En oppskrift for å skape en bedre verden

Det hadde vært deilig å se for seg menneskeheten uten bekymringer. Krig og fattigdom fjernet, og alle permanent lykkelige.

En slik utopi ble beskrevet i 1932 av den britiske forfatteren Aldous Huxley, i boka Vidunderlige nye verden. Vi er langt unna en slik utopi.

Krigsforbrytelser og autoritære styreformer har blitt til en smitte vi ikke finner vaksine for. I tillegg brer klima- og naturkrisen seg.

Men noen nye erfaringer peker likevel mot at klimabistand kan bli et avgjørende virkemiddel i klimakampen.

Hvordan kommer vi oss videre i samtalen om våre veivalg? Og hvordan kan debatt bidra til at ungdom føler seg delaktige, og kanskje til og med gidder å stemme ved høstens valg? En fersk tekstsamling fra Redd Barna inspirerer.

Men før jeg kommenterer den mer spesifikt, må jeg bare medgi at klimanarrativet er dystert.

Den svenske journalisten Lisa Röstlund kom nettopp ut med boka Norgeparadoxen.

Hun spør: Hvordan kan man elske storslått natur, kalle seg klimavenn og kjempe for menneskerettigheter – og samtidig være en av verdens største produsenter av olje og gass?

Röstlund fyrer opp under en kritikk også danske medier har luftet det siste året: Norge tjener grovt på Ukraina-krigen, og beholder pengene selv. Sikkerhetsspørsmålet har trumfet klimaspørsmålet, hevder Röstlund.

Röstlund er også knallhard i kritikken av norsk bistand, som hun mener har bidratt til å styrke den norske oljeindustrien i fattige og korrupte land. Hun hevder at klimabistanden vi driver er grønnvasking, som truer fattigfolk. Denne typen kritikk har blitt fremmet av andre også, ikke minst professorene Hanne Svarstad og Tor A. Benjaminsen. Bistand er krevende, og må tåle et kritisk blikk, akkurat som vårt selvbilde.

 

Rapporter som inspirerer

Men noen nye erfaringer peker likevel mot at klimabistand kan bli et avgjørende virkemiddel i klimakampen. Ikke minst for generasjoner som kommer.

I dag er det over to milliarder barn på jorda. Omtrent halvparten av dem bor i områder som allerede er hardt rammet av klimaendringer. Redd Barna lanserte i slutten av mai klimarapporten Born into the Climate Crisis 2. An unprecedented life: Protecting children’s rights in a changing climate.

Rapporten er utarbeidet i samarbeid med ledende klimaforskere ved Vrije Universitet i Brussel og presenterer tall for hvordan klimakrisen påvirker barns framtid.

Her hjemme har vår egen grunnlov en egen miljøparagraf, § 112, som slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen. Paragrafen er opptatt av betingelsene for kommende generasjoner.

Norske politikere har svært ulikt syn på om vi skal ha en utfasingsplan for norsk olje og gass.

Det er her Redd Barnas ferske rapport slår inn. Den minner oss om at det er noen konsekvenser om vi ikke klarer å nå Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Nå ligger vi an til at middeltemperaturen går opp 2,7 grader. I spennet mellom 1,5 og 2,7 grader frem mot år 2100, kan dagens politikere bidra til en radikalt bedre hverdag for millioner av barn, hevder rapporten.

Ny modellering ledet av det omtalte Vrije Universiteit viser at barn født i 2020 forventes å oppleve økende nivåer av klimatiske ekstremhendelser gjennom livet.

Men hvis vi holder oss til Parisavtalens 1,5- graders mål, innebærer det en form for livsgaranti for barn. Dette eksemplifiseres gjennom en rekke framskrivninger:

• 38 millioner barn slipper da å oppleve ekstreme hetebølger.
• 8 millioner barn kan unngå ekstrem eksponering for avlingssvikt, som svekker deres mattrygghet.
• 5 millioner barn ville bli spart fra ekstrem eksponering for flom fra elver.
• 5 millioner barn ville unngå ekstrem eksponering for tropiske sykloner.
• 2 millioner barn ville unngå å leve med ekstrem eksponering for tørke.
• 1,5 millioner ville bli spart for konsekvensene av å oppleve ekstrem eksponering for skogbranner.

 

Et oljefond som reddende engel?

Norske politikere har svært ulikt syn på om vi skal ha en utfasingsplan for norsk olje og gass. Det vil ta en stund ennå før vi klarer å lande en ny politikk på området. Derfor vil vi fortsatt produsere store menger CO₂, ikke minst fra fossilproduktene vi eksporterer, som er mange ganger det som slippes ut nasjonalt.

