En fornuftslinje i barnehagepolitikken

Alt jeg egentlig trengte å vite, lærte jeg i barnehagen, sies det gjerne. Helt sant er det ikke, men det setter ord på hvor viktig barnehagen er for ungene våre – og for samfunnet.

Derfor er det synd at selv moderate justeringer i barnehagepolitikken møtes med anspente og ideologiske reaksjoner. Det gjør det vanskeligere å sikre en helhetlig og stabil styring av et av våre viktigste politikkområder.

Andre leser også: Barnehager er til for barna, ikke for at noen skal tjene seg rike.

Det er blant annet en stor jobb å gjøre for å sikre at alle barnehager har bemanningen som er høy nok til at alle barn skal kunne møtes av kompetente, omsorgsfulle voksne med nok tid.

I regjeringens nye forslag til barnehagelov gis lokaldemokratiet større frihet til å selv bestemme hvordan barnehagetilbudet bør være.

De siste dagenes utspill fra Høyre og Civita etter regjeringens forslag til endringer i barnehageloven tjener godt som eksempler på det. Høyres Tina Bru spør i en pressemelding om dette blir siste året foreldre selv kan bestemme hvilken barnehage barna skal gå i. Civitas Aslak Storsletten går like langt, når han stiller spørsmålstegn ved regjeringens syn på demokrati («snevert demokratisyn») og kaller forslaget «dels radikalt» og «drastisk» når det kommer til private barnehager. Det er det ikke grunnlag for å si.

Konkret er et av de nye punktene i regjeringens forslag at lokale folkevalgte skal få bestemme mer over det lokale barnehagetilbudet de har ansvar for: Hvor skal det bli færre eller flere plasser?

Hvis det er behov for å redusere barnehagetilbudet, er det i dag bare de offentlige barnehagene som kommunen har lov til å nedskalere. Prøver de å nedjustere det private, kan de bli møtt med trusler om søksmål.

Forslaget som nå ligger på bordet er ikke et utbytteforbud for private barnehager.

Et eksempel: I Stjørdal var det flertall i kommunestyret for å legge ned den private barnehagen for å justere kapasiteten i møte med synkende fødselstall. Men jussen tillot bare politikerne å legge ned den kommunale. Til tross for fakkeltog fra frustrerte foreldre.

I regjeringens nye forslag til barnehagelov gis lokaldemokratiet større frihet til å selv bestemme hvordan barnehagetilbudet bør være. I forslaget gis kommunen mulighet til å redusere antall barn en privat barnehage er godkjent for hvert tiende år. Selvfølgelig innenfor strenge rammer, bemanningsnorm, arealnorm og tilskuddsregler. En slik reduksjon har kommunen til nå bare kunnet gjøre for offentlige barnehager.

Dette er en fornuftslinje. Folketall, bosetningsmønstre og barnehagesøking endrer seg over tid, og å fryse det private barnehagetilbudet til hva konsernstyret i Espira til enhver tid måtte ønske – for å si det litt spisset – står i veien for helhetlig utvikling av barnehagene i en kommune.

Når selv en så moderat justering som den som nå ligger på bordet fører til en samlet front fra høyresiden, er debatten om barnehagene et dårlig sted.

En annen side ved forslaget fra regjeringen, er muligheten til å gi mer tilskudd til noen barnehager enn til andre. Skal man jobbe helhetlig med satsing på barnehagene i kommunen, for eksempel med utgangspunkt i en områdesatsing på levekårsutsatte bydeler, eller opprettholde barnehager i spredtbygde deler av kommunen, er det en stor fordel å kunne se alle barnehager, også de private, i sammenheng.

Forslaget som nå ligger på bordet er ikke et utbytteforbud for private barnehager, eller en ny ordning hvor private bare får drifte når de vinner anbud, eller tidsbegrenset godkjenning for private. Alle disse forslagene har vært oppe i den offentlige debatten, men er ikke det som nå foreslås.

Jeg har respekt for at Private barnehagers landsforbund reagerer på å at ikke bare offentlige barnehageplasser kan bli nedjustert av kommunen, men også private. Det er i deres fulle interessepolitiske rett. Men når selv en så moderat justering som den som nå ligger på bordet fører til en samlet front fra høyresiden, er debatten om barnehagene et dårlig sted.

Denne teksten inneholdt da den ble publisert en setning om at private barnehager har “fri etableringsrett”. Det riktige er at private barnehager har rett til godkjenning på en etableringssøknad om de oppfyller formåls- og innholdsbestemmelsen i barnehageloven.