Er det noen voksne hjemme?

Jordens tilstand må høsten 2022 sies å være store nederlag for alt fra diplomati til folkevalgt demokrati, fra klimapolitisk handlekraft til klimapolitisk samarbeid. Her vi står midt i krig og klimakatastrofer – gjensidig forsterkende, forresten − er det tegn på at mye har gått galt i årene forut. Aldri mer stø kurs bør bli mottoet, men fra nå av: Ny kurs. Helst helomvending. Men hvordan? Det er ikke bare Putin som har malt seg inn i et hjørne, det har store deler av verdenssamfunnet også gjort. Hvis ikke hadde vi aldri stått her vi står i dag.

Ingenting skjer av seg selv. Noen av oss kommer til å overleve både krigen og klimaendringene, og de som står igjen, står også igjen med ansvaret for å rydde opp, fra bunnen av, og må tenke kreativt, rolig og helt nytt. Mange vedtatte sannheter må forkastes. Må vi har stormakter? Må vi ha handel på den måten vi samhandler i dag? Må vi kanskje ha andre former for demokrati enn det som skjer hvert fjerde år? Må vi ha fri tilgang til flyreiser eller er det det vi absolutt ikke må? Har vi forstått de dype konsekvensene av økende økonomisk ulikhet mellom folk, og den sosiale og indre uroen som følger av den?

Har vi tatt innover oss hva dissonansen mellom politiske lovnader på en side og realiteten i folks hverdag på den andre, gjør med menneskers sinnelag og tro på fremtiden? Forstår vi helt hva denne dissonansen gjør med menneskers verdensanskuelse, i samspill med internetts algoritmer og tilgang til konspirasjoner? Forstår vi hvilken trussel konspirasjoner er mot vitenskap, mot solidaritet, mot demokrati, mot fellesskap, mot opplysning og reell samtale? Og så videre.

På en eller annen måte jeg ikke enda helt forstår, rant det hele noe ut i sand.

I morgen starter Globaliseringskonferansen i Oslo. Da jeg skrev ned spørsmålene over, husket jeg at mange av dem virket kjente. Jeg hadde hørt dem før. Vi stilte slike spørsmål på World Social Forum, som den norske Globaliseringskonferansen er en del av, på slutten av 1990-tallet og i noen optimistiske år fremover. På slike arenaer, som en kontrast til elitenes World Economic Forum, møttes grasrotgrupper, politisk interesserte individer, politikere, forskere og kjendisøkonomer, og våget seg ut i de kjempestore samtalene om kjempestore endringer. Det var noen år der det var kult å være solidarisk og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammet oss selv og alt jordens levende.

Det var optimisme og det var endelig en felles forståelse rundt at det var systemkritikk som gjaldt: Det var selve det økonomiske vekst-regimet som var krisen bak så mange andre kriser. Vi måtte ta ondet ved roten og vi diskuterte høyt og uenig hvordan. Men før vi rakk endre de store tingene, tok de store tingene enda mer kontroll over den verden vi ville endre.

På en eller annen måte jeg ikke enda helt forstår, rant det hele noe ut i sand. Det har en del å gjøre med terroren 11. september, noe å gjøre med krigen mot terror som vi tapte kampen mot, noe å gjøre med andre levekår for dagens unge enn vi selv hadde, noe å gjøre med internett og noe å gjøre med en tidsånd utover 2000-tallet som satte solidaritet i sammenheng med noe sidrumpa. Det er også noe mer her, noe med makt og avmakt.

Vi har klimakrise. Økologisk krise. Strømkrise. Ulikhetskrise. Flