En politisk dødssynd

De færreste var forberedt på at denne juni-fredagen skulle starte med at kulturminister Anette Trettebergstuen skulle gå av. Det gjorde hun imidlertid på en pressekonferanse klokken halv ti i morges.

 

Flere alvorlige feilvurderinger

Noen timer før kulturministeren møtte pressen, kunne Aftenposten melde at Trettebergstuen hadde utnevnt Renate Larsen som styremedlem i Den Norske Opera & Ballett. Trettebergstuen og Larsen tilhører det som i media tidligere har blitt omtalt som en «tett venninnegjeng». Kulturministeren skal ha vurdert vennskapet til å ikke være av en slik karakter at det skal ha utløst en inhabilitetsproblematikk – noe hun altså nå innser var en feilvurdering.

Med andre ord har hun misforstått regelverket, dersom vi skal sette vår lit til denne forklaringen.

På pressekonferansen der kulturministeren annonserte sin avgang, informerte hun også om at hun to ganger har utnevnt vennen Bård Nylund i verv som kulturdepartementet har ansvar for. Trettebergstuen har blant annet skrevet en bok sammen med Nylund, og han er dessuten fadder for sønnen hennes. Hun skal også ha foreslått Tina Stiegler til et verv i styret til Den Nationale Scene, men dette forslaget skal ikke ha blitt tatt til følge. Trettebergstuen er fadder for et av barna til Stiegler.

 

Misforsto regelverket

Slik disse vennskapene blir beskrevet både av mediene og Trettebergstuen selv, fremstår det som ubegripelig at ikke inhabilitetsalarmen har ringt hos kulturministeren. Noe av forklaringen til Trettebergstuen går på at hun trodde det å «brainstorme» navn, selv på personer man er inhabil overfor, var greit. Med andre ord har hun misforstått regelverket, dersom vi skal sette vår lit til denne forklaringen.

Derfor ender også slike skandaler veldig ofte med at politikeren må gå av.

Min vurdering er at Trettebergstuen sannsynligvis hadde måtte gå av dersom det bare var snakk om habilitetssaken rundt Nylund. At det er snakk om flere forhold, bidrar bare til å øke alvorlighetsgraden ytterligere i denne skandalen.

 

En politisk dødssynd

Habilitetssaker er svært alvorlige. Jeg tror at dersom vi hadde hørt om en tilsvarende sak i et land som vi ikke liker å sammenligne oss med, hadde vi kalt det for korrupsjon. Slike typer saker er dessuten direkte skadelige for tilliten mellom velgere og folkevalgte. Velgerne er nødt til å være sikre på at politikere ikke er partiske når de deler ut privilegier og makt.

Derfor ender også slike skandaler veldig ofte med at politikeren må gå av. Maneula Ramin-Osmundsen måtte gå av som barne- og likestillingsminister i 2008 da det ble kjent at hun var nær venn med Ida Hjort Kraby som hun hadde utnevnt til barneombud – en utnevnelse som i seg selv ble møtt med hevede øyebryn før skandalen var et faktum. Den nylig avgåtte SV-lederen, Audun Lysbakken, måtte lide samme skjebne fra samme statsrådspost i 2012 da det ble kjent at departementet hans hadde bevilget penger til Jenteforsvaret, en underorganisasjon av SVs ungdomsparti SU, mot embetsverkets anbefalinger.

 

Men hva med Tonje Brenna?

Et naturlig spørsmål å stille seg i forlengelsen av dette, er hvorfor Tonje Brenna fremdeles sitter som statsråd hvis inhabilitet er en politisk dødssynd. På tirsdag ble det nemlig kjent at hun beklager å ha utnevnt jurist og venn Frode Elgesem til styremedlem i Wergelandsenteret, som også gir penger til Utøya AS. Elgesem var AUFs bistandsadvokat etter terroren på Utøya i 2011, og Brennas ekssamboer sitter i styret i Utøya AS.

Finnes det flere skjeletter i skapet, vil de etter alt å dømme falle ut snart.

Hovedforskjellen, med de opplysningene som så langt har nådd offentligheten, mellom Brennas og Trettebergstuens inhabilitet, ligger i hvor nære vennskapene er. Både embetsverket og senere jussekspert Jan Fridthjof Bernt mente at vennskapet ikke var nært nok til å utløse inhabilitet – men Brenna selv vurderer nå at hun ikke er habil overfor Elgesem. Sagt på en annen måte: Vennskapet mellom Brenna og Elgesem er ikke nært nok til å oppfylle de juridiske kravene for inhabilitet, men det er nært nok for Brenna slik at det oppleves som inhabilitet for henne.

Å eksempelvis være fadder for hverandres barn, som tilfellet er i Trettebergstuens sak, fremstår som en mer åpenbar og intuitiv habilitetsproblematikk – også juridisk. Man utnevner ikke hvem som helst som fadder for barna sine.

 

Kommer det mer?

En typisk mekanisme under en skandale er at den drives fremover av nye opplysninger. Med dagens utvikling fremstår dette som en overordnet tematisk skandale der flere politikere er involvert – ikke helt ulikt pendlerboligskandalen som red Stortinget som en mare i 2021 og 2022.

Saker som dette retter et naturlig søkelys mot andre statsråder, og sannsynligvis kommer de fleste utnevnelser de siste årene til å bli gjennomgått med lupe av landets gravejournalister de kommende ukene og månedene.

Finnes det flere skjeletter i skapet, vil de etter alt å dømme falle ut snart.