Bård Vegar Solhjell
FOTO: Terje Pedersen, ANB)

Du må ikke sove!

Bård Vegar Solhjells politiske essay om uroen og fremtiden er en hyllest til tillitssamfunnet, liberale verdier og Europa.

Bård Vegar Solhjell har vært en sentral SV-politiker i over 20 år, med fartstid fra storting og regjering. Nå stiller han ikke til gjenvalg og har ingen sentrale verv igjen. Han bedyrer at han vil være et aktivt partimedlem, men har etter alle solemerker trukket seg tilbake. Et naturlig steg ville nå vært å skrive en selvbiografi, alternativt få en ghostwriter til å sette sammen et ettermæle. Slikt gjør jo gjerne politikere for å sette skapet på plass, stemple gamle fiender og feire sine presumptive seire.

 

Et politisk essay

Solhjell markerer imidlertid den foreløpige sortien med en bok som tenker overraskende vidløftig, gitt at forfatteren har tilbragt hele sitt voksne liv i partipolitikken. Små og velmenende partier har en trist tendens til å bite seg fast i små og konkrete symbolsaker, muligens fordi det er slike saker små samarbeidspartier kan vinne frem med. Dermed er det forfriskende at Solhjell med denne boken våger å snakke om store linjer i samfunnsutviklingen, uten å skrive et alternativt partiprogram.

«Uro» tar utgangspunkt i en murrende, uhåndgripelig følelse.

Partipolitikken spiller liten rolle i teksten, utenom et par stikk til Arbeiderpartiet og et avsluttende hjertesukk om Frp. Det er snarere en form for politisk essayform han har forsøkt seg på, der store spørsmål knas og grunnes på i en indre monolog preget av Solhjells egen lystlesning, familiehistorie og politiske erfaringer.

Bård Vegar Solhjell Uro. Ei historie om Norge.
Bård Vegar Solhjells nye bok, «Uro. Ei historie om Norge».

Han anlegger essayets slentrende stil når han beveger seg gjennom Europas fortid og fremtid. Av og til brytes den muntlige prosaen av svulstige metaforer, for eksempel er tidsånden lik en heliumsballong som glipper ut av barnehender. Men utover poetiske fiksfakserier er teksten godt sammensnekret og skrevet på stødig og tillitsvekkende nynorsk.

Han argumenterer gjerne ivrig for konkrete løsninger, men benytter seg like ofte av en tilbaketrukken forundring over de utviklingstrekkene han beskriver. Noe som er fornuftig. De store tema fordrer at man legger fra seg noe av den politiske skråsikkerheten som gjør seg godt på Dagsnytt 18. Det betyr selvfølgelig ikke at teksten er uten nerve. Forsøket er tross alt å forene et liberalt og humanitært menneskesyn med den mest autoritære av alle følelser.

 

Uroens kilder

«Uro» tar utgangspunkt i en murrende, uhåndgripelig følelse. Uroen for hva som skal skje i et Europa med økende ulikheter, økt migrasjon og økt kulturkamp, men uten klare politiske veier ut av uføret. Solhjell mimrer tilbake til murens fall, til det Francis Fukuyama kalte «The End of History», der det liberale demokratiet så ut til å ha kommet seirende ut av den kalde krigens ideologiske tvekamp.

Unge Bård Vegar fartet rundt i Europa på interrail og snakket med alle rundt seg om demokrati, nye kulturer og lyse framtidsutsikter for alle som ville jobbe. Når han så ser tilbake på året 2016 med Brexit og Trump, er den unge Solhjells kosmopolitiske ubekymrethet erstattet med en nagende uro. Den store fortellingen om fremtiden har raknet.

Å utjevne ulikhet går gjerne på bekostning av de som har mye fra før.

Den er erstattet med en lang periode uten reallønnsvekst i Europa, vedvarende ungdomsledighet, økt fremmedfrykt og en autoritær oppblomstring med brodd mot liberale verdier. I land som Russland, Tyrkia, Polen og Ungarn har kampen mot uroen blitt statsideologi. Der jobber politiske ledere med å bygge ned rettighetsskranker i grunnlover og å forby kulturelle, ideologiske og seksuelle avvik. I Vest-Europa har det tatt form som høyrepopulistiske partier med voksende oppslutning. Deres mantra er «det ble for mye.» For mye finans, for mye globalisering, for mye brudd med tradisjonelle familiestrukturer og ikke minst – for mye innvandring og kulturblanding.

