal sendes flere folk ut av USA, antallet hittil er altfor lavt. Det varsles daglige kvoter som skal fylles.

Det er Trump II, enda mer høylytt og mye hardere enn forrige gang.

Det var ikke annet å vente. Trump lovet i valgkampen at han ville sende ut folk, og hvordan kunne han gjøre noe annet? Han har jo omtalt den ulovlige innvandringen til USA som en invasjon. Migrantene selv er slanger. De spiser kjæledyr og forgifter nasjonens blod. Man holder seg helst ikke med kjæledyrspisende, blodforgiftende slanger, så da er konklusjonen klar: De må ut.

Gjerne, og kanskje aller helst, gjennom en maktdemonstrasjon. Nyhetsteam inviteres med på pågripelser, for her skal det vises muskler og handlingskraft.

Som seg hør og bør – om Trumps løfter om massedeportasjoner skal oppfylles. I sin første periode deporterte Trump «bare» omtrent like mange som Joe Biden klarte på fire år, rundt 1,5 millioner mennesker. Ord må bli til handling. Harde ord som dem Trump og andre ytre høyre-aktører bruker om andre mennesker, dehumaniserende ord som gjør mennesker til tall, krapyl, noe helt annet enn majoriteten. Til ulovlige. Noe man må kvitte seg med.

Din nestes tragedie er din forlystelse.

I Mexico rapporterer president Claudia Sheinbaum at det tross alt ikke er så ille – ennå, i det minste. Mexico fikk «tilbake» omtrent det vanlige tallet i forrige uke, det kom fire fly og noen busslaster over land. Ispedd opptil flere ikke-mexicanere, for en ulovlig innvandrer fra El Salvador er selvsagt «mexicaner», slik en fra Nicaragua er det, og fra Guatemala.

Fra Brasil rapporteres det om mishandling av deporterte. Colombias president havnet nesten i en handelskrig med Trump over den nye, harde linja som er varslet og så smått i gang. Hele seansen var selvsagt mulig for publikum å følge i sosiale medier, i real time. Sånn er det jo i 2025.

Det er Trump II, enda mer høylytt og mye hardere enn forrige gang. Og fortsettelse følger. Koble deg på, medborger, følg med på neste episode. Din nestes tragedie er din forlystelse.

Det ville bare bli mer, ikke mindre, snakk om grensa, migranter og «de ulovlige».

Et land må ha kontroll over grensene sine, og det finnes grenser for hvor mange som kan komme fra andre land for å bygge seg et nytt liv i – Norge så vel som i USA. Og Trump er på ingen måte den første amerikanske presidenten som er hard i klypa i spørsmålet om migrasjon og grenseoverganger. Den liberale favoritten Barack Obama klarte å sende ut nesten tre millioner i sin første periode. Det var ikke Trump som bygde muren som stuper ut i Stillehavet i Playas de Tijuana, på grensa mot California og San Diego.

Trump bare går lenger enn de andre. Muren skal forsterkes og forlenges. Flere skal ut, om han så må gripe til unntakstilstand. Grensa militariseres og lovverk og motstand skal høvles ned.

Enn så lenge er det mest ord, harde, vonde ord. Men Trump lover at ord skal bli til handling. Slik kan han sette et ambisiøst mål for andre ytre høyre-politikere, som kan la seg inspirere.

Alt er mye mer oppskrudd og kaotisk med Trump, men mye er også som før. Selv tenker jeg mye på filmen «A Day Without a Mexican» i disse dager. Jeg så filmen, som holdes i en satirisk mockumentary-stil, da den var ny, for rundt 20 år siden.

Plottet er ganske som tittelen gir inntrykk av: En dag siger en tåke innover California, og plutselig er alle «mexicanerne» borte. Som i betydningen alle de som har kommet sørfra og jobber for å holde hjulene i den amerikanske økonomien i gang, uten formell rett til opphold og gjerne helt uten papirer på at de har en ansettelse.

I stedet viste det seg at filmen ble nærmest sannspådd.

Handlingen er enkel: Når alle de ulovlige menneskene fra Latin-Amerika blir borte, stanser alt opp. All den usynlige jobben de har gjort i tiår, blir plutselig synlig. Gatene vaskes ikke, appelsinene blir ikke plukket. Helsevesenet kneiser. Alt går i stå.

Filmen ble laget som en reaksjon på den republikanske California-guvernøren Pete Wilsons hardhendte behandling av migranter. I dag forteller filmskaperen Sergio Arau og hans med-manusskribent, kone og hovedrolleinnehaver Yareli Arizmendi at de følte at de var for sent ute med filmen da den ble lansert i 2004, for da var Wilson ute av politikken og hans mest kontroversielle lovendringer var døde og begravet.

I stedet viste det seg at filmen ble nærmest sannspådd. Det ville bare bli mer, ikke mindre, snakk om grensa, migranter og «de ulovlige».

Og mer skal det trolig bli framover. Under Trump – men også i vår del av verden. Det er kanskje et tegn i tiden at folket bak «En dag uten mexicanere» varsler en oppfølger. Den skal hete «Atter en dag uten mexicanere» – og har trolig mer enn nok materiale fra virkeligheten å velge fra.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen)