FOTO: Nasya Bahfen/Flickr cc

En geopolitisk forsvarskamp

Åpningskampen mellom Russland og Saudi-Arabia, to regionale stormakter og miniputter i VM har alt – bortsett fra to gode lag.

Det er alltid knyttet spenning til første kamp i et fotballmesterskap. Hvem treffes med laguttaket, hvem er kreative i angrepsspillet, hvem er best i forsvar og er det noen eksterne aktører som kan påvirke utfallet. Dessuten er det spennende når fotballkamper har et snev av politikk over seg.

Derfor var det nesten for godt til å være sant at de første to landene som barker sammen i verdens definitivt største idrettsarrangement, blir en kamp mellom en gammel ringrev og en slags politisk wonderboy. Mellom to maktfaktorer i internasjonal politikk.

Bin-Salman blir sett på som en slags politisk rockestjerne på signingsferd.

Vladimir Putin (65), mannen som har kontrollert det russiske riket i snart 19 år som statsminister og president, mot Muhammad bin-Salman (32). Sistnevnte har hatt mindre roller, men gått gradene som forsvarsminister, spesialrådgiver og assisterende kronprins (!), før han nå fungerer i rollen som den reelle kronprinsen og en slags omreisende monark da hans far, kong Salman, er svært syk.

Spørsmålet er om disse rollene også manifesterer seg på fotballbanen. Blir det tradisjonell, lavtliggende russisk kynisme mot noe mer ungdommelige saudiarabisk pågangsmot, som fort kan tippe over til en naiv tro på egne ferdigheter? Forutsetningene er i hvert fall til stede.

Gamle Lenin stadion som ramme

Russland har selvfølgelig et ønske om å fremstå fra sin beste side, når alles øyne retter seg mot Luzhniki stadion i Moskva torsdag. Samtidig er det mye historikk i veggene. Stadionet het helt frem til 1992 «Lenin stadion» og var sentral for den sovjetiske nasjonalfølelsen. Der antikkens Roma hadde Colosseum og Konstantinopel hadde Hippodromen, var det på stadionet oppkalt etter landsfaderen Lenin at russerne skulle vise det sosialistiske imperiets overlegenhet.

Det ble bygd på midten av 50-tallet, som en konsekvens av Sovjets inntog på den globale idrettsarenaen. Sovjet debuterte i OL i Helsingfors i 1952, og dette ble en megasuksess. 71 medaljer totalt, hvorav 22 av edleste valør, gjorde at Sovjet kom på annenplass i medaljeoversikten. I seiersrusen ble kravet om et eget moderne stadion lagt fram, og som sagt så gjort, og det skjedde svært fort.

Luzhniki stadion i Moskva. Foto: Peter Collins/Flickr cc.

Det tok 450 dager å bygge et nytt stadion som skulle utvikle Sovjet som sportsnasjon (Bislett Stadion tok fem år å bygge, på Ullevaal gikk det åtte år fra idé til virkelighet, og byggingen av stortingsgarasjen har foreløpig tatt fire år. Ingen sammenligning for øvrig, kun til informasjon). Den største begivenheten arrangert på Luzhniki har til nå vært sommer-OL i 1980. Dette arrangementet ble boikottet av de fleste vestlige land, grunnet invasjonen i Afghanistan.

Saudi-Arabia tilbake i manesjen

Og nettopp Afghanistan, Taliban og Saudi-Arabia er en kobling som har gjort at Russlands motstander på torsdag lenge har hatt en tilbaketrukket rolle på den internasjonale scenen. Under terrorangrepet i USA i 2001 hadde 15 av de 19 terroristene saudiarabisk nasjonalitet. Mange forskere har også påpekt de sterke koblingene mellom Osama bin Ladens Taliban, den muslimske retningen wahhabisme og den saudiarabiske stat. Nå er bin Laden død og koblingen virker glemt.

Verken Saudi-Arabia eller vertsnasjonen løfter trofeet i midten av juli på samme sted som spillet starter torsdag.

Bin-Salman blir sett på som en slags politisk rockestjerne på signingsferd. Åpninger av kinoer, mindre oljeavhengighet, tillatelse til å la kvinner få kjøre bil og å kunne være tilskuere på fotballkamper, er noen av grepene for å vise at Saudi-Arabia ikke er så konservativt som mange antar. Dette har New York Times omtalt som en «endelig arabisk vår».

nyhetsbrevet

I mars var bin-Salman på tur til USA og møtte blant andre tre amerikanske presidenter, FNs generalsekretær, Bill Gates og Oprah Winfrey, for å nevne noen. PR-byråene i Saudi-Arabia bruker masse penger på å få Saudi-Arabia fremstilt i et mer positivt lys. For dem passer det jo sikkert godt at de åpner verdens største idrettsarrangement. Men kan de saudiarabiske fotballspillerne leve opp til forventningene? Det tviler jeg på.

Blir kampen like aggressiv som utenrikspolitikken?

Verken Saudi-Arabia eller vertsnasjonen løfter trofeet i midten av juli på samme sted som spillet starter torsdag. Men dersom lagene er like aggressive som landenes utenrikspolitikk, kan dette fort gå hardt for seg foran de over 80 000 tilskuerne torsdag. Saudi-Arabia driver en intens krigføring i Jemen, med flere tusen drepte, og over 22 millioner i desperat humanitær nød, ifølge UNICEFs siste rapport. Også motstanderlaget har involvert seg mye i andre land, og den russiske patriotismen er økende.

Jeg har på følelsen at en dommeravgjørelse blir avgjørende.

I utenrikspolitikken ser man et mer aggressivt Russland med to intervensjoner i tidligere Sovjet-stater, Georgia og Ukraina, i løpet av det siste tiåret. I Europa opplever vi nå at en stat har annektert deler av et annet land for første gang siden andre verdenskrig, etter det som skjedde på Krim-halvøya i 2014. I Georgia startet intervensjonen helt samtidig som et annet stort idrettsarrangement, nemlig OL i Kina for litt under ti år siden.

Tidspunktet for dette er nok ikke helt tilfeldig, selv om man skal være forsiktige med å dra spekulasjonene for langt om idrettens betydning. Men at verdens fokus endret seg fra en vakker og vanvittig dyr åpningsseremoni i Beijing, til en militær intervensjon i Sør-Ossetia, er det i hvert fall ingen tvil om. La oss ikke håpe vi opplever det samme torsdag.

Stalltips: 1-0 Saudi-Arabia

Tilbake til kampen. Jeg holder Saudi-Arabia som knepne favoritter. Det er lenge siden Russland presterte bra. I fotball-EM for to år siden var det et dårlig russisk lag på banen som endte siste i gruppespillet og fikk kun ett poeng på tre kamper. Dette ble forsåvidt overskygget av tribunekulturen. Russiske hooligans var svært voldelige; de angrep motstandernes supportere både på tribunen og i gatene i Frankrike. Dette førte til trussel med å kaste Russland ut av mesterskapet underveis.

Dette gjør nok ikke FIFA denne gangen. Både fordi det er vanskelig å kaste hjemmenasjonen ut fra eget VM og fordi en av FIFAs hovedsponsorer er russiske Gazprom. Money talks. Men hvordan dette kan påvirke spillerne, blir spennende å se. Saudi-Arabia er nok et noe bedre fotballag, som faktisk har spilt kvalifisering for å komme seg til mesterskapet. De ligger høyere opp på FIFA-rankingen, på 67. plass – tre plasser foran russerne.

Forrige gang verden skulle være samlet på Luzhniki stadion, ble det i stedet en massiv boikott under OL i 1980.

Men dette tror jeg blir tett og målfattig. Samtidig kan fort en dårlig dommeravgjørelse avgjøre. La oss for Guds skyld ikke håpe dommeren kommer fra Iran, landet som Putin og bin-Salman virkelig har et ulikt syn på, og som også har gjort at landene står på ulik side i både konflikten i Syria og Jemen. Jeg håper heller dommeren kommer fra Donald Trumps USA, som selvfølgelig savner seg selv i mesterskapet, men også har vært svært positive til Saudi-Arabia rolle i Midtøsten og savnet i helga Russland på G7-møtet.

Jeg har på følelsen at en dommeravgjørelse blir avgjørende. Mitt stalltips er en forsvarskrig som tilslutt ender med 1-0 Saudi-Arabia og et kontroversielt straffespark som avgjørende faktor.

Statslederes symbolske fraværelse

Forrige gang verden skulle være samlet på Luzhniki stadion, ble det i stedet en massiv boikott under OL i 1980. Denne gangen blir det ingen boikott. Til det er det for sterke økonomiske krefter i fotballen, selv om både rasismeanklager, korrupsjon, doping og annektering av Krim, absolutt kunne vært selvstendige grunner. Samtidig er det en slags statslederboikott. Samtidig som bin-Salman var i USA for å skape mest mulig positiv omtale om seg selv og sitt land, skjedde giftangrepet i det britiske tettstedet Salisbury, som Russland fortsatt anklages for å stå bak.

Det begynner jo tross alt å bli lenge siden februar og vinter-OL.

Dette var dråpen som gjorde at øverste politiske ledere fra Storbritannia, Japan, Polen, Australia, Island og Sverige og Danmark planlegger å ikke delta, ifølge britiske The Sun. Men dette har ikke skjedd uten debatt i landene. I etterkant av at Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen ikke kunne garantere sin ankomst, uttalte Dansk Folkepartis leder til Berlingske at konsekvensene av en sånn symbolsk oppførsel fører til at vi «kun kan arrangere VM i Norge».

Søren Espersen uttalelse gjør at det bruser i mine norske nasjonalromantiske fjær – av to grunner. For det første betyr det at Norge opptrer redelig på den internasjonale scenen, som et slags sentrum i det globale moralske kompass. For det andre hadde jo et slikt VM gjort at Norge faktisk hadde deltatt i et VM. Det hadde vært artig og gitt oss stolthet.

Det begynner jo tross alt å bli lenge siden februar og vinter-OL. Men vi får vente til EM 2020. Inntil da kan vi som nordmenn bare si: Heia sport og måtte fredeligste laget vinne.

nyhetsbrevet