En modell for framtiden

Når arbeidslivet ikke virker, må politikken gripe inn. Som vi i Agenda viser i et helt nytt notat, bør Oslo-modellen innføres for hele landet, som et første skritt på veien til et seriøst, produktivt arbeidsliv i alle bransjer i Norge.

Det er vanskelig, ja nesten umulig å løse problemer som ikke har oppstått ennå. Likevel burde alle partier i Norge, også de rødgrønne, ha forberedt arbeidslivet i Norge bedre før den første øst-utvidelsen i EU i 2004. Den førte til at arbeidstakere fra blant andre Polen, Baltikum, Tsjekkia og Ungarn fikk fri tilgang på det norske arbeidsmarkedet.

Erna Solbergs regjeringer har dessverre ikke tatt arbeidet mot arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og useriøse arbeidsgivere like seriøst

I 2014 var det nesten 160 000 bosatte statsborgere fra øst-EU i Norge. I tillegg kommer mange som jobbet på midlertidig opphold og ikke var omfattet av statistikken. Det betyr at mer enn en av 20 arbeidstakere i Norge var fra Øst-Europa. Det er en stor omstilling.

Norge var ikke klar, men det var de useriøse arbeidsgiverne, både ute og hjemme. Det ble riktignok innført overgangsordninger, men virkeligheten forteller en tydelig historie om at dette langt fra var nok.

Den rødgrønne regjeringen innførte flere handlingsplaner mot sosial dumping, som har betydd mye: Plan 1 styrket Arbeidstilsynet, innførte id-kort i byggenæringen og påla kommunene å følge norske vilkår ved offentlige oppdrag.

Handlingsplan 2, som kom i 2008, innførte solidaransvar, og var svært kontroversiell. Den gir hovedentreprenøren ansvaret for at underentreprenørene betaler allmenngjorte lønninger. Både Høyre og Frp lovet å reversere ordningen, hvis de kom til makten.

Utenlandske arbeidstakere er sterkt overrepresentert blant de som dør på jobb i Norge.

Handlingsplan 3 mot sosial dumping kom noen år senere. Blant tiltakene der var en bedre allmenngjøringsordning, styrket innsats i offentlig sektor og en rekke initiativ i transportsektoren. Selv om det er bred enighet om at disse tiltakene har hatt god effekt, har det ikke vært nok.

Erna Solbergs regjeringer har dessverre ikke tatt arbeidet mot arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og useriøse arbeidsgivere like seriøst. (Men det er kanskje ikke så rart når man ser på hva Høyre og Frp har ment på områdene gjennom tiår).

På 1990-tallet stemte de mot allmenngjøring av tariffavtaler. Det var tydelig uttalt at man ønsket at utenlandske arbeidstakere skulle kunne jobbe for lavere lønninger enn norske. Dagens regjering følger opp ved å gå mot bedre regulering av bemanningsselskaper, legge til rette for midlertidige ansettelser og la det bli stadig dyrere å være medlem i fagforening. Riksrevisjonen kom i fjor med en nokså knusende rapport om regjeringens innsats mot sosial dumping.

Det var ingen som forutså hva det skulle bety for norsk arbeidsliv da Norge gikk inn i EØS-avtalen 10 år tidligere. Men det skjedde, og det har påvirket norsk økonomi og arbeidsliv i svært stor grad. Mye er positivt, men det har også hatt en god del negative effekter.

Både for oss som var her fra før, og for mange av dem som kom. Det er bare å se på statistikkene over arbeidsulykker de siste årene. Utenlandske arbeidstakere er sterkt overrepresentert blant de som dør på jobb i Norge.

Det er mange elever som vil gå yrkesveien, hvis de bare ser at det kan gi jobber i et skikkelig arbeidsliv hvor du blir behandlet med respekt.

Også arbeidsgiversiden bør gå i seg selv. NHOs valg i saken om reise, kost og losji, er en oppskrift på hvordan seriøse arbeidsgiverorganisasjoner i et land som Norge ikke bør oppføre seg. Allmenngjøringen av tariffavtaler førte til at det ble dyrere å leie inn arbeidskraft fra utlandet.

Det var jo hele poenget med allmenngjøring. Men NHOs bedrifter ønsket ikke å betale for reise, kost og losji for arbeidstakere fra utlandet, slik de gjør for norske. De tok saken til retten, og tapte. Ikke bare i tingretten, men i lagmannsretten og norsk Høyesterett også. Da valgte NHO å klage saken inn til ESA-domstolen.

Det var et uheldig valg, av flere årsaker. For det første er det slik at seriøse arbeidsgivere i Norge rått utkonkurreres av de som vil drive uten å betale skikkelig, eller ha skikkelig arbeidsforhold. Man kan ikke velge og vrake i når man vil ha skikkelige forhold, og når det passer å la være. Arbeidslivet i Norge må være bra for alle.

I ettertid har partene kommet fram til en løsning fleste er noenlunde fornøyde med. Men gjennom flere år skapte NHO mye unødvendig støy og usikkerhet, og svekket oppslutningen om EØS-avtalen, en avtale mange av deres egne bedrifter er helt avhengige av. Det er det motsatte av å ta samfunnsansvar.

Det handler om det helt grunnleggende. Retten til et arbeidsliv som alle kan være stolt av.

Heldigvis er det andre som har gått foran. Oslo og Skien og mer enn 180 andre kommuner, stiller nå en rekke krav til bedrifter som vil bygge for kommunen. Oslo har kommet lengst.

Oslo kommune stiller strenge krav til sine partnere: Krav om faste ansettelser med minst 80 prosent stillingsbrøk, lønn mellom oppdrag for innleide, krav om minst 50 prosent fagarbeidere, og 10 prosent lærlinger. I tillegg fører Oslo detaljert kontroll over forholdene på deres byggeplasser.

Under det forrige byrådet hadde Oslo kommune rundt 45 prosent avvik på HMS-kortene på byggeplassene. I dag avdekker de bare omkring fire prosent. Nasjonalt er det fortsatt 35 prosent. Antall søkere på yrkesfag i videregående skole har gått opp, og bidrar til å dekke et enormt nasjonalt behov for fagarbeidere.

Det er mange elever som vil gå yrkesveien, hvis de bare ser at det kan gi jobber i et skikkelig arbeidsliv hvor du blir behandlet med respekt.

Byrådet i Oslo er en av mange kommuner som gjør det de kan for å sikre at lovene vi står samlet bak overholdes. Oslo kommunes suksess viser at det er mulig å styre et forfeilet arbeidsmarked tilbake på rett spor.

Dette er ett eksempel fra én kommune og en bransje. Det er ingen grunn til å stoppe her, tvert imot. Alle norske kommuner burde følge Oslos eksempel, på flere områder enn bygg og anlegg.

Det handler om det helt grunnleggende. Retten til et arbeidsliv som alle kan være stolt av. Og det viser at 1. mai er like aktuell som alltid.