Endelig norsk seier?

Det blir en kamp hvor marginer kan avgjøre i sluttspillet. Mens alles øyne er rettet mot fotballmesterskapet i Russland, har tre land som ikke fikk være med der lagt all sin styrke i et annet mesterskap. Det står om et sete i FN sikkerhetsråd.

Sikkerhetsrådet er eneste organ i FN som kan vedta å bruke militær makt og alle FNs 193 medlemsland er forpliktet til å gjøre det Sikkerhetsrådet kommanderer. Rådet består av fem faste medlemsland, samt ti rullerende medlemmer som sitter i en to-årsperiode. Som i VM-kvalifiseringen, er det delt opp regionalt, og i den vestlige gruppa er det nå tre land som kjemper om to plasser for årene 2021-2022; Canada, Irland og Norge.

Ordbruken i lanseringen vitner også om at Canada har et stykke å gå.

Det å komme inn i et slikt råd gir enorme muligheter til å påvirke organisasjonen og verdensfreden. Men vi må altså få flere stemmer enn minst ett av de to andre landene. Valgkampen har startet, og Norges kandidatur ble lansert i slutten av juni av utenriksministeren, statsministeren og FNs goodwill-ambassadør kronprins Haakon. Her er vurderingen av våre motstanderes styrker og svakheter:

Motstander 1: Canada

Dersom det nordamerikanske landet får plass i Sikkerhetsrådet, blir det for syvende gang, flere enn de to andre kandidatene. Statsminister Justin Trudeau har annonsert at ønsket om å få Canada i Sikkerhetsrådet dreier seg om å få Canada til å «step up once again», som han uttalte i forbindelse med lanseringen av kandidaturet i mars 2016.

Canada skal ut i verden med et oppdrag om å revitalisere Canadas historiske rolle som en viktig bidragsyter til FN. Trudeau er i gamet med en svært moderne tilnærming og er godt likt på hjemmebane.

Irene er klare for denne kampen og er en sterk kandidat – av flere grunner.

Han er en slags kanadisk Macron, relativt ung, energisk og svært opptatt av internasjonalt samarbeid. Derfor var det nok ikke tilfeldig at Canada også var tidligst ute med å annonsere sitt kandidatur, allerede i mars 2016, mer enn ett år før sine motstandere. Og selvtillit har Trudeau nok av. «Verden blir bedre av Canada i Sikkerhetsrådet», uttalte han som ledd i kampanjen.

I tillegg er Trudeau en av få statsledere som er en tydelig forsvarer av multikulturalismen. Av og til kan det nok bli litt mye multikulturalisme, men Trudeau er uansett et tydelig motstykke til sin nabokollega i sør.

Canadas svakhet: Bidrag til FN, Israel-politikken og Trump

Samtidig er det ikke én person som søker om plass i Sikkerhetsrådet, og Trudeau er ikke garantert å overleve det kanadiske parlamentsvalget i 2019. Ordbruken i lanseringen vitner også om at Canada har et stykke å gå, når man bruker et ord som å revitalisere forholdet til FN. For eksempel er Canada et av få vestlige land som ikke bidrar med noen troppesoldater til FNs fredsbevarende operasjoner, og det totale personellet til FN, som da inkluderer sivilt personell og opptrening av politi, er på rundt 40 mennesker.

På tross av at Trudeau uttalte november 2017 at dette tallet skal økes mot 600 frem til 2021, er styrkene i dag «all time low», ifølge kanadiske forsvarseksperter.

Dessuten har Canada lavest andel bistand av de tre kandidatene med bare 0,26 % av sitt bruttonasjonalprodukt for 2017. Irland hadde på sin side 0,33 %, slik at begge disse landene er under FNs mål på 0,7 % av BNP. Dette kan felle også nordamerikanerne, der den rikeste gruppen som disse tre landene er med, ofte blir målt på bistandsdeling og i hvor stor grad de bidrar i FN.

Tradisjonelt har landet vært i Sikkerhetsrådet hvert eneste tiår, men forrige gang de stilte sitt kandidatur, i 2011-2, gikk plassene i stedet til Tyskland og Portugal. Noe av grunnen var den forrige statsminister Steven Harpers støtte til Israel, som gjorde at man mistet støtten fra de 57 medlemmene i Organisasjonen for Islamsk Samarbeid (OIS). Dette kan gjenta seg.

Så får vi se om dette er noe mer enn valgflesk av beste sort.

Canada er ett av få vestlige land som ikke har offentlig kritisert Trumps ambassadeflytting til Jerusalem. Denne posisjonen kan felle Canada for andre gang på ti år. Israel-politikken er rett og slett ikke Trudeaus banehalvdel. I etterkant av G7-møtet i Ottawa har også forholdet til Trump surnet, og spørsmålet er også om Canada kan regne med USA i avstemningen i 2020, rett før det amerikanske presidentvalget.

