Endelig våknet Obama

Jeg var en av mange som ble skuffet da Barack Obama besøkte Oslo i mai, og satt i samtale med Sofie Haugestøl, som tappert forsøkte å få ham til å si noe relevant om dagens president i USA.

Det sentrale i det demokratiske systemet er at vi må kunne være uenige.

Vi fikk veldig lite håndfast—mest noen høytflyvende tanker om verden i dag, farene ved kunstig intelligens, og mellomgode råd til unge. Det var bra, for all del, det er jo Obama. Men det føltes ikke mer opplysende enn en gjennomsnittlig podkast-episode. Han var skuffende lite tydelig om Trump, sannsynligvis ut fra en vurdering om at da ville hele turneen og alle samtalene blir vinklet mot det.

Men denne uken, i en samtale i Pennsylvania, adresserte han endelig utviklingen i USA akkurat nå, med alvoret situasjonen krever. Han gjorde det på klassisk Obama-vis: snakker sakte, tenker før han svarer, og gir kilometerlange svar.

Men viktigst: han gjør det han gjorde i de berømte talene som skapte han som politikere: gikk til kjernen av det som skjer og hvorfor det er viktig.

Han starter med å slå fast det grunnleggende: «Uavhengig av hvor man befinner seg på det politiske spekteret, det som skjedde med Charlie Kirk var grusomt og en tragedie».

Så går han videre til det prinsipielle: Det sentrale i det demokratiske systemet er at vi må kunne være uenige og ha virkelig krevende debatter uten å ty til vold. Når vold skjer, selv mot de vi mener står «på den andre siden av argumentet», er det en trussel mot oss alle.

Kontrastene til det vi ser utspille seg nå i USA er svimlende.

Men i tillegg til å fordømme volden, fordømte han hvordan tragedien blir politisk utnyttet. Hvordan Det hvite hus —før de vet hvem som står bak grusomheten— sier at fienden allerede er identifisert. At denne fienden må ta skylden. Og bruker dette som metode, for å kvele debatten «om hvem Amerika er».

Han pekte på hvordan både presidenten og hans rådgivere har en historie med å kalle politiske motstandere for «skadedyr» og fiender som må «tas målrettet».

Så kom det som kanskje var den kraftigste markeringen: «Slike ekstreme synspunkter fantes ikke i mitt Hvite hus. Jeg omfavnet dem ikke. Jeg gav dem ikke makt. Jeg satte ikke vekten av USAs regjering bak ekstremisme».

Han tenkte tilbake til hvordan han selv hadde møtt Charleston-tragedien i 2015. Da Dylann Roof gikk inn i en kirke og skjøt folk på grunn av rasistiske motiver, var Obamas respons ikke å lete etter hvem som kunne ha påvirket den unge mannen til å begå volden—for så å bruke det til å angripe sine politiske motstandere.

Det har verdi i seg selv å bli minnet på at det finnes et alternativ til den politiske volden og retorikken som nå preger amerikansk politikk.

Det Obama faktisk gjorde da, var å holde en av de vakreste begravelsestalene i moderne historie. En tale som kulminerte med at han sang «Amazing Grace» sammen med hele menigheten.

Det virker ikke som det er noen grense for hvor langt Trump og MAGA-bevegelsen vil gå for å politisere drapet på Kirk. Obama-administrasjonen snakket så klart om farene ved rasisme og våpen i USA. Men de brukte de ikke for å endre demokratiets spilleregler.

Kontrastene til det vi ser utspille seg nå i USA er svimlende. Obama var ingen perfekt politiker, men han minnet oss på hvilke typer statsledere det amerikanske samfunnet også kan fostre. Ledere som i kriser søker å forene heller enn å splitte, som appellerer til det beste i mennesker heller enn det verste.

Det har verdi i seg selv å bli minnet på at det finnes et alternativ til den politiske volden og retorikken som nå preger amerikansk politikk.

Vi får håpe at Obamas opptreden i Pennsylvania viste at han endelig er villig til å bruke sin stemme der den trengs mest. Akkurat nå.