Vaksinehamstringen til landene i nord gjør at COVID-19 fortsetter å spre seg til spesielt afrikanske og latinamerikanske land.
Teksten er skrevet sammen med Jayati Ghosh
LONDON/NEW DELHI: G-20-landenes finansministre møttes nylig på Bali (15.-16. juli). Her gjentok de sine løfter om samordnet handling for å få kontroll over koronapandemien og for å være bedre beredt på den neste globale helsekrisen. Et sentralt tema som ble tatt opp, var opprettelsen av et nytt finansformidlingsfond (FIF) for å håndtere pandemiberedskap og -respons (PPR) under tilsyn av Verdensbanken og der Verdens helseorganisasjon spiller en sentral teknisk og koordinerende rolle.
De neste månedene kommer G20, Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon til å fullføre utformingen av finansformidlingsfondet.
Målet er å tette noe av det årlige finansieringsgapet for PPR — det mangler 10,5 milliarder dollar — og bidra til å styrke kapasiteten som er nødvendig for å verne om den globale folkehelsen, inkludert gensekvensering og produksjon av legemidler.
De neste månedene kommer G20, Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon til å fullføre utformingen av finansformidlingsfondet. Dette skjer under tungt ytre press om å utvikle en rettferdig og inkluderende styringsstruktur. Det indonesiske G20-presidentskapet har lagt til rette for enkelte innledende overenskomster som beveger prosessen i riktig retning. F.eks. er det stadig større enighet om at lav- og mellominntektsland må inkluderes i styringen av fondet. Det samme gjelder samarbeidspartnere utenom G20-landene og samarbeidspartnere i sivilsamfunnet.
G20-landene innser også at fondet (FIF) må bygge på det eksisterende globale helserammeverket for pandemiberedskap og -respons (PPR) der Verdens helseorganisasjon (WHO) spiller en sentral rolle. Dette bryter på en positiv måte med Verdensbankens melding fra mai i år der det som ble foreslått var en svært tilbakeskuende og trangsynt utforming; med denne modellen ville givere (for det meste rike land) ha tatt alle beslutningene og rådspurt seg med andre (eller ikke) etter eget forgodtbefinnende.
Dette krever et beslutningsorgan som kan handle raskt og smidig.
Det neste steget for G20-landene er mer eksplisitt å erkjenne at en effektiv PPR-mekanisme, som et globalt fellesgode, krever en FIF-modell basert på universelle bidrag (i henhold til evne) og representasjon, samt universell tilgang til godene. Verden trenger desperat en styringsstruktur for dette finansformidlingsfondet som kan bidra til å tette kritiske gap raskt og effektivt. Dette krever et beslutningsorgan som kan handle raskt og smidig, men som også har bred legitimitet og som dermed er i stand til å ta vanskelige beslutninger uten måneder med diplomati for å bygge konsensus.
Men selv om det virker som om dagens FIF-interessenter i prinsippet er enige om en inkluderende styringsstruktur, er det kun giverne (og grunnleggerne av fondet) som deltar i diskusjonene rundt hvordan fondet skal utformes. Lavinntektsland og representanter fra sivilsamfunnet er ikke med i diskusjonene. G20 bør sette en frist: Innen 1. august 2022 bør alle interessenter være fullt inkludert i samtalene om hvordan fondet skal utformes. Dette bør skje gjennom en modell som involverer alle berørte parter og som lar alle komme like mye til orde, uavhengig av hvor mye penger de har gitt. Dette innebærer også at sivilsamfunnet må få være med og stemme — en stadig viktigere norm når det gjelder global helsestyring.
Men rundt en tredjedel av alle verdens land har i dag ikke ressursene og kapasiteten til å gjennomføre gensekvensering.
Finansformidlingsfondet bør markere et lenge tiltrengt brudd med dagens tilnærming; i dag ser rike land på PPR som en tjeneste de gjør fattige land. Ikke noe kunne ha vært lenger fra sannheten. Husk at det var Sør-Afrikas nye tilnærming til lav-kost gensekvensering, med høyt gjennomslag, som bidro til at verden oppdaget og forsto den nye omikronvarianten sist november — en formidabel global helsetjeneste. Men rundt en tredjedel av alle verdens land har i dag ikke ressursene og kapasiteten til å gjennomføre gensekvensering. Dette gjelder spesielt afrikanske og latinamerikanske land.