Nettopp det siste – hatet mot innvandrere og innvandrernes plass i et moderne sekulært samfunn – er Solhjells hovedanliggende. Gjennom hele boken skuer han episodevis tilbake til sin bestefars, arbeiderpartimannen Kåre Solhjells, erfaringer fra mellomkrigstiden og krigen. Bård Vegar bedyrer at forskjellene er store, men man kan ikke unngå å få inntrykk av at de to generasjoner Solhjell tolket og tolker den samme økende ulikheten og fremmedfrykten som en advarsel om konflikt og kamp.

Derfor er Bård Vegar Solhjells politiske essay like mye et kampskrift for liberale verdier i sosialdemokratisk tapning, og et utkast til et politisk manifest for de som skulle kjenne på den samme uroen som ham selv.

 

Liberale verdier og tillit

I dette manifestet er kampen mot ulikhet og for liberale verdier hovedlinjene. Målet er å bevare den nordiske modellens gjennomgripende tillit. Virkemidlene er til dels klassiske for venstresiden: En sterk fagbevegelse, en sammenpresset lønnsstruktur og en universell velferdsstat må holde ulikheten i sjakk. Dels er de hentet fra en sosialliberal tradisjon. Istedenfor kulturkamp mellom monokultur og utskjelt multikultur, vil han ha enighet om grunnleggende liberale verdier som både nye og gamle landsmenn må bekjenne seg til.

Kulturradikaleren Solhjell skinner av og til gjennom når han for eksempel påstår at man kan vedta et felles verdisett. Her gir han politikken et noe større mulighetsrom enn det mer konservative ideologer ville tillatt ham.

Kampen for verdifellesskapet omtales i boken i de mest rosenrøde ordelag

Solhjells blanding av liberale verdier og klassisk tankegods fra venstresiden gjør teksten litt ideologisk blek. De mange gode forslagene som dukker opp i teksten mangler en overbygning for å prioritere og ikke minst vise hvor vi skal trekke grensene mellom liberale verdier og venstresidens virkemidler. Å utjevne ulikhet går gjerne på bekostning av de som har mye fra før. Slike problemstillinger kunne man forvente at en mangeårig nestleder i Sosialistisk Venstreparti ville brukt tid på, men som nevnt er det innvandringen som står i sentrum.

Guri Hjeltnes Bård Vegar Solhjell, intervjuet av Sarah Sørheim.
Historiker Guri Hjeltnes i samtale med Bård Vegar Solhjell under boklanseringen, overvåket av Aftenpostens Sarah Sørheim. Foto: Thor Steinhovden.

Innvandring og verdier

Stor innvandring er blitt normen. Solhjell siterer for eksempel Castles, Haas og Millers «The Age of Migration» på at den siste tids folkevandringer ikke er noe midlertidig fenomen. Den skapes av stor økonomisk ulikhet mellom vesten og den tredje verden, men også av krig og konflikt i særlig i Midtøsten og Sahel-beltet rundt Sahara. Her hopper Solhjell litt vel lett over den rødgrønne regjeringens eget bidrag, bombingen av Libya, som man kan anta har bidratt til å øke tilstrømmingen.

Hvis man ikke responderer på økt innvandring med stenging av grensene, et humanitært og sosialt vanskelig standpunkt, må man akseptere økte kulturforskjeller. Disse må igjen møtes med sterkere verdier, hvis ikke samfunnskontrakten skal briste.

Det betyr ikke at Solhjell vil åpne alle grenser.

Kampen for verdifellesskapet omtales i boken i de mest rosenrøde ordelag, skjønt det er vanskelig å forstå hvordan et slikt prosjekt skal se ut. Han foreslår ting som verdikanon og felles nasjonal dialog om verdigrunnlag. Men liknende forsøk i Danmark har vist seg å kanskje bidra like mye til konflikt som til enighet. De liberale verdiene står uansett under press. Flere meningsmålinger har vist at tilliten til demokratiet som styreform er svekket i vesten.

Vi får stadige påminnelser om at myndigheter, med sikkerheten som argument, tråkker på grunnleggende borgerretter. Solhjell klarer ikke å gi noen enkel løsning på slike utfordringer, men det er det strengt tatt ingen som har. De verdiene han vil ha som felles arvegods må kjempes for i hver generasjon.

nyhetsbrevet

Prisen for integrering

Greiere er det med de mer håndfaste poengene om å rive ned barrierene mellom innvandrere og det norske fellesskapet. Løsningene han foreslår er til dels hentet fra Agendas integreringsutvalg, som han selv ledet. Gratis adgang til barnehage og SFO, gradert trygdesystem for de med skader og traumer og arbeidsløyver under asylbehandlingen, er i så måte lavthengede frukter. Ikke desto mindre er de viktige for å sikre at innvandrere ikke holdes utenfor. Avveiningen er at slike goder kan trekke folk til landet, et lokkemiddel for ulykkelige.

