Abortkampen for hundre år siden har blitt skremmende aktuell igjen.
«Grunnlaget for all frihet er råderett over egen kropp og hva i den er. Det motsatte er en slaves tilstand.»
Ordene tilhører vår første og fremste abortforkjemper Katti Anker Møller. 18. januar 1915 holdt hun foredraget Moderskapets frigjørelse, som handlet om at kvinner måtte ha rett til å ta abort uten å bli straffet for det.
Det handlet om frihet til å velge hvor mange barn en vil ha. Frihet til å bestemme over egen kropp.
I Ohio ble en 10 år gammel jente nektet abort etter en voldtekt.
Selv om Katti Anker Møller fikk sitt krav oppfylt til slutt (det skjedde tre tiår etter at hun døde), er denne frihetskampen på ingen måte vunnet for alltid.
Spør bare amerikanske kvinner. I 49 år hadde de en grunnlovsfestet rett til selvbestemt abort, gjennom høyesterettsdommen Roe v. Wade. Riktig nok hadde mange konservative delstater gjort sitt for å gjøre det vanskelig for kvinner å ta abort. Men rettigheten var der.
Nå er den borte. Etter at Roe v. Wade ble opphevet i 2022, av en høyesterett bestående av et flertall Trump-vennlige dommere, har flere delstater innført strenge abortlover.
I Alabama kan det å utføre en ulovlig abort straffes med livstid i fengsel. Loven, kalt Human Life Protection Act, gir ingen unntak for kvinner som blir gravide etter voldtekt eller incest. Den gjelder fra unnfangelsestidspunktet, og slår også fast at nedfryste embryoer er barn. Loven ble vedtatt i 2019, og lå på vent fram til opphevelsen av Roe v. Wade. Det er kun hvis fosteret ikke er levedyktig eller hvis kvinnens liv er i fare at abort er lov.
Det patriarkalske samfunnet trenger kvinner som føder barn, særlig sønner som skal vokse opp til å krige og forsvare landet.
Lignende lover er innført i flere andre delstater. I Ohio ble en 10 år gammel jente nektet abort etter en voldtekt. I Kentucky opplevde en kvinne at fosteret døde, men fikk ikke fjernet det. Begge måtte reise til delstater med mer liberal abortlovgivning for å få hjelp.
I de fleste delstater med abortforbud er det de som utfører aborten, ikke de gravide, som blir straffet (noen delstater straffer begge). Det har ført til usikkerhet blant helsepersonell om definisjonen på at liv står i fare – altså om de har lov til å utføre aborter i nødstilfeller. Tolker de loven feil, risikerer de flere år i fengsel. Flere medier skriver om gravide som nektes helsehjelp.
I Idaho mener myndighetene at abortforbudet trumfer en føderal rett til helsehjelp, og at hensynet til fosteret veier tyngre enn den gravides helse. Dermed blir gravide sett på som «annenrangs borgere», uten samme rett til akutthjelp som andre, ifølge en talsperson for American Civil Liberties Union. USAs høyesterett var delt i dette spørsmålet under en høring sist uke.
Det er skremmende å lese om utviklingen i USA de siste par årene. Heldigvis er situasjonen en helt annen her hjemme.
Å tvinge kvinner til å bære fram barn mot sin vilje, er å gjøre dem til slaver, mente altså Katti Anker Møller. I Hege Duckerts biografi om henne – med undertittelen «Å bestemme over livet» – kan vi lese om hvordan den svenske forfatteren og kvinneaktivisten Frida Stéenhoff, påpekte at det ville være særlig upopulært å kjempe for fri abort mens første verdenskrig pågikk: «Nå skal kvinner føde så mange barn som mulig, helst gutter, som kan ofres på slagmarken. ‘Hun skal føde barn uten å resonnere, han skal dø uten å reflektere.’»
Nettopp dette, mener den britiske journalisten og forfatteren Angela Saini, er selve grunnlaget for patriarkatet, den samfunnsstrukturen vi lever i og som undertrykker både kvinner og menn. Det patriarkalske samfunnet trenger kvinner som føder barn, særlig sønner som skal vokse opp til å krige og forsvare landet, påpeker Saini i boka The Patriarchs. How Men Came to Rule.
Abortforbud og -restriksjoner er patriarkatet som strammer grepet om oss.
Det er ventet at høyrepopulistiske partier vil gjøre braksuksess ved EU-valget i juni. Mange av partiene vil ha strengere abortlover. Partier og grupperinger på venstresiden derimot, understreker behovet for å beskytte kvinners rettigheter. Abortsaken har blitt en del av vår tids polariserte politiske debatt.
Abortforbud har opp gjennom historien vært brukt som et virkemiddel for å opprettholde eller øke folketallet.
Det er skremmende å lese om utviklingen i USA de siste par årene. Heldigvis er situasjonen en helt annen her hjemme. I løpet av året vil vi få en ny abortlov i Norge. Høyst sannsynlig vil grensen for selvbestemt abort bli utvidet til 18 uker. Det er halvparten av befolkningen enige i – resten er uenige eller vet ikke. En 18-ukersgrense er likevel strengere enn WHOs retningslinjer.
Det er et godt tegn at langt flere unge enn eldre vil heve grensen for selvbestemt abort. Samtidig mener halvparten av KrFs velgere (i antall er det heldigvis ikke så mange) at abort bare skal være lov når det er fare for den gravides liv og helse.
Abortforbud har opp gjennom historien vært brukt som et virkemiddel for å opprettholde eller øke folketallet. Vi lever nå i en tid hvor verden ruster seg for krig, samtidig som kvinner til stadighet får høre at vi føder for få barn.
Dermed passer det å minne om et kjent sitat av den franske filosofen og feministen Simone de Beauvoir: «Glem aldri at det bare kreves en politisk, økonomisk eller religiøs krise før kvinners rettigheter brått står på spill.» Å bestemme over sin egen kropp – «og hva i den er» – er en slik rettighet som stadig står på spill.
Teksten ble også publisert i Dagsavisen 29. april 2024.
Kommentarer