Enda en stein til byrden

Det ble ikke skapt flere faste jobber, samtidig som andelen midlertidige stillinger økte. Det er konklusjonen i en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning til arbeidsminister Anniken Hauglie. Rapporten har evaluert det første året etter at adgangen til midlertidig ansettelse ble liberalisert i 2015. Hvis denne konklusjonen holder seg også på lengre sikt, noe studier fra andre land kan tyde på, har lovendringen bidratt til å forsterke det som har vært trenden i OECD de siste tiårene: at større andeler av jobbene er midlertidige, heller enn faste. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning peker ganske klart i retning av at liberaliseringen var en dårlig idé, og bør gjøres om. Viktigere å diskutere er imidlertid hvordan dette skriver seg inn i en mega-trend i Vesten: At arbeidstakeres posisjon blir svekket, og at arbeidstakere blir påført nye kostnader og ulemper, trass økonomisk vekst.

Forutsetningen for en fair markedsøkonomi er dette: at økonomisk vekst gjøres om til jobber og lønninger. Slik har utviklingen i verden imidlertid ikke vært de siste tiårene. Stadig mindre av verdensøkonomien går til lønninger. Dette er veletablert. Hva som er mindre kjent, er at det kan se ut til at også bedriftenes andel av økonomien går ned. En studie fra University of Chicago finner nemlig at stadig mer av den økonomiske veksten går til profitt. Mindre går til lønn, men mindre går også til reinvestering i selskaper. Andelen av veksten som brukes på å gi forbrukerne billigere og bedre produkter har gått ned.

Andelen midlertidig ansatte har økt, samtidig som mer har blitt tatt ut som profitt fra selskaper med mye markedsmakt

Årsaken til denne oppsiktsvekkende omskrivingen av økonomien, er at vi har fått en mergers-and-acquisitions-økonomi, hvor oppkjøp av andre selskaper fører til økt konsentrasjon av markedsmakt, og hvor markedsmakt veksles inn i profitt for de største selskapene. En bedrifts oppkjøp av en annen er en tilforlatelig og nødvendig del av en velfungerende markedsøkonomi. Men når oppkjøp legges oppå oppkjøp, blir mange av de største selskapene satt i en monopol-lignende posisjon, med enorm makt til å sette priser og dirigere markeder.

Når spillekortene ikke er jevnt fordelt mellom selskapene globalt, kan giga-selskapene som sitter på de mest fordelaktige posisjonene i markedet melke penger ut av sin dominerende markedsposisjon. Ikke fordi de har et bedre produkt, men fordi de har markedsmakt nok til å støvsuge omlandet for brysomme konkurrenter. Som da AB InBev, verdens største bryggeri, kjøpte SAB Miller, en av sine argeste konkurrenter, og nå produserer hver tredje halvliter på verdensbasis. Men pilsen er fortsatt bare pils. Eller som da Google kjøpte Youtube. Eller da Microsoft kjøpte Skype. Et selskap som har enorme markedsandeler behøver ikke å reinvestere i selskapet for å holde seg flytende i konkurransen, og mer kan tas ut i profitt.

Det er helt rimelig at arbeidstakere skal ta en del av ulempene med å få økonomien til å gå rundt. I de nordiske landene har arbeidstakere godtatt moderate lønnsoppgjør, fordi det har vært viktig for veksten i landene. Og i de eksportrettede industribedriftene – frontfagene – har man akseptert lavere lønn fordi det gjør de nordiske økonomiene internasjonalt konkurransedyktige. Man kunne tenke seg økt andel midlertidig ansatte var enda en slik ulempe som var nødvendig for å skape økonomisk vekst.

Men det har ikke vært nødvendig for veksten i OECD å øke andelen midlertidig ansatte. Andelen midlertidig ansatte har økt, samtidig som mer har blitt tatt ut som profitt fra selskaper med mye markedsmakt. Profitten kunne altså heller ha vært brukt på lønn og arbeidsplasser. Hadde man hatt en internasjonal konkurranse- og skattelovgivning som reelt klarte å tvinge også de største selskapene til å konkurrere på like vilkår som andre, kunne man brukt overskuddet på å skape flere faste jobber, heller enn å flytte penger ut av selskapene og inn i eiernes lommebøker.

Som en ny rapport fra norske Senter for lønnsdannelse viser, har andelen av veksten som går til lønninger gått ned også i Norge. Vanlige arbeidstakere får i minkende grad fruktene av den økonomiske veksten, også her til lands. Går andelen faste stillinger ned, må det da forstås som hva det er: Enda en stein til byrden.