Motstander 2: Irland

Irene er klare for denne kampen og er en sterk kandidat – av flere grunner. For det første er ikke landet NATO-medlem, noe som fort kan oppleves som en styrke, siden mange opplever denne vestlige alliansen som en angrepshær, særlig blant muslimske land i etterkant av Libya-angrepet i 2011. Irland har en sterk nøytralitetshistorie som minner om svenskenes – som er i Sikkerhetsrådet nå – og oppleves som et land med sterk fredstradisjon, noe som også preget dem forrige gang de var i Sikkerhetsrådet i 2001-2 – da de var der sammen med Norge. Får de denne plassen, vil det være fjerde gang.

Irland ønsker å fremstå stødig, og utenriksminister Charles Flanagan sa at målet var at «små og innflytelsesrike nasjoner kan bli hørt og påvirke verdensfreden» da kandidaturet ble offentliggjort. Dette kunne vært sagt av en norsk minister. Landet lanserte «Global footprint» i juni. Dette dreier seg ikke om hvordan redusere klimautslippene, men hvordan Irland skal øke sin tilstedeværelse i verden.

Landet annonserte opprettelse av fire nye ambassader i tre verdensdeler og lover å doble bistanden frem mot 2030. Så får vi se om dette er noe mer enn valgflesk av beste sort.

Spenningen er til å ta og føle på nå når det bare er litt over to år til det avgjøres.

Irland er i motsetning til både Norge og Canada også en sterk bidragsyter til FNs fredsbevarende styrker, og med over 540 personer er de høyest i hele Europa sett i forhold til folketall. Dette er viktig, og styrker deres troverdighet når de uttaler seg om fred. I tillegg har de allerede profilert seg overfor mange afrikanske og asiatiske land som en ung nasjon som siden etableringen av den irske republikken i 1922 har vektlagt fred.

Irlands svakhet: Forhold til naboen og Bono

Vi nordmenn har ofte en lang tradisjon for et elsk/hat-forhold når det kommer til vår nabo og mesterskap. Irlands forhold til Storbritannia er på mange måter vondere, med krigen i 1918, og ikke minst problemene i Nord-Irland, selv om situasjonen har roet seg veldig med Good Friday-avtalen som fyller 20 år.

Samtidig skaper Brexit hodepine for mange irer, fordi det vil føre til mye vanskeligere grensepassasjer i Nord-Irland, på den irske øya. Har dette noe med Sikkerhetsrådet å gjøre? Ja, for Canadas sjanse er fort at de europeiske medlemmene som skal stemme, IKKE samler seg om de europeiske kandidatene (særlig også på grunn av kanadiernes dårlig forhold til mange muslimske land).

Spenningen er til å ta og føle på nå når det bare er litt over to år til det avgjøres.

Vanligvis samler EU seg mer og mer om europeiske land, noe som jo var grunnen til at Canada tapte kampen i 2010. Stemningen i EU er dårligere enn noen gang, og det kan felle irene. Altså sliter begge våre naboer med politikken i nabolandet, og det blir spennende å se hvordan det påvirker stemmegivningen. Storbritannia er også del av Commonwealth med Canada, så deres stemmegivning kan bli avgjørende.

Et annet element for irene, er klisjeen Bono. Selvfølgelig dukker han opp hver gang Irland skal gjøre noe på den internasjonale scenen. Denne uken, i forbindelse med det den offisielle irske valgkampåpningen, holdt Bono og U2 en konsert i Madison Square Garden, der over 190 FN-ambassadører var tilstede. Personlig føler jeg at Bono er ganske 1999, men kanskje verden ser det annerledes.

Eventuelt er verden mer 1999 enn det jeg tror.

Gode muligheter for norsk seier

Spenningen er til å ta og føle på nå når det bare er litt over to år til det avgjøres. En utfordring er naturligvis at mange opplever de tre kandidatene som sterke og ganske like: Åpne økonomier uten atommakt som er jevnt over veldig liberale (særlig etter Irlands endrede abortsyn). I utgangspunktet var det faktisk fire land i den vestlige gruppen, men San Marino trakk sitt kandidatur. Landet som for nordmenn kanskje er mest kjent for å tape 10-0 for Norge i fotball, hadde rett og slett ingen sjanse.

Dersom vi skal vektlegge fredsarbeidet i Sikkerhetsrådet, bør vi gjøre det i handling, ikke bare ord.

Og vi ligger godt an. Irske medier har allerede kalt Norge for overlegne, eller en «fait accompli» på det diplomatiske folkemunne, og at dette i realiteten er en kamp mellom Canada og Irland om å bli med Norge i Sikkerhetsrådet. Men, som i sport, kan dette snu veldig raskt. Norge er en stor bistandsnasjon, ett av veldig få land som overoppfyller FNs globale bistandsmål. I tillegg har vi gjort mye for verdensfreden, kanskje særlig med fredsavtalen i Colombia i 2016, der Norge spilte en avgjørende rolle.

Norges bidrag til FNs fredsbevarende operasjoner er lavt, med bare 66 mann. Svenskene for eksempel har nesten 400. Dersom vi skal vektlegge fredsarbeidet i Sikkerhetsrådet, bør vi gjøre det i handling, ikke bare ord.

Men jeg tror det er gode sjanser for at vi i 2021 sitter rundt verdens mektigste bord.