En klassereise?

Kunstløperen Tonya Harding ble født 12. november 1970 i Portland i Oregon, der hun også vokste opp og begynte å leke seg på skøyter allerede i treårsalderen. Som ungdom jaktet hun og lærte bilmekanikk av faren sin. Omtrent alt en tradisjonell, amerikansk kunstløp-prinsesse ikke gjorde.

Selv om det kan virke tøft nok i seg selv å bryte med tradisjonelle kjønnsroller, var barndommen hennes heller ikke noen dans på roser. Psykisk og fysisk vold var hverdagen. Moren har i etterkant innrømmet å ha slått Tonya på en skøytebane. Moren jobbet som servitør og sleit med å få endene til å møtes.

I senere tid har Harding gjennom flere intervjuer fortalt at hun alltid ble sett på som «den slemme».

Da Harding var i tidlig tenårene, tok kunstløptreneren Diane Rawlinson Harding ut av hjemmet og mente at kunstløp var Hardings billett ut av de brokete tilstandene hun hadde vokst opp i. Rawlinson uttalte at Harding kom fra et forferdelig «rental house», at hun manglet retning og ikke ville hatt noe som helst i livet, hadde det ikke vært for skøytetalentet.

Folk i Portland kalte henne fattig «white trash» og «trailer trash». I senere tid har Harding gjennom flere intervjuer fortalt at hun alltid ble sett på som «den slemme».

Det er ikke noe nytt at arbeiderklasse-karakteren får rollen som den lyvende, den stjelende eller for å bruke Hardings egne ord: «Den slemme».

Det er jenta fra blokka som lyver for de andre jentene i tv-serier om solskinnslivet i Beverly Hills eller Melrose Avenue. I de enkleste amerikanske filmene, de som ender opp som onsdagsfilm på TVNorge, blir middelklassens datter ofte plaget av en røykende, drikkende og altfor godt trent Marky Mark-type fra arbeiderklassen, som også gjerne er voldelig.

Hvorfor er det for lett å bruke «white trash» om arbeiderklassen?

Her hjemme er det Jonny fra Stovner som selger hjemmebrent til uskyldige Jenny fra Holmenkollen, og det er Kenneth og Mohammed fra Groruddalen som går med pistol på innerlomma.

Å framstille klassesamfunnet på denne måten, er fordummende. Klasseforakt er ikke et nytt fenomen som kom med Hillary Clinton i valgkampen da hun kalte den mannlige delen av arbeiderklassen for «a basket of deplorables» ikke ulikt det folk i Portland kalte Tonya Harding.

Men Clinton var presidentkandidat for Demokratene. Når mektige mennesker bruke slike harde ord, setter de seg og forblir en sannhet. De aller fleste av oss vet at det er feil å bruke n-ordet om mørkhudede. Hvorfor er det for lett å bruke «white trash» om arbeiderklassen?

Harding giftet seg med kjæresten Jeff Gillooly (som senere ble kjent for å stå bak angrepet på Kerrigan), men ble skilt året før Lillehammer-OL. Gillooly var voldelig mot Harding. I flere intervjuer forklarer Harding at hun gikk tilbake til han fordi han alltid sa de rette tingene for å få henne tilbake, og at hun var dum nok til å gjøre det og bli banket igjen.

Sånn var det. «Amerikanere er litt av en gjeng, hva?».

Men, det viser seg også at U.S. Figure Skating Association (USFSA) ba Harding om bli i ekteskapet. Harding forteller i boken «The Tonya Tapes» at en representant fra USFSA mente at hun måtte forbli i ekteskapet, «med mindre jeg ikke ville ha medaljer. Hvis jeg ønsket å være med på det olympiske laget, måtte jeg ha et stabilt liv. De sa at jeg hadde et stabilt liv da jeg var med ham – giftet meg, etablerte meg. Og de ønsket å sørge for at jeg fortsatt skulle være på den måten for å nå OL».

Om hun måtte bli i et voldelig ekteskap for stabilitetens skyld, kan man jo spørre seg hvem det skulle være stabilt for – forbundet eller henne.

I “I, Tonya” får vi se en scene der Margot Robbie (som Tonya) forteller at hun måtte gifte seg med Gillooly fordi det frigjorde henne økonomisk slik at hun kunne skøyte på heltid. Akkurat som Hardings mor, misbrukte han henne psykisk og fysisk.

Det er ingen hemmelighet, men kanskje underkommunisert, at mange kvinner forblir i voldelige forhold av økonomiske årsaker.

Etter tragedien på Lillehammer, ble 24-årige Harding utestengt på livstid fra USFSA, den samme organisasjonen som ba henne bli i et voldelig ekteskap, for en forbrytelse ektemannen hadde begått.

Hva gjør du når du som 24-åring opplever å bli utestengt på livstid fra det eneste du kan i livet, du ikke eier nåla i veggen eller har en velferdsstat i ryggen?

Man kan så klart avskrive «The Goodfellas of Figure Skating» som filmen «I, Tonya» ble omtalt som av The Playlist, som enkel underholdning, og rulle videre. Det samme kan man også gjøre med den reelle episoden som fant sted på Hamar under OL på Lillehammer i 1994.

«Hahah, ja, det var litt av et sirkus. To amerikanske kunstløpere som rivaliserte så hardt at hun ene fikk den andre angrepet med en baseballkølle, og etterpå endte hun kjipe av dem opp som feit proffbokser». End of story. Sånn var det. «Amerikanere er litt av en gjeng, hva?».

