En politikk som ensidig holder ytelsene nede, vil aldri klare å få folk i arbeid

Når jeg sier at noen ytelser i Norge er for lave, blir jeg ofte spurt om jeg ikke mener det er viktig at folk er i jobb. Svaret mitt er at det er lite som er viktigere enn at folk er i jobb. Alle som går på jobb i landet vårt, forsørger velferdsstaten og skaper verdier. For oss som enkeltpersoner er jobb en mulighet til å bidra, få brukt ressursene våre og være en del av et fellesskap.

Dagens nivå på alle ytelser kan ikke være fasiten når tidene og samfunnet forandrer seg slik som nå i dyrtida.

Men en politikk som ensidig holder ytelsene nede, vil aldri klare å få folk i arbeid. Lave ytelser gir ikke kompetanse eller utdanning. Lave ytelser gir ikke bedre helse. Lave ytelser gjør ikke at du våkner en morgen uten hullene i CV-en din som gjør at du ikke blir innkalt til intervju. Hadde det vært så enkelt ville landene med svakt sikkerhetsnett hatt et arbeidsliv uten arbeidsløshet, med topp motiverte arbeidstakere og en utelukkende frisk og arbeidsfør befolkning.

Slik er det jo ikke.

Derfor må det være mulig å diskutere nivået på enkeltytelser uten at det blir til en polariserende debatt for eller mot arbeidslinja, og for eller mot velferdsstaten. Dagens nivå på alle ytelser kan ikke være fasiten når tidene og samfunnet forandrer seg slik som nå i dyrtida. Alle som mener noe annet, skal ikke måtte bli møtt med at de ikke synes det er viktig at folk er i jobb.

Det er vel få det menes mer om enn folk som ikke er i jobb.

Jeg tror ikke at lavest mulige ytelser er den mest effektive måten å få folk i jobb på. Og jeg er ikke villig til å ofre verdigheten til alle som av ulike grunner ikke kan jobbe, for å være sikker på at det ikke sitter noen blant dem som er utenfor arbeid fordi det er lukrativt. I stedet tror jeg vi må bruke hele verktøykassa: tett oppfølging, tiltaksplasser, utdanning, frivillig arbeid og forebyggende innsats blant barn og unge. For å nevne noe.

Det er vel få det menes mer om enn folk som ikke er i jobb. Noen ganger høres det ut som man er oppi hodet deres. Man vet hvordan den fysiske og psykiske helsa er. Hva som motiverer og ikke motiverer. Om grunnen til å være utenfor jobb er gyldig eller ikke gyldig.

Når vi tenker på folk vi kjenner blir det fort annerledes. Da ser vi hvor mange ulike vendinger livet kan ta. Da husker vi hun som fikk kreft etter et langt arbeidsliv. Vi ser han som hadde det så vanskelig hjemme at han droppa ut av skolen og sliter med rus. Vi ser hun som jobba i en bedrift som ble lagt ned og slet med å finne en ny jobb. Da ser vi hvor ulik oppfølging denne store gruppa av mennesker trenger, hvor ulikt utgangspunktene deres er selv om vi putter samme merkelapp på dem.

Generelt mener jeg at vi som er sosialdemokrater bør være mer i samfunnstukturene enn oppi hodene på folk.

Da blir det for meg tydelig at god oppfølging med hver enkelt er et bedre tiltak for jobb enn et flatt kutt i ytelse.

Generelt mener jeg at vi som er sosialdemokrater bør være mer i samfunnstukturene enn oppi hodene på folk. I alle fall hvis vi bare gjetter og ikke spør folk hva de faktisk tenker. Det er lettere å endre samfunnsstrukturer enn å gjette tanker. La høyresida fortsette å gjøre gjetninger om hvordan folk utenfor arbeidslivet motiveres og ikke motiveres. Så kan vi konsentrere oss om å skape det mest inkluderende arbeidslivet, la folk bygge kompetanse som passer til dagens arbeidsliv og gjøre det lettere å kombinere jobb og ytelse. Samtidig som vi sikrer at alle, i og utenfor arbeidslivet, har mulighet til å leve gode liv.

Jeg har møtt mange som ikke har mulighet til å jobbe, og som savner det. Kaffepratene, lunsjene, samarbeidet med kollegene. Når jeg ser dem ser denne debatten annerledes ut, da husker jeg hvor mange som har ett ønske: å komme tilbake i jobb. Og utgangspunktet blir hvordan vi kan hjelpe heller enn å straffe.