De store partiene lar seg ikke affisere for mye av kritikken fra Lisa Röstlund og Norgeparadoxen. Men med tallene fra Redd Barnas ferske rapport i bakhodet, er det vanskelig å være likegyldige til barns fremtidige lidelse.

Hva skal vi med enda mer penger på bok, om det globale klimaet løper løpsk?

Ja, det virker nærmest kriminelt ikke å stemme på partier som går inn for å gi barn et bedre liv. Alternativet er at barn og barnebarn vil lide tidlig død, sykdom og uverdige liv. Kanskje problemet er at det ikke primært er norske barn og barnebarn som kommer til å lide, men barn fra fattige land?

Men hva om vi som samfunn kom opp med kreative måter for å hindre klimagassutslipp, mens vi fortsatt diskuterer en nødvendig utfasingsplan for norsk olje og gass og det grønne skiftet?

Her er Redd Barna på ballen, også.

De kommer i disse dager med boka Hva gjør vi nå? Korte og lange tanker om klimakrisen og Norges rikdom (red. Gina Ekholdt, Gyldendal forlag).

Det er en bok som henvender seg til ungdom. Den handler om etiske valg. Vi har nå engang den formuen vi har ervervet oss, gjennom kloke valg og et eget oljefond. Boka spør: Hvordan skal Norge bruke oljepengene sine?

Det er et spørsmål som er for viktige til at de skal overlates til politikerne alene. Vi må ha en levende debatt rundt dette. Bokas anliggende er klart: «Vi lever i en kritisk tid. Det er ikke for sent å ta gode valg – men tiden vi har igjen, er knapp. Mest av alt håper vi at denne boka får deg til å tenke. Ikke bare på klima og Oljefondet, men på din egen rolle i fremtiden.»

Her er ca. 35 korte bidrag fra ulike aktører – alt fra tegneserier, dikt og tanker fra unge klimaaktivister, både i Norge og i det globale sør. I tillegg kommer noen faglige innlegg. Særlig interessant er artikkelen «Norge kan – og bør – bidra mer», skrevet av økonomiprofessor Steinar Holden.

Knut Kjær, Oljefondets første sjef, intervjues og har mye på hjertet. Prosjektleder Hans Jacob Huun Thomsen i Civita spør: «Hva skylder vi fremtiden?» Filosof og samfunnsdebattant Aksel Braanen Sterri diskuteres hva som er viktigst, fattigdomsbekjempelse nå eller en bedre klimafremtid for kommende generasjoner.

 

En oppskrift venter på oss

En konklusjon jeg tar med meg etter å ha lest gjennom boka, er:

Vi må bruke pensjonsfondet vårt inn mot klimainvesteringer i fattige land.

Hva skal vi med enda mer penger på bok, om det globale klimaet løper løpsk?

Klimabistand bidrar til en mulig ny, og bedre, verden.

Her leverer Bjørnar Baugerud, leder for Norfunds klimainvesteringsfond, et overbevisende bidrag. Han viser til at allerede i dag er de midlene som staten investerer i klimainvesteringsfondet, ansvarlig for at vi har spart kloden for 1/3 av årlige norske klimagassutslipp. Dette er ikke noe grønn kolonialisme, det er sunn fornuft.

Satte vi årlig av O,25 prosent av oljefondet til å investere i fossilfrie energisystem i utviklingsland, noe som er langt mer enn all klimabistand til sammen i dag, ville vi raskt spare kloden for like mye som Norge spyr ut av CO₂ årlig.

Pengene ville da gå til å investere i utslippskutt i lav- og mellominntektsland. Det kan for eksempel være prosjekter som regnskogsatsing i Indonesia, utfasing av kullkraftverk i Sør-Afrika eller investeringer i solkraftverk i Kenya. Og det ville ikke bidra til noen inflasjon her hjemme. Vi har en oppskrift for å bidra til en bedre verden!

 

Meningsmangfold og en bedre verden

Huxleys Vidunderlige nye verden er underholdende. Men den er i grunnen en dystopi, ettersom den verden som beskrives ikke bare har avskaffet sult og krig, men også litteratur, filosofi, kulturelt mangfold og debatt. Og det er når meninger brytes, på demokratisk vis, at levelige samfunn skapes.

Vi lever i en tid der en særdeles grunn personlighet regjerer i Washington. Hans mantra er å kutte i alt som smaker av solidaritet. Det lammer mange sinn. Redd Barnas innspill, derimot, bidrar til å strekke tanken. Deres bidrag kan faktisk føre til at flere unge stemmer ved valget til høsten, ved at de ser at det finnes konkrete løsninger, som gir bedre liv, for millioner.

En spennende konklusjon fester seg: Klimabistand bidrar til en mulig ny, og bedre, verden. Så naivt, så deilig.