Vaksinehamstringen til landene i nord gjør at COVID-19 fortsetter å spre seg spesielt i disse to verdensdelene som har en befolkning der svært få har blitt vaksinert og der viruset muterer i et tempo som gjør at helsepersonell og legemiddelselskaper strever med å holde tritt med utviklingen. Finansformidlingsfondet vil kun fungere dersom alle land — og G20-landene bør gå foran — engasjerer seg for fullt og alle land bidrar etter evne til å oppdage, tøyle og møte utbrudd med alle de verktøy som skal til for å diagnostisere, behandle og forebygge.
Det at man inkluderer WHO i FIF er en viktig del av styringsstrukturen. For å sikre at WHO spiller en sentral rolle i FIFs utforming, bør WHO lede den tekniske rådgivningsgruppen som både vil vurdere og veie bevismateriale og data som kreves for å gjøre de rette prioriteringene. WHO er ikke bare det ledende samlingspunktet for vitenskapelig ekspertise og koordinering når det gjelder global helse; organisasjonen representerer også 194 land, noe som gir den helt avgjørende legitimitet.
Det finansielle behovet er langt større enn selv finansformidlingsfondet på sitt mest effektive er i stand til å levere.
Selv om finansformidlingsfondet er ment å utvide dagens PPR-investeringer i folkehelse (av givere og nasjonalt), er det allerede tegn til at denne pengeinnsamlingen kan kannibalisere ressursene til velprøvde komplementære mekanismer som Global Fund og Coalition for Epidemic Preparedness Innovations. Hvis FIF ender opp med å undergrave finansieringen av resten av det globale PPR-rammeverket og kun bli den «nye» tingen som alle retter oppmerksomheten mot under årets G20-toppmøte, vil fondet gjøre mer skade enn nytte og svekke den globale helsesikkerheten.
Det finansielle behovet er langt større enn selv finansformidlingsfondet på sitt mest effektive er i stand til å levere. Dette gjelder spesielt i lav- og mellominntektsland som sliter med høy inflasjon og en stadig større gjeldskrise.
G20-landene, som ledd i sine finansielle forpliktelser knyttet til pandemiberedskap og -respons, bør forsøke enda hardere på å få Kina og private kreditorer til forhandlingsbordet for å reforhandle den stadig større gjelden til lav- og mellominntektsland gjennom det felles rammeverket. Hvis ikke risikerer vi mange flere gjeldskriser à la den vi har vært vitne til på Sri Lanka. Og det øker faren for sosial og politisk uro i månedene og årene som kommer.
For å sikre at FIF skal lykkes — og den globale innsatsen for pandemiberedskap og -respons mer generelt — må G20-landene gjøre alt de kan for å gi gjeldslette og skape et større finanspolitisk handlingsrom i lav- og mellominntektsland. Blant disse tiltakene er en utvidelse av det felles rammeverket (Common Framework) og betalingsutsettelsesinitiativet (Debt Service Suspension Initiative).
Tiden er inne for et skifte i retning av en mer lovende tilnærming basert på målet om «helse for alle».
I tillegg må de må de mer effektivt sørge for deltagelse fra privat sektor. De må også fjerne krav om økonomiske innstramminger knyttet til lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som oppfordrer land til å kutte i offentlige budsjetter på områder som helse. Og de må øke likviditeten gjennom ytterligere tildelinger av IMF-penger (special drawing rights – pengefondets valutareserver) og finne fram til mer kreative finansieringsmekanismer som «gjeld for helse»-bytteavtaler som blir brukt av Global Fund.
Det nye FIF-forslaget og ytterligere tiltak iverksatt av G20 og Verdensbanken knyttet til pandemiberedskap og -respons kan ikke bare sørge for «helse for noen» — de rikeste og mest privilegerte i verden. Dette vil være et moralsk nederlag og en sørgelig og mislykket tilnærming. Tiden er inne for et skifte i retning av en mer lovende tilnærming basert på målet om «helse for alle». Det første steget i riktig retning vil være en inkluderende styringsmodell for finansformidlingsfondet og økonomiske inngrep som gjør lav- og mellominntektsland bedre i stand til å gjøre nødvendige investeringer i sine egne helsesystemer.
Jayati Ghosh er professor i økonomi ved University of Massachusetts Amherst og er medlem av UN Secretary-General’s High-Level Advisory Board on Effective Multilateralism.
Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org
Kommentarer