En europeisk krigsunion?

ATHEN: Europa er ikke til å kjenne igjen. Tilhengere av europeisk enhet og samhold pleide å hylle EU som et fredsprosjekt der storslått kosmopolitisme ble satt opp mot nasjonalisme.

Sistnevnte «tilsvarer krig», som den franske presidenten François Mitterrand på dramatisk vis uttrykte det i 1995. Men lenge før Russland invaderte Ukraina, hadde Europa-tilhengernes visjon om en fredelig vei til felles velstand begynt å falme. Russlands invasjon har bare framskyndet EUs forvandling til noe langt styggere.

EUs utenrikssjef, Josep Borrell, ga oss en pekepinn om skiftet fra kosmopolitisme til etno-regionalisme da han beskrev EU som en vakker «hage», truet av den ikke-europeiske «jungelen» som lurer utenfor unionens grenser.

Mer nylig ba Frankrikes president Emmanuel Macron og EU-president Charles Michel europeere ikke bare om å forberede seg på krig, men også – og dette er avgjørende – å sette sin lit til at den europeiske våpenindustrien vil sikre økonomisk vekst og teknologiske framskritt i unionen.

Dette er et avgjørende øyeblikk i EUs brokete historie.

Etter å ha mislyktes med å overbevise Tyskland og de såkalte «sparsommelige» nasjonalstatene om behovet for en fungerende fiskalunion, er deres desperate plan, som de nå har falt tilbake på, å argumentere for en krigsunion.

Dette er et avgjørende øyeblikk i EUs brokete historie. Med unntak av en høylytt minoritet av euroskeptikere, har den viktigste uenigheten stått mellom to grupperinger.

På den ene siden: pro-europeiske politiske krefter som er opptatt av spørsmålet om hvorvidt Europas kontinentale konsolidering burde fortsette ved bruk av samme virkemidler som ble tatt i bruk av USAs første finansminister Alexander Hamilton.

(Virkemiddelet er det som kalles «debt mutualization», hvilket vil si at deler av gjelden til medlemsstatene blir felles for alle medlemsstatene, altså løftet opp på føderalt nivå. Dette førte til framveksten av en reell føderasjon i USA.)

Den skrøpelige politiske prosessen der man fordeler felles penger og felles byrder, har ikke demokratisk legitimitet.

På den andre siden: de som ønsker å gjøre dette på den opprinnelige mellomstatlige måten (gjennom gradvis markedsintegrering).

Regjeringer som styrte i land med overskudd på handelsbalansen (såkalte overskuddsland) foretrakk det siste, mens representanter for land med underskudd på handelsbalansen (såkalte underskuddsland), forståelig nok, hellet i retning av en løsning à la Hamilton – en løsning som ble satt permanent på vent.

Eurokrisen avdekket at det var umulig å fortsette å late som om gjeld, banker og skatter kan være nasjonale mens valutaen er overnasjonal og markedene er integrerte. Dessverre valgte EU å gjøre det minste som skulle til for å redde euroen og endte opp med det verste av begge verdener: en svært lite effektiv kvasi-fiskalunion (uten ordentlige offentlige gjeldsinstrumenter, som amerikanske statsobligasjoner) og en europeisk sentralbank tvunget til å bryte sine egne vedtekter gang på gang. (Sentralbanken har gjemt seg bak stadig mer kreative rettferdiggjørelser.)

I flere tiår har noen av oss kjempet for en europeisk grønn pakt.

Kanskje mest skadelig: Den skrøpelige politiske prosessen der man fordeler felles penger og felles byrder, har ikke demokratisk legitimitet.

I flere tiår har noen av oss kjempet for en europeisk grønn pakt (European Green New Deal). Siden en føderasjon ikke er mulig å opprette på kort sikt, foreslo vi måter å simulere føderale gjeldsinstrumenter på (slik som en euroobligasjon utstedt av den europeiske sentralbanken). Med dette kunne man, via den europeiske investeringsbanken (EIB), generere et minimum av 500 milliarder euro årlig som kunne ha gått til et investeringsfond for et grønt energi-teknologi-skifte.

I stedet gikk EUs beslutningstakere for liksom-alternativer, der man forsøkte å gi inntrykk av at noe ble gjort med problemene, som Juncker-planen, som var dømt til å mislykkes, og et gjenopprettingsfond under pandemien, der det ble opprettet felles gjeld uten at man hadde noen god felles hensikt.

Denne debatten er en farlig distraksjon fra Europas virkelige problem.

Dette er grunnen til at EUs økonomi er ødelagt. Og den tyske forretningsmodellen, som pleide å være dens bankende hjerte, befinner seg nå i en tilstand preget av rask tilbakegang. Ved å velge en halvhjertet strategi (verken en fiskalunion eller atskilt gjeld og sentralbank-aktiva), dømte EU seg selv til to tiår med minimal investering.

Dermed har ikke EU lyktes med å utvikle den teknologien Europa trenger: grønn teknologi (som vil gjøre det mulig for Europa, på egne premisser, å løsrive seg fra den billige russiske gassen til president Vladimir Putin) og skykapital.

USA og Kina, som nå monopoliserer skykapitalen, det nye verktøyet for akkumulering av velstand, har også påført Europa en ny kald krig, med katastrofale konsekvenser for den tyske industriens tilgang til kinesiske eksportmarkeder.

De som har myndighet i Europa, nekter dessverre å erkjenne hvor ødelagt EUs forretningsmodell er eller hvor irrelevant gamle virkemidler i ny innpakning vil vise seg å være. For eksempel vurderer Tyskland igjen skattefinansierte energisubsidier og nye runder med lønnsmoderasjon for å styrke konkurranseevnen.

En ny ideologi er i ferd med å befeste seg.

Denne debatten er en farlig distraksjon fra Europas virkelige problem: Tysk industriell kapital akkumulerer ikke lenger overskuddene som trengs for å finansiere energisubsidier til industri i tilbakegang. I denne konteksten vil ingen lønnsmoderasjon (av den typen som forbundskansler Gerhard Schröder gjennomførte i sin tid) styrke konkurranseevnen til en bilindustri som ikke er i stand til å produsere batteriteknologien eller algoritmene som tilfører betydelig ny verdi til produsenter av moderne elektriske kjøretøyer.

Hva nå? Michel ser ut til å ha hentet opp våre forslag til en euroobligasjon og til å styrke EIB fra den nyere europeiske historiens søppeldynge. Men han foreslår ikke å bruke nye former for kreditt til å finansiere grønn teknologi eller skykapital, men til å finansiere en ny våpenindustri som, ifølge ham, «vil være et kraftig middel til å styrke vår teknologiske, innovative og industrielle base».

Mener Michel alvor? Hvordan vil EIB innkreve sine lån til forsvarsindustrien, som per definisjon er uproduktiv? Hva vil skje når våre lagre er fulle av ammunisjon og missiler? Enten vil investeringsinnsatsen Michel forestiller seg, tørke ut, eller Europa vil måtte finne måter – med andre ord, nye kriger – for å tømme lagerbeholdningene.

Dette er et Europa som de unge ikke kan være stolte av og som resten av verden ikke vil ta på alvor.

Fornuftige pro-europeere bør derfor be om at Michels plan lider samme skjebne som Juncker-planen. EUs inkompetanse har plutselig blitt de fredselskende pro-europeeres siste håp.

Jeg savner tiden da pro-europeere hyllet EU, uansett hvor hyklersk det måtte være, som et prosjekt for å fjerne grenser og fremme åpenhet, mangfold og toleranse. Det Europa er over, ødelagt, i full retrett.

En ny ideologi er i ferd med å befeste seg. Framfor en mangfoldig demokratisk føderasjon som appellerer til folkeslagene utenfor dens grenser, forestiller den seg et hvitt kristent rike omgitt av dyre missilutskytingsramper og høye elektriske gjerder.

Dette er et Europa som de unge ikke kan være stolte av og som resten av verden ikke vil ta på alvor.

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org