Natt til 1. mars opplevde Hellas landets verste togulykke noensinne, med 57 døde og mange flere sårede. Nå spores årsakene til tragedien tilbake til krav om statlige kutt og privatiseringer landet ble pålagt etter finanskrisen i 2010.
Togulykker kan skje. Mennesker kan gjøre feil. Men de mange tusen som uke etter uke samler seg på torg og i gater i Hellas etter togulykken mener dette handler om noe annet i bunn: De offentlige nedskjæringene (austerity) landet ble avkrevet av den såkalte troikaen av långivere etter finanskrisen: Den europeiske sentralbanken, EU og Det internasjonale pengefondet.
Hellas skulle aller nådigst få lån, men for at långiverne skulle sikre seg tilbakebetalinger måtte landet spare inn på alt statlig. Og hva er alt statlig? Skole, helse, infrastruktur, for eksempel. Og hva er alt privat? Aktører på jakt etter profitt og fortjeneste, som konkurrerer i anbudsrunder om å levere billigst mulig. Og hvordan blir noe billigst mulig? Man sparer for eksempel inn på lønninger, antall ansatte eller sikkerhetsrutiner som koster penger og folk.
Nyliberale private løsninger og kjapp profitt kan ta liv.
Det er dette som er nyliberalisme i praksis, en praksis vi kjenner også fra eget land, om enn med mindre brutale konsekvenser enn så lenge.
Denne spagaten mellom ytre krav om innsparinger på en side, og ekte folks manglende offentlige tilbud på den andre har i et tiår nær revet Hellas i fillebiter.
Det hjalp ikke med en pandemi, oppå et allerede nedskjært helsevesen. Da det bokstavelig talt smalt på en jernbane for tre uker siden, smalt det også i gatene. Det er nok nå. Sosial uro og nye krav kan ende i mer demokrati og mer velferd. Men de kan også ende i høyreekstreme hender, hvis folks tiltro til politikk blir et konkursbo. Det er valg i juli.
«Denne forbrytelsen blir ikke glemt». «Dette var ikke en ulykke, det var mord».
Dette er blant slagordene til fagforeninger og studentorganisasjoner når de rasende beskylder myndighetene for ikke å ha tatt vare på landets infrastruktur på en forsvarlig måte. Senest i går, søndag 12. mars, var det fullt i gatene.
For fagforeninger har visst. Fagforeninger innen jernbane har advart igjen og igjen om gammelt og antikvarisk togmateriale, mangel på ansatte, og fare for sikkerhet, uten at verken myndigheter eller medier tok dem på alvor.
Og hvorfor ikke?
Den konservative regjeringen som styrer, har drevet nitidig demonisering av fagforeninger. I dag finnes det lovverk som forbyr de fleste streiker, og det er nærmest umulig på lovlig vis å varsle om for eksempel manglende sikkerhet på jernbanen.
Denne ideologien tar livet av troen på våre folkevalgtes makt, på demokratiet i helhet, og på at politikk er til for folkets beste
Samtidig: Hellas rangerer nederst på listen over frie medier i EU, der mange av dem styres av regjeringsvennlige oligarker.
Muligens demokratiets vugge dette landet, men ikke en voksen dobbeltseng av frie medier og sterke fagforeninger.
Den ny utdannede førskolelæreren Dimitra Kapetaniou var en av de 57 som døde i togulykken. Teologistudenten Kelly Porfyridou på 23 også, sammen med kjæreste og brannmann Nikitas Karatheodorou. De fleste som døde var unge, mange universitetsstudenter. Det hadde vært fridager og langhelg i Hellas, og mange var på vei hjem. Det var med andre ord en travel kveld på greske jernbaner, uten at bemanningen sto i stil med det, noe som senere er noe av kritikken.
På tross av høy togtrafikk etter langhelgen var det to stasjonsmestre som sluttet tidlig på jobb denne kvelden. En tredje ansvarlig hadde satt en uerfaren stasjonsmester på vakt. Alle tre anklages nå for uaktsomt drap, og kan få livstid i fengsel. En fjerde stasjonsmester er anklaget for å være den som gjorde det faktiske sporskiftet slik at togene havnet på kollisjonskurs med hverandre.
Det grekere spør seg om nå er: Hvordan er det mulig at to tog kunne kjøre på samme togskinne i hele 12 kilometer, mot hverandre, uten av noen reagerte. Eller noe? Hvorfor var det ikke varslingsrutiner eller annen sikkerhet på plass?
Er det virkelig snakk om en håndfull rotten frukt dette her, eller er det treet selv om har råtnet på rot?
Statlig eierskap og ansvar for infrastruktur settes ut på anbud til private aktører, endog private monopoler, som til gjengjeld gir makthaverne politisk støtte.
Ifølge organisasjonskartet til jernbaneoperatører, skulle det vært minst 2000 mennesker på jobb denne natten. Men det var ikke engang 750 ansatte der.
