En fornærmelse mot de sykeste

Annenhver uke må meldeskjemaet til Nav fylles ut. Dagene har hver sin boks som må hukes av. Syk, syk, syk, syk, fredag, fortsatt syk. Nei, ikke arbeid i dag heller.

Det er smått fornedrende å logge seg inn på mobilen til mamma og fylle ut meldeskjemaet til Nav mens hun ligger i sykesenga. For svimmel til å fylle ut skjemaet selv, bare noen uker før hun sovner inn. Hun var et ekte arbeidsjern. Moren min jobbet gjennom nesten alt. Hun ledet forhandlinger fra sykesengen. Hun stilte som bistandsadvokat få dager etter cellegift. Vår opplevelse er ikke unik, selv om moren min var enestående.

Marsjordren fra arbeidsminister Tonje Brenna er soleklar; sykefraværet må ned.

Men det er ikke sånne som henne vi snakker om rundt lunsjbordet når vi diskuterer sykelønnsordningen. Det er korttidsfraværet. Ikke rør retten vår til å være hjemme om vi har feber. Ja, den debatten er viktig, men det virker som om vi har glemt noe.

Forhandlingene om ny avtale for inkluderende arbeidsliv er i gang. Formålet med IA-avtalen er å få ned sykefraværet, men de siste årene har det skutt i været. Det er bakteppet når LO, YS, Akademikerne og Unio forsøker å komme til enighet om en ny avtale med arbeidsgiverne i NHO, Virke, KS og Spekter.

Marsjordren fra arbeidsminister Tonje Brenna er soleklar; sykefraværet må ned. NHO har uttalt at vi må kunne snakke om karensdag, men foreløpig er det liten politisk vilje til å røre sykelønnsordningen.

Det virker som om både Brenna og Rotevatn i et lite øyeblikk glemte at det er noen som faktisk ikke blir friske.

Venstre er det eneste partiet som hittil har tatt til orde for å se på innretningen. De foreslår at du mister 20 prosent av lønnen etter seks måneder om du ikke går over til gradert sykemelding. Nestleder Sveinung Rotevatn har gått hardt ut mot sine politiske venner i Høyre og Frp. Handlingslammet, feige, idéfattige og uten reformvilje. Slik beskriver han sine tidligere regjeringspartneres manglende vilje til å snakke om endring i sykelønna. Venstre har nemlig klokkertro på at økonomiske insentiver fungerer.

«Tonje Brenna er jo for at dersom du er syk mer enn ett år, da skal du ned til 66 prosent lønn. Hvorfor er du for det når du mener slike type mekanismer ikke fungerer?», spurte Rotevatn Brenna i Politisk kvarter i sommer. «Får vi tak i dem som er sykemeldt tidligere, jobber godt med dem, følger dem opp, har gjerne insentiver, så tror jeg vi kan stoppe overgangen fra sykmelding til arbeidsavklaringspenger og over i uføretrygd. Men jeg tror ikke trusselen om at du skal få dårligere råd mens du er syk er det mest virkningsfulle», parerte Brenna.

Men her har foreningen talt for døve ører i maktens korridorer.

Det virker som om både Brenna og Rotevatn i et lite øyeblikk glemte at det er noen som faktisk ikke blir friske. Eller som faktisk er langtidssyke. Deres felles forglemmelse kan oppfattes som en fornærmelse mot de sykeste, selv om de riktignok nevnte både kols- og kreftpasienter tidligere i sendingen. For mange av dem er det ikke en trussel om at du skal få dårligere råd når du er syk. Det er et faktum.

Det er ikke arbeidsavklaringspenger partene forhandler om nå. Men NHO og LO er enige om å se på innretningen av sykelønnsordningen. Innretningen innebærer at arbeidsgiver tar regningen for en kortere periode, samtidig kan bedriften bli pålagt å ta ti prosent av regningen for sykefraværet etter et halvt år. Dette er positivt. For det er det lange sykefraværet som øker.

Men noe av langtidsfraværet kan vi faktisk ikke gjøre noe med. Hvorfor kan man ikke samtidig se på en ordning for å sikre de aller sykeste på en bedre måte? Kan man bake det inn i arbeidsgiveravgiften mot at bedriftene kanskje tar 15 prosent av regningen for langtidsfravær over åtte måneder? To tanker i hodet er som kjent en komplisert øvelse, men det bør ikke hindre oss fra å prøve. Man bør ikke bli fattig av å være alvorlig syk.

Slike historier burde telle inn i forhandlingene om ny IA-avtale.

Kreftforeningen har foreslått at en mer fleksibel sykelønnsordning med mulighet for gradert sykemelding i to år. Om det finnes en måte å gjøre den mer økonomisk bærekraftig, er det en god idé. Mange kreftpasienter står midt i et behandlingsløp når sykepengene tar slutt. Å kanskje måtte selge bil og hus mens man kjemper for livet, er grovt urettferdig. Og det er jo også slik at i framtiden vil flere leve med langvarig og kanskje kronisk sykdom.

Kreftforeningen har også bedt regjeringen se på en pilot for å se om den kan tilpasse lovverket slik at alvorlig syke kan ta ut sykepenger i to år. Men her har foreningen talt for døve ører i maktens korridorer.

Blir man uhelbredelig eller alvorlig syk, oppleves det som en dobbeltstraff å miste nesten en tredel av inntekten eller mer etter ett år. Spesielt om man er som moren min. Hun fortsatte å kjempe for de svakeste som leder av kontrollkomiteen for psykisk helsevern, selv om hun knapt kunne gå. Hun jobbet til hun virkelig ikke klarte lenger.

Slike historier burde telle inn i forhandlingene om ny IA-avtale. Det hadde faktisk vært inkluderende.

(Først publisert i Dagsavisen.)