Hovedkonflikten er mellom sekulær humanisme og konservativ religion.

Prisen for å la være er at de som blir værende ikke trer inn i den norske samfunnsmodellen, fordi vi skal gjøre det uattraktivt å komme. Den prisen mener Solhjell åpenbart er for høy. Har han rett, vil de mange som kom i forbindelse med flyktningkrisen allerede ha blitt negativt merket av våre forsøk på restriktiv innvandringspolitikk, med vedvarende utenforskap og mulig radikalisering som resultat.

Det betyr ikke at Solhjell vil åpne alle grenser. Han peker imidlertid på noe helt åpenbart, den europeiske håndteringen av flyktningestrømmen fungerer ikke i dag. Hans løsning, som også har blitt fremmet av UDI-direktør Frode Forfang, viser igjen en klokkeklar tro på politikkens mulighetsrom: Et felleseuropeisk mottakssystem, basert på folkeretten, som tar imot flere flyktninger, men fordeler dem mer rettferdig mellom landene.

 

Islam

Islam er episenteret i mye av kulturdebatten, og her skal Solhjell ha skryt for ikke å gå utenom. Han påpeker at konservativ religion både skader de miljøer som preges av den og utgjør en potensiell trussel for samfunnet gjennom parallellsamfunn og mulig radikalisering. Imidlertid vil han ikke gå med på at det er en kamp mellom religioner, med en uskyldsren kristendom på den andre siden. Hovedkonflikten er mellom sekulær humanisme og konservativ religion.

Solhjell tar her til orde for et tradisjonelt virkemiddel i sin bestefars ånd, den klassiske folkeopplysning.

Når islam likevel får særbehandling, er dette fordi denne religionen i stor grad har fulgt med innvandringen til Europa og er dermed et relativt nytt religiøst fenomen i våre samfunn. Man kan til dels henge med på en slik tankerekke, selv de konservative kristne miljøene i Vest-Europa beveger seg innenfor kulturelle koder vi kjenner og forstår. Samtidig tror undertegnede han går litt vel langt for å få frem islamsk annerledeshet. Det virker rart å påstå at Hege Storhaug opptrer unyansert når han i samme kapittel rett ut deklarerer islam for å være mer bokstavtro enn andre religioner. Jehovas vitner kunne hatt en innvending her.

De forslagene han fremmer for å møte utfordringen, kan uansett benyttes på nesten alle former for religiøs konservatisme. Krav til sekulær stat, norske verdier, lovlydighet og rammer for religion kobles med en fortsatt støtte til trossamfunn og anerkjennelse av at religion tross alt utgjør en viktig plass i menneskers liv.

 

Fake news, fake views

En siste problemstilling som legger sten til Solhjells uro, er spredningen av alternative sannheter i det offentlige ordskiftet. Blogger, klikknyheter og Facebook-diskusjoner kan bidra til å forvrenge debattene om spørsmålene ovenfor. Hvis man holder seg til sin egen boble, vil man etter hvert frykte «svenske tilstander» eller at Hillary Clinton driver en pedofiliring.

Samtidig kan det være vanskelig å forene liberale verdisett og sosialisme i praktisk politikk.

Solhjell tar her til orde for et tradisjonelt virkemiddel i sin bestefars ånd, den klassiske folkeopplysning. Den bør være offentlig finansiert, foregå på biblioteker, kulturhus og i skolen, og gjennom de subsidierte mediene. Folkeopplysningstanken, med dens skygger av paternalisme, er en interessant strategi for å møte den store mengden fakta og synspunkter som moderne teknologi har muliggjort. Her er Solhjell ikke helt tydelig på hva folkeopplysningen skal inneholde, men tanken er definitivt verdt å tenke videre på.

 

Den store fortellingen

All verdens faktasjekkere og troverdige nyhetskilder vil imidlertid ikke i seg selv være nok til å forme den store fortellingen som skal gi samfunnet retning. Dette forsøker Solhjell seg på ved å la dikotomien nasjonal autoritet og global liberalisme stå som hovedlinjen i politikken fremover. Et slikt politisk syn vil sette markedsliberalere og internasjonalt orienterte sosialister opp mot konservative krefter og proteksjonistiske sosialister. Samtidig kan det være vanskelig å forene liberale verdisett og sosialisme i praktisk politikk, uten å ende opp med en både-og-politikk á la Venstre.

Det åpner uansett for nye innfallsvinkler og er kanskje en mulig vei fremover når den gamle fortellingen har raknet.  Solhjells paneuropeiske hyllest til humanitære og liberale verdier er i alle fall et konstruktivt svar på uroen han selv kjenner på og som i hans bestefars tid satt Europa i brann.

nyhetsbrevet