De fattigste barna har færre sjanser til å bli toppidrettsutøvere – eller toppsjefer, for den saks skyld.

Men den sanne historien om Tonya Harding er en historie om klassesamfunnet og konservatismens USA. Så kan man påstå at denne virkeligheten er langt unna vår egen, men når ferske rapporter viser at ett av ti barn lever under fattigdomsgrensa i Norge, toppsjefer tjener en norsk gjennomsnittsårslønn på under en måned, offentlig velferd blir kommersialisert mens barnetrygda har stått på stedet hvil omtrent siden Lillehammer-OL, er det full grunn til å se denne filmen og historien som et varselstegn.

For disse barna som lever under EUs fattigdomsgrense, skal også bli voksne, og få egne barn. En oppvekst i fattigdom fører til en underutvikling av hjernen. «Området der innlæring og hukommelse foregår blir mindre. Hjernebarken i pannelappen, som er sentralt for å kontrollere tanker og følelser, blir tynnere. Hjernens språkområder underutvikles. Utviklingen sees tydelig ved tre års alder.

Fattigdom påvirker også hjerneutviklingen via mangel på positiv stimulering. Foreldre til fattige barn har oftere et mindre variert språk med fattigere ordforråd og dårligere kommunikasjonsferdigheter», skrev Pål Kraft, instituttleder ved Psykologisk Institutt, UiO på nrk.no i april 2017.

Kanskje skulle ikke Harding ha satset på kunstløp i utgangspunktet.

De fattigste barna har færre sjanser til å bli toppidrettsutøvere – eller toppsjefer, for den saks skyld. Slike karrierer går i arv. Og når svekket hjernehelse går i arv, slik Kraft hentyder, går også fattigdommen i arv.

I et rent kapitalistisk samfunn kan man ikke klassereise. Den kulturelle kapitalen fra en arbeiderklasse og de sosioøkonomiske vanskelighetene og helseplagene, vil du alltid ha med deg resten av livet. Historien om Harding er et eksempel på dette.

Var forskjellene så store mellom Harding og hennes rival? Nancy Kerrigan kom fra ordinær middelklassebakgrunn i  Massachusets, som datter av en sveiser og en husmor og har selv uttalt at hun kom fra en trygg oppvekst. I USA var Kerrigans utseende også ettertraktet. Hun tjente ekstra penger på reklamer for L’Oreal, Reebok med mer, for å finansiere skøytingen.

Dessuten hadde hun ikke en mor som drakk og brukte vold. Det hjalp sikkert også at Kerrigan aldri ropte «suck my dick» til dommerpanelet under et kunstløp. Noe Harding, datter av en bilmekaniker, gjorde.

«She’s a princess, and I’m a pile of crap», sa Harding om Kerrigan i forbindelse med ESPN-dokumentaren «The Price Of Gold».  Men dette er ikke en fortelling om Kerrigan. Det er ikke en fortelling om middelklassen.

Det finnes ingenting stilig med det som av noen blir kalt «white trash».

Kanskje skulle ikke Harding ha satset på kunstløp i utgangspunktet, men heller skaffet seg en bilmekaniker-utdannelse som hun kunne falle tilbake på. Men sånn fungerer ikke den amerikanske drømmen: Enten er du alt, ellers så er du ingenting. Og det er ingen som ønsker å være ingenting.

Historien om Tonya Harding kan amerikanerne uten tvil ta lærdom av. I en tid der høyrepopulister har klart å få viktige identitetsbevegelser til å snu seg mot hverandre framfor å løfte klassedebatten sammen med identitetspolitikken, vil kanskje «I, Tonya» få det til å gå opp noen lys.

Vi kan lære av filmen her hjemme også. For å få bukt med de stadig økende forskjeller mellom fattig og rik, burde for eksempel barnetrygda øke, slik at vi ikke fortsetter å utvikle en egen underklasse med nærmere 100 000 barn i fattigdom.

Filmen om livet som førte til tragedien vi husker fra Lillehammer, kan minne oss om hvor viktig det er å ta vare på en velferdsstat som fungerer som sikkerhetsnett om ulykken er ute, men også som kilde til mindre ulikhet mellom våre egne barn og unge.

Ikke minst er det også viktig å ta de med de tyngste yrkene på alvor. Å lytte til fagbevegelsens krav om hele og faste stillinger, slik at alle har en velferdsstat i ryggen, er viktig. Det finnes ingenting stilig med det som av noen blir kalt «white trash». Ikke bare er det ord som ikke skulle vært i ordforrådet vårt, det er også uakseptabelt at vi lar noen falle utenfor.

Tonya Harding skulle vært husket for å ha vært en av verdens desidert beste kunstløpere.

Den fattige arbeidende klassen er både hvit og svart, homo og hetero, kvinner og menn. Om vi ikke klarer å innlemme det økonomiske aspektet i identitetskampen, fragmenteres vi.

Tonya Harding skulle vært husket for å ha vært en av verdens desidert beste kunstløpere – den første til å gjøre trippel axel, for å ha brutt med både trange kjønnsrollemønster og for å ha kommet seg opp og frem på tross av få muligheter til å klare seg.

I stedet har hun fram til nå blitt husket for tragedien på Lillehammer. «I, Tonya» kan kanskje få oss til å huske noe annet.