FOTO: Agenda Magasin

Det enkle er ofte det verste

I bunn handler 22. juli om det enkle, men brutale: Høyrekstremismens hat mot muslimer.

Klokken 09.31 16. oktober 2008 ble en melding lagt igjen på den anti-muslimske nettsiden Gates of Vienna. Under brukernavnet Year2183, en referanse til et såkalt manifest verden tre år senere skulle kjenne til, skrev Anders Behring Breivik til sine medbloggere at de var altfor myke i møte med Europas muslimer.

I et tilsvar til en annen skribent på nettstedet, Peder Nøstvold Jensen, som kalte seg, og fremdeles kaller seg, «Fjordman», mente Breivik at kun tvungen deportasjon av muslimer ville være godt nok dersom Europa skulle reddes.

Breivik var ingen ensom ulv.

Gradvis ble Breiviks hat utvidet. Nå var det ikke bare muslimer som skulle tas, men også det politiske etablissementet han mente la til rette for islam på norsk jord. Særlig var Arbeiderpartiet med medskyldige.

Etter år inne på giftige anti-muslimske nettsider, hadde Breivik havnet langt ute i ekstremismens mørke – og der ute er det bare en løsning som gjelder: Vold.

Denne samme måneden som Breivik svarer Jensen på Gates of Vienna, er han også innom en annen høyreekstrem blogg – Stormfront. Denne nettsiden var et nynazistisk samlingssted, kanskje det aller første at sitt slag på internett, etablert av Ku Klux Klan-leder Don Black allerede i 1996. På denne nettsiden advarer Breivik medskribenter i Storbritannia om at de kom til å bli et av de første vestlige landene i borgerkrig på grunn av «en muslimsk invasjon». Stormfront ble fjernet fra nettet så sent som 2017.

Og nei, det er ikke så enkelt at man kan politianmelde, for det er sjelden eller aldri direkte trusler.

Erik Hellsborn, Sverigedemokrat fra Varberg, skrev etter 22. juli på sin blogg:

 «Om det inte funnits någon islamisering eller massinvandring hade det inte funnits något som triggade Behring Breivik att göra som han gjorde.»

Breivik var ingen ensom ulv. Riktignok kan det være en skarp linje mellom retorisk tastaturkrig og en virkelig krigshandling med ekte døde mennesker som resultat, men hatet er det samme, og hvem man hater er også de samme.

Det er her, på en måte som kanskje ikke er like opplagt med en gang, at den siste tids ytringsfrihetsdebatt møter 22. juli: For det er en grunn til at så mange reagerer sterkt på angrep mot allerede utsatte grupper, enten de er muslimer, asiater, homofile, transseksuelle, kvinner i politikken, økonomisk svake dansekunstnere, eller gud vet hvem: Utsatte grupper er uansett søsken på jorden, og alle vet at den tøffe retorikken kan få konsekvenser langt utover «røff debatt» på Facebook.

Breivik var ekstrem, selv innenfor høyreekstreme rammer.

Det er derfor vi er mange som reagerer mer på retoriske angrep på utsatte, enn angriperens «rett» til å angripe, i ytringsfrihetens navn. Det er derfor, og dette har jeg selv opplevd, det kan være urovekkende å se eget navn dukke opp i miljøer der man vet det holder til folk som har vist seg å forherlige vold. Og nei, det er ikke så enkelt at man kan politianmelde, for det er sjelden eller aldri direkte trusler.

 

Men bare det at disse menneskene vet om deg, at noen har blåst hundefløyten på deg eller ditt miljø, det kan skape virkelig angst. Fordi Breivik, fordi høyreekstrem vold, fordi det er dette terror gjør: Det gjør deg redd for at det kan skje igjen, selv om terroristen er tatt. Men han kom jo fra et sted med flere. Selv om terroristen sitter fanget, er hatet fremdeles sterkt og levende utenfor.

Breivik var ekstrem, selv innenfor høyreekstreme rammer. Men både hatet mot Arbeiderpartiet, og anklager om at man er «landsforræder» om man driver med antirasisme eller tar en muslim i forsvar, er mainstream sjargong på nettsider som HRS eller Resett, og i Facebook-trådene til for eksempel FrPs leder Sylvi Listhaug. Breivik oppsto ikke i et vakuum, men var som boken så presist skriver: En av oss.

Men alt ble endret, det ble en ny normal i vårt forhold til muslimer over natten.

Verden har dessverre hatt Breivik-kopier i årene etter 22. juli 2011. En dem i Norge så sent som i 2019. Vi har ikke klart å stanse hatet mot muslimer som fikk fart på seg etter angrepene på World Trade Centre i 2001. Det går en ganske uhyggelig linje fra terroren 11. september til terroren 22. juli. Breiviks intense hat fantes ikke bare inne i ekstreme nettfora. Også stormaktene i verden utenfor hadde i flere år snakket om «ondskapens akse» og gikk til angrep muslimske land på rad og rekke.

Selv om George W. Bush strategisk nok aldri angrep muslimer retorisk, slik for eksempel Donald Trump ublu gjorde senere, så slapp han like fullt bomber og granater i hodene på dem. Verden fikk utvilsomt nye fiender og fiendebilder. 11.september var et paradigmeskifte vi ikke helt har forstått rekkevidden av. Sommeren før angrepene busset jeg rundt Marokko på kryss og tvers sammen med en venninne. Det er rart å tenke på nå, men vi leste aldri «muslim» og «islam» den sommeren som vi gjorde bare noen uker senere. Folk var folk.

Men alt ble endret, det ble en ny normal i vårt forhold til muslimer over natten. Der er vi på mange måter fremdeles.

Forskjellen er bare denne: Hittil i norsk historie har vi ikke hatt islamistisk terror.

Arne Johan Vetlesen skrev tankevekkende i Klassekampen forrige uke om hva som skjer når det som en gang var sære politiske vrangforestillinger blir kollektive. For jovisst sitter Breivik på cella si med det de fleste mener er en vrangforestilling om muslimer, men, skriver Vetlesen: «mye tyder på at hans ideologiske verdensbilde med trusselen om muslimsk overtakelse av Norge som sentralt element («the great replacement») er mer – ikke mindre – utbredt i befolkningen nå enn før terroren.»

Han spør: Forandres et fenomen kvalitativt bare fordi det endres kvantitativt, ved å gå fra å omhandle den ene eller de få til å omfatte de mange?

Altså, jo flere som mener at noe er fornuftig, og slett ikke et avvik fra en forstyrret person, jo vanskeligere blir det å kritisere det. Han skriver: «Som om det som var urovekkende hos enkeltindividet, er mindre og ikke mer urovekkende som kollektivt fenomen.»

Nettavisen skrev i helgen at PST ser en økning i antall nordmenn som uttrykker forståelse for høyreekstrem terror, og at PST regner dette som den største terrortrusselen mot Norge, sammen med ekstrem islamisme.

Donald Trump kunne aldri blitt president i 2016 uten den politiske stemningen etter 11. september.

Forskjellen er bare denne: Hittil i norsk historie har vi ikke hatt islamistisk terror. Det aller meste av politisk terror i Norge etter 1945 har vært høyreekstrem. Etter drapet på Benjamin Hermansen forsvant de mest ytterliggående nazistiske miljøene. Men det ble en kort pause. For allerede senere samme år i 2001 skjedde terroren i USA. Nye høyreekstreme miljøer la riktignok de mest upopulære raseteoriene på hylla, og rettet i stedet fokuset mot Europas største kulturelle minoritet, muslimene.

Historiker Frode Nystuen har skrevet: Et tiår som startet med terrorangrepene den 11. september 2001, ble på sett og vis avsluttet med Anders Behring Breiviks angrep på Oslo og Utøya 22. juli 2011. Og, kan man legge til: godt «hjulpet» av en dramatisk finanskrise i 2008.

Donald Trump kunne aldri blitt president i 2016 uten den politiske stemningen etter 11. september. For det var i etterdønningene fra dette Fox News og andre høyreorienterte nettsider blomstret opp i USA, og etter hvert også her hjemme.

Alt henger som vanlig sammen med alt. Vi skal se og forstå 22. juli-terroren fra alle sider. Men vi kan ikke se vekk fra den helt enkle kjernen terroristen selv uttrykte over 1500 sider: Hatet mot andre mennesker, som lever liv som ligner våre egne.