En skandale-stafett

En novemberkveld i 2016 er en stor gruppe Arbeiderparti-politikere og samfunnstopper samlet på et utested i Oslo. Det er Trond Giskes bursdag, og det er kvelden USA skal få sin første kvinnelige president. Arbeiderpartiets valgkampstrateger har blitt såpass inspirert av Hillary Clinton at både de interne valgkampdokumentene, og utkastet til alternativt statsbudsjett, har fått overskriften «Sterkere sammen». Det er et ekko av Clintons slagord, «Stronger together».

Kvelden blir et frampek på det som skal komme for Arbeiderpartiet året etter. Skuffelsen over valgtapet i USA den kvelden blir møtt med sjokk, skuffelse og gråt. Straks etter blir dokumentene døpt om til de velprøvde «Alle skal med» og «Arbeid til alle».

I VG-journalistene Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgårds nye bok, Arbeiderpartiet – Alle skal ned, beskrives noen korte, men dramatiske måneder i Arbeiderpartiets historie: Opptakten til, og etterdønningene av, valget 2017. Et valg hvor Arbeiderpartiet fikk sitt dårligste valgresultat på nesten 100 år. Hvordan kunne det gå som det gikk?

Det forslitte sitatet fra Bismarck om pølser og politikk virker nærliggende.

Den store styrken til Skarvøy og Melgård er et omfattende tilfang av kilder, som gjør det mulig å pensle ut episoder og hendelsesforløp i stor detalj. Det er til tider ubehagelig lesning. Det forslitte sitatet fra Bismarck om pølser og politikk virker nærliggende. Politikk er forslag som gir bedre liv for innbyggerne, det er tv-debatter som slår gnister og det er et verktøy for å forvalte det vi har sammen.

Men politikk er også personkonflikter, maktkamp og krangler som slett ikke gjør seg på NRK. Skarvøy og Melgårds bok handler bare om politikk av denne siste støpningen, og mye av bokens innhold kunne vært fremstilt grafisk som det edderkoppnettet av gode og dårlige relasjoner et hvert parti er.

Personkonflikten mellom Aps nestledere Hadia Tajik og Trond Giske vies mye oppmerksomhet. Forholdet var så dårlig at Jonas Gahr Støre måtte gi opp å styre ledelsen som et team, men heller fordele oppgaver til hver av dem bilateralt. En særlig opprivende episode var en konferanse for stortingskandidater, hvor Giske utelot å invitere Hadia Tajik, trass i at hun var leder for programkomiteen, og kandidatene skulle få skolering i programmet.

Over tid satte det seg et inntrykk i kretsen rundt Tajik at Giske drev et «evig maktspill for å bli partileder», selv om det ikke var store enkeltepisoder å sette fingeren på.

Det ble uklart for velgerne hvilken politikk partiet stod for.

Det er sterkt beklagelig med et forsuret miljø i et politisk parti, men spørsmålet blir stående: Hvor mye forteller det egentlig om Arbeiderpartiet, og i hvor stor grad kan det forklare Arbeiderpartiets dårlige valg i 2017? Boken går langt i å hevde at det forsurede samarbeidsklimaet i partiledelsen bidro til Arbeiderpartiets dårlige valgkamp.

Det er mye som slo feil i 2017-valgkampen, med det kjappe byttet av slagord etter Hillarys valgtap som et første bilde på at ting ikke gikk som planlagt. Skarvøy og Melgård trekker opp flere feilskjær fra Ap. Stortingsgruppene hadde ikke hatt tid til å klargjøre utspillspakker i forkant av valgkampen, partier manglet konkrete historier å illustrere forslag med. Og i den nye internettvirkeligheten var media lite interessert i annet enn dagsferske nyheter solgt inn eksklusivt til enkeltaviser.

Ellers ble dagsorden dominert av personkonflikt og lite politisk innhold. Det ble uklart for velgerne hvilken politikk partiet sto for.

Spørsmål om innvandring og skatt ble særlig vanskelig for partiet. I innvandringsspørsmålet ønsket man å unngå en åpen konflikt med Fremskrittspartiet. Men med Listhaugs Rinkeby-tur ble det vanskelig å la være å komme med kritikk.

Giske beskrives som en som har drevet med fryktbasert ledelse av partiets valgkamp.

På skattesiden foreslo Ap en skatteøkning på 15 milliarder, men konkretiserte ikke i valgkampen tydelig hva pengene skulle brukes til. I realiteten var mye bundet opp til å dekke inn kostnader på statsbudsjettet, og for å unngå velferdskutt. Men både dette og eventuelle satsninger hadde man problemer med å kommunisere ut.

I en intern rapport blir Ap-valgkampen totalslaktet. Særlig blir ansvaret lagt på Trond Giske, som var valgkampsjef. Giske beskrives som en som har drevet med fryktbasert ledelse av partiets valgkamp.

Bokens siste tredel er en gjennomgang av omstendighetene som førte til Trond Giskes avgang som nestleder i partiet. Det var nok knyttet mye spenning til særlig hva denne delen av boken ville inneholde. Boken beskriver skandale-stafetten partiet har måttet håndtere i 2017 og starten av 2018, men mangler de sjokkerende nye episodene til å kunne utløse et lignende mediekjør.

Det mest oppsiktsvekkende er at varsler mot Trond Giske er gjengitt mer eller mindre i sin helhet. Når disse ikke har vært publisert i mediene tidligere, er det kanskje fordi norske medier er underlagt et etisk rammeverk, som bøker ikke er. Men denne delen, i likhet med resten av boken, fremstår mest som en grundigere gjennomgang av et hendelsesforløp hvor de mest sentrale momentene allerede var offentlig kjent.

Et grundig nærblikk på enkeltepisoder gjør at boken i mindre grad løfter blikket.

Den røde tråden i boken er Trond Giske. Det er han som er i konflikt med Hadia Tajik. Det er han som satt i posisjonen som valgkampsjef under en valgkampen 2017. Og det er han som må gå av etter at #metoo satt kjønn og makt i et nytt lys både i Arbeiderpartiet og resten av samfunnet.

Som politisk interessert leser savner jeg imidlertid et klarere analytisk perspektiv. Hvilke systemer eller rutiner burde vært annerledes for å unngå personkonflikter, dårlige valgkamper og seksuell trakassering?

Et grundig nærblikk på enkeltepisoder gjør at boken i mindre grad løfter blikket. Hva kan Arbeiderpartiet lære av 2017 som de ikke allerede visste? Og hva kan vi andre lære om Arbeiderpartiet? Den knusende valgkamprapporten og erfaringene man sitter på fra #metoo er allerede kjent for partiet. Til å være skrevet av nyhetsjournalister, inneholder “Alle skal ned” oppsiktsvekkende få nyheter.

Boken får bli en påminning om at nettopp erfaringene fra #metoo og valgkampen 2017 ikke må få støve ned. Arbeiderpartiet må være bedre enn 2017-utgaven av seg selv.