En fabel til ettertanke

Den danske tv-serien Familier som våre kan kanskje også bidra til mer refleksjon omkring politiske prioriteringer foran stortingsvalget 2025?

Skulle all isen på Grønland smelte, ville vi får en havnivåstigning på cirka sju meter. Enkelte land i vår nærhet, slik som Danmark og Nederland, strekker seg kun noen få meter over havnivå. Storparten av kysten deres er med andre ord svært utsatte. Allerede nå er det enkelte huseiere som ikke lenger vil kunne få forsikret feriehuset sitt, og noen bygg, som kirker, har blitt flyttet lenger inn.

Det er en herlig start. Rett på!

Vi i Norge har det stort sett greit på den fronten. Landhevingen etter siste istid er ennå ikke over, og vi hever oss bokstavelig talt over dette problemet. Men bryggene i Bergen og noen av de rikestes landeiendommene langs sørlandskysten derimot, vil oppleve mer stormflo og periodevise oversvømmelser.

Så mye for nordisk samarbeid!

Når et helt land ligger så lavt som våre frender i sør, er det nærliggende at et tv-drama som begynner med at det er for sent å forebygge havstigning med ny politikk, diker og sandvoller, oppleves som dramatisk. Nå må landet evakueres!

Det er en herlig start. Rett på! Da spiller det ikke så stor rolle at dette ikke er troverdig. (Slike prosesser skjer over tid, etc.) Men glem det. Dette er en fabel. Som sier noe om det menneskelige, mer enn om naturen.

Den som forventer en helt realistisk fortelling om klimaendringer og all elendighet det medfører, kan kanskje føle seg snytt.

I denne fortellingen har Nederland allerede stengt ned, og evakuert sine borgere. Danmark følger etter. Den danske stat beslutter at Danmark ikke er egnet som hjemsted for mennesker. Det blir for dyrt med forebyggende tiltak, situasjonen er for prekær. Vannet stiger. EU trår til og lager kvoteordninger. Det som forblir tørt dansk land skal brukes til vindmøller, batterifabrikker og solcellelandskap.

Mens landet ennå har kontroll over sine valutareserver, hjelpes danskene til en regulert emigrasjon, betalt av staten, så fremt de innordner seg kvotebestemmelser til utvalgte land. Norge har for øvrig stengt grensene sine, og tillater kun 25.000 dansker med funksjonsnedsettelser å komme inn. Så mye for nordisk samarbeid.

Etiske dilemmaer i kø

Grunnleggende moralske og etiske dilemmaer står i kø. Hvem skal reddes og på hvilken måte?

Regissør Thomas Vinterberg er blant Nordens dyktigste filmskapere og han lykkes godt i å få oss hektet på historien. Han kan sitt håndverk, det har han vist flere ganger tidligere. Med filmen Drukk (Bare en til på norsk) vant han i 2021 Oscar for beste fremmedspråklige film og Amandaprisen i klassen for beste utenlandske kinofilm. Vinterberg høstet også stor suksess med filmene Festen (2018) og Jakten (2012), begge tankevekkende.

Vinterberg introduserer oss til en god dansk middelklasse-familie; ikke ulikt en tilsvarende norsk familie. Hovedpersonene er en arkitekt, hans nåværende kone, hans ekskone, og deres slektninger. Dette er mennesketyper vi kan kjenne igjen. Særlig arkitektens datter, Laura, er en inntagende karakter, russ av året, lettere forelsket og så smått på vei inn til sitt voksenliv. Men nå blir livet snudd opp ned.

Frankrike eller Romania?

Noen få uker før Lauras skoleavslutning beslutter altså den danske regjering å stenge ned samfunnet. Pleietrengende er allerede sendt ut av landet til utenlandske institusjoner, fengselsfugler likeså. Eiendomsprisene synker til null, det blir vanskelig å få ut penger, og en må underkaste seg kvotesystemet. Noen kommer til Frankrike eller England, der det meste er på stell. De ressurssvake havner på åttemannsrom i Romania eller i Polen.

«Utvikle, ikke avvikle»

NRK er medprodusent på serien. Den hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia 31. august 2024, hvor den fikk fantastisk mottakelse, inkludert fire minutters stående applaus, skriver NRK i en omtale av serien. I Danmark har serien også blitt møtt med entusiasme, men også med noen kritiske røster som peker på at plottet ikke er realistisk nok.

Denne serien fører kanskje til at vi forstår flyktningers situasjon bedre?

Jeg skjønner kritikken. Den som forventer en helt realistisk fortelling om klimaendringer og all elendighet det medfører, kan kanskje føle seg snytt. En av de få arbeiderklassepersonene som får litt rom i serien, er en havnearbeider. Han blir voldelig av seg i desperasjon over at alt stenger ned, tvinger seg inn i banken sin og får truet til seg penger, som han så deler med sin sykemeldte søster. Han tar avskjed idet han sier: “Vi ses sgu nok ikke mere, søs. Men hey, jorden drejer sgu stadig rundt!”

Tar serien for lett på en varslet katastrofe? Kanskje. Men som jeg antyder i begynnelsen: dette er en fabel om mennesker som kjemper mot «overmakten». At vi blir så overrasket, er ikke noe nytt. Vi har vært i utsatt for liknende opplevelse for noen år siden, da store deler av samfunnet ble stengt ned under covid, selv om også det var en varslet katastrofe.

Vi hører nesten daglig om desperate flyktninger som tar seg til Europa – i denne serien er det plutselig vi som er i den samme situasjonen. Denne serien fører kanskje til at vi forstår flyktningers situasjon bedre?

Heller ikke vi klarer å våkne i tide, før realitetene, eller flomvannet, dekker oss.

Farene ved klimaendringer har jo forskere og miljøforkjempere advart om i minst 50 år. Men se på oss her hjemme. Alle politiske partier, minus Frp, sier at klimatrusselen er eksistensiell. Likevel er begge de såkalte styringspartiene, Ap og H, totalt forgapt i mantraet «utvikle og ikke avvikle» når det gjelder norsk petroleumsutvinning.

Selv om det betyr å gå på akkord med de såkalte Paris-målene, som skal holde oss unna en maks 2 graders gjennomsnittlige global oppvarming. Vi er milevis unna det målet. Og vi har på mange måter falt inn i en dyp Tornerose-søvn. Heller ikke vi klarer å våkne i tide, før realitetene, eller flomvannet, dekker oss.

Et bidrag til felles oppvåkning?

Min kommentar er basert på bare tre av syv episoder, men jeg tror gjerne at serien kan bidra til en form for oppvåkning. Serien unngår enkle katastrofe-virkemidler, á la de norske katastrofefilmene La Palma (2024), Skjelvet (2018) eller Bølgen (2015).

Vi må våkne fra vår svette Tornerosesøvn.

Den bruker heller ikke satire, á la den amerikanske suksessen Ikke se opp (Don’t look up – 2021), som avkler menneskelig dumskap når katastrofen står og banker på døra. Nettopp ved ikke å være for politisk, for moralistisk eller for satirisk, vil denne serien fri til mange. Det mellommenneskelige dramaet er i førersetet, og det betyr at flere vil kjenne seg igjen.

Det er noen sidehistorier underveis, blant annet med en ung gutt på cirka 8 – 10 år med parapsykologiske evner, som får tilbud om å komme til Liverpool for å prøvespille. Det virker litt søkt, gitt det ytre dramaet. Men kanskje det er ment som et pek til underholdningsindustriens drømmefabrikk, som får oss til å glemme her og nå.

Når jeg går gjennom denne kommentaren en siste gang, har vi nettopp lagt bak oss noen døgn fulle av snøkaos og ekstremvær, der klimaendringene bidrar til ustabilitet og ekstra kraft i lavtrykkene. Samtidig leser jeg om olje-Norge storstilte party i Sandefjord den 14-15. januar. Det olje- og energipolitiske seminaret har i over 40 år vært den viktigste møteplassen mellom norsk olje- og gassindustri og det politiske miljøet.

Vi må kjempe for det vi har kjært.

Det arrangeres av lobbyorganisasjonen Norsk petroleumsforening, og invitasjonslista inkluderer utvalgte representanter for storting og regjering m.fl. Oljeministeren vil være til stede. Med seg i veska har han 62 nye tillatelser til leting i såkalte modne olje- og gassområder, en gave til familier som våre.

Den ungdommelige gnist

En av de bærende elementene i denne fabelen er en kjærlighetshistorie mellom to ungdommer, nettopp ferdig med videregående. Under en tale til alle avgangselevene, før skolen stenges ned, sier den unge gutten Elias, som nekter å la den oppståtte krisen kue ham for mye: «Er dere klar for verden? Vi skal erobre verden!»

Som seer føler jeg meg trist.

Deretter synges en vakker dansk vise, og jeg tar innover meg hvilket fellesskap og hvilken kulturhistorie som er i ferd med å tapes. God dramaturgi.

Som seer føler jeg meg trist. Men det er også fortrøstningsfull. Det inspirerer. Vi må kjempe for det vi har kjært. Og det trenger vi særlig nå når vi skal avvikle og ikke utvikle, i valgåret 2025. Vi må våkne fra vår svette Tornerosesøvn. Kanskje denne serien, i tillegg til å være godt filmatisk og fortellerteknisk håndverk, bidrar til det også?