Bare tre uker før ulykken, den 7. februar, sendte en rekke fagforeninger innen jernbane ut en offisiell advarsel til Hellenic Railways Organisation (OSE) – det private selskapet med ansvar for Hellas’ jernbaner – om at det var fare på ferde og at det kom til å bli streiker og aksjoner.
«Vi venter ikke på en ulykke, for deretter å se dem felle krokodilletårer og komme med store ord» skrev de.
Det er så man grøsser av profetien.
Gresk infrastruktur er etter finanskrisen solgt ut både til offentlige og private europeiske selskaper, og til kinesiske statlige aktører. I stor grad evner disse ikke å møte europeiske krav til sikkerhet. Jakten på maksimal profitt og uklarheter mellom hvilke aktører som har ansvar for hva, anklages nå for å ha ansvar for ulykken. For eksempel har Hellas områder der møtende tog deler samme togskinne og må vente på hverandre, mens systemer som skal sikre at dette går skikkelig for seg, ikke er på plass.
Statsminister Kyriakos Mitsotakis og hans regjering har samtidig, og dette er velkjent retorikk, skrytt av at han moderniserer jernbanen via digitalisering, deregulering, privatisering og markedsstyring. Digitaliseringen, som har fått støtte fra EU, har medført massivt kutt i antall ansatte, og de som er igjen er overarbeidede. Det gjelder ikke minst togførere, som i tillegg ofte må kjøre gamle togsett med dårlig kommunikasjonsutstyr.
I Europa generelt er jernbanesikkerhet de siste årene periode oppgradert. I Hellas har den krympet.
Dette, mener kritikere, er rett ut resultater av nyliberalismens politikk og logikk:
Statlig eierskap og ansvar for infrastruktur settes ut på anbud til private aktører, endog private monopoler, som til gjengjeld gir makthaverne politisk støtte.
Hellas gjennomgår fremdeles en nyliberal sjokkterapi. Umiddelbart etter togulykken gjorde myndighetene dette: De privatiserte den eneste barnekreftsykehuset i landet, og det tok det første skrittet ut i det som skal ende i privatisering av vannforsyningen i landet. Når markedet ikke leverer, skal løsningen bli mer marked. Vi har sett dette før, i Chile på 1970-tallet, og i Storbritannia fra 1980-tallet og frem til i dag.
Utfallet kan fort bli, som professoren sier: Oppslutning rundt det politisk høyreekstreme
At milliarder nå skal brukes på jagerfly, mens statlige tilbud går på sparebluss, har for lengst opprørt folk og ulmer også bak protestene i gatene etter ulykken.
Tidligere finansminister i Hellas, Yanis Varoufakis, som sto midt oppe i forhandlingene etter finanskrisen i 2010, skrev på Twitter etter ulykken:
“Nå skal vi sørge og ta vare på våre sårede, og ofrenes familier. Men snart skal vi løfte inn i parlamentet de grunnleggende årsakene til dette: Enda en tragedie årsaket av de vanvittige privatiseringene i jernbanesektoren.»
Varoufakis, som i dag er en del av bevegelsen DiEM25, som jobber for demokratisering av Europa gjennom sin egen variant av Green New Deal, er nådeløse i sin kritikk:
De skriver rett ut av EU har blod på hendene etter at de tvang Hellas til å selge offentlig ansvar ut til private, uten samtidig kreve at disse private skal ha kompetansen som kreves eller økonomien i orden. For nettopp Ferrovie dello Stato Italiane, som kjøpte opp greske jernbaner, var i praksis et konkursbo ved oppkjøpet mener de.
Denne fattigdommen som EU har kastet Hellas inn i, er villet, tegnet og implementert av EU skriver DiEM25 videre, og dermed er flagg på halv stang fra EUs side, intet annet enn et hykleri av verste sort.
Den greske statsministeren tok til slutt ansvar.
Det er satt at midler til oppgraderinger innen jernbane. Det loves flere ansatte. Men om dette er nok i et større bilde av mer marked, mer privatiseringer, mer nyliberalisme, vet vi ikke alt om før i valget i juli.
I følge jussprofessor Aristides Hatzis ved universitet i Athen er den overhengende faren nå at folk mister troen på det politiske systsmet i seg selv.
For mens statsministeren på en side skryter av moderniseringen av landet, blir dette en merkelig kontrast til folks opplevelser av det stikk motsatte.
Og da kan utfallet fort bli, som professoren sier: Oppslutning rundt det politisk høyreekstreme, slik historien har vist før.
Nyliberale private løsninger og kjapp profitt kan ta liv. Men verre enn det: Til slutt kan denne ideologien ta livet av troen på våre folkevalgtes makt, på demokratiet i helhet, og på at politikk er til for folkets beste, og ikke for markedets jakt på profitt.
Kommentarer