Terje Rød-Larsens Kennedy-vri: Spør hva landet ditt kan gjøre for deg.
«At Rød-Larsen er en kjeltring har vi visst lenge». Forfatter Morten Strøksnes sa det kanskje best denne uka. Ja, og så har boka «Rosa japper i fiskefarse» vært betimelig lesing. Jeg kommer tilbake til farsen.
Når man trodde kloden ikke kunne spinne fortere, dumpet det ned tre millioner filer fra USA som har fått vårt hjemlige mediale turtall til å gå i rødt. Kongehuset står i full fyr, eliten er avkledd som korrupt, grisk og forsvinnende lite opptatt av at liv og lære skal harmonisere. Og det norske internasjonale fredsarbeidet som vi har vært så stolte av, står igjen som en mektig politiker på Jeffrey Epsteins overgrepsøy – i bare underbuksa.
De har nok begynt alle tre med intensjoner om å gjøre det rette.
Så spinnvill har uka vært at rettssaken mot Marius Borg Høiby har blitt en parentes. Det er en smertefull historie, en komplett tragedie, men prinsipielt nær uinteressant. Narkotika og sedelighet. En ung mann som har innrømmet mye, og ofre som må få sin oppreisning. En rettsprosess som må få gå sin gang. Hverdagsstoff.
Noe helt annet er det med d’herrer Børge Brende, Thorbjørn Jagland og Terje Rød-Larsen. Dette er ikke menn som Marius, som tapte i møtet med systemet, men karer som har skapt, styrt og utnytta det. Som har gjort prinsippløshet til en kunstform. Og ingen har gjort det mer metodisk enn Arbeiderparti-medlem og en gang sosialdemokrat Terje Rød-Larsen. Akademikeren og arbeiderklassegutten som begynte sitt virke med studier av norsk arbeiderbevegelse og endte i lyssky samvirke med en overgrepsdømt milliardær. En klassereise i grøfta.
De har nok begynt alle tre med intensjoner om å gjøre det rette. I likhet med Norsk Industris skandaliserte, korrupsjonstiltalte leder Stein Lier-Hansen. Som sikkert også starta sitt virke i Arbeiderpartiet og landets tjeneste med Kennedys ord svulmende i brystkassa. Om idealet, om hva det handler om, om ikke å spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt. Men de snudde formaningen på hodet. Hva kunne krystes ut av posisjonen en har kommet i til egen vinning? De endte alle som en Nixon, insisterende på at man ikke er en skurk.
Det begynte med en våt drøm om å tjene penger på norske fiskekaker.
Intet enkeltmenneske i norsk politisk historie legemliggjør ukultur mer enn Rød-Larsen. Hans spektakulære fall som statsråd etter 35 dager høsten 1996, var på mange måter slutten på den norske uskylden. Han var slangen som ble sluppet inn i det politiske paradiset. «Noe lignende har aldri før skjedd i norsk politikk», skrev Dagsavisens sjefredaktør Steinar Hansson.
«Fra omsvermet verdensskikkelse til fallen statsråd på fire uker. Statsministerens mest betrodde mann og fremste ideolog startet på den høyeste tinde, og falt i det dypeste mørke», skrev Hansson om planleggingsminister Rød-Larsen, som hadde skapt fred i Midtøsten, men som ble hentet inn av forsøk på å berike seg på et absurd statlig-privat samarbeid. Han falt for eget grep. Han blandet politikk og posisjoner med private penger.
Epstein-filene som avslører tette bånd mellom Rød-Larsen, kona Mona Juul og den avdøde overgriperen fra New York, er slutten på en lang historie. Der trusler, fortielser, fornektelser og en higen etter store penger har vært den røde tråden.
Det begynte med en våt drøm om å tjene penger på norske fiskekaker, med smørende oljepenger fra Shell og offentlige midler som risikokapital. En privat-offentlig smørje. Det startet med at LO i 1983 ville skape arbeidsplasser av fiskefarse i Finnmark. Oppdraget endte hos Rød-Larsen, som var grunnlegger og daglig leder i fagbevegelsens forskningsinstitutt FAFO. Og etter hvert også dobbeltpraktiserende som markedsdirektør i fiskeribedriften Fideco. 80 millioner gikk tapt, ingen arbeidsplasser ble skapt. Og Rød-Larsens aksjeopsjoner i selskapet kostet ham dyrt.
Det står om tilliten til våre lederes motivasjon generelt og Norges rolle som fredsnasjon spesielt.
«En historie om et prosjekt som ved hjelp av et avansert politisk maktspill på høyeste plan ble prakket på Finnmark», skriver journalist Arne Eriksen i boka «Rosa japper i fiskefarse» fra 1992. Rød-Larsen nektet å snakke med han. I bokas avslutning beskriver Eriksen hvordan FAFOs advokat på oppdrag av Rød-Larsen i 1991 forsøkte å true han til taushet: «… gjøre Dem personlig ansvarlig for uttalelsene med krav om erstatning og straff». Før det var publisert ett ord.
Boka ble senere bakgrunn for at Dagbladet kunne rulle opp historien noen uker etter at Rød-Larsen var blitt statsråd og visestatsminister i Thorbjørn Jaglands regjering i oktober 1996. Rød-Larsen bagatelliserte historien og sin egen rolle. Til Dagbladet sa han at det var en «ikke-sak». Men det var et lovbrudd, og han sa ikke sannheten. Avisas metoderapport fra SKUP er mer enn interessant lesing i dag: «Vi avslørte politikeren og samfunnsaktøren Rød-Larsen, vi satte søkelyset på maktens skjulte nettverk, på samrøret mellom parti, forskning og industri».
Spoler vi først fram til 2020 ser vi det samme mønsteret. Da måtte Rød-Larsen gå av etter 15 år som leder for International Peace Institute i New York, der Norge og UD sitter i styret og har bidratt med titalls millioner kroner. Avgangen skjedde etter avsløringer i Dagens Næringsliv av hans omgang med Epstein.
Avisa avdekket Rød-Larsens liv med privatsjåfør, mange eiendommer og uvanlig – til tjenestemann og fredsarbeider å være – sterk privatøkonomi. Han svarte ikke på noen spørsmål fra avisen, men skal ifølge journalistene ha jobbet aktivt hos sine støttespillere for å undergrave avisas troverdighet. Atter en ikke-sak. De to journalistene fikk en rekke trusler på telefon og e-post i forbindelse med arbeidet. Dette ble politianmeldt.
Økokrim må selvsagt etterforske Rød-Larsen og hans tidligere sjef Jagland, de må få som fortjent.
I 2026 er Rød-Larsen tilbake i overskriftene. Han og kona Mona Juuls nære relasjon til Epstein avdekkes i sin fulle bredde. Alle forsøk på bagatellisering av relasjonen kollapser i møte med nye bevis. Leilighetskjøpet på Frogner der selger fortalte VG at han ble presset av Epstein til å selge til Rød-Larsen til halv pris. Hvordan ekteparets barn endte opp i milliardærens testamente. Hvordan Rød-Larsen selv sto som vitne til et annet. Rød-Larsen har mye å svare for. Igjen er det helt stille.
«Dette har jeg ikke fortjent», er hans smått legendariske sitat fra da han måtte gå av som statsråd i 1996. Han ble iherdig forsvart av LO og av Jagland, for mannen hadde jo skapt fred! Lite tyder på at mektige politiske interesser noen gang har tatt sin beskyttende hånd vekk fra han og kona.
Hva nå? Økokrim må selvsagt etterforske Rød-Larsen og hans tidligere sjef Jagland, de må få som fortjent. Kanskje må hele det norske fredsfeltet med sine enorme beløp gjennom årene granskes, for er ukulturen personlig eller systemisk?
Det står om tilliten til våre lederes motivasjon generelt og Norges rolle som fredsnasjon spesielt. Og til Arbeiderpartiet.
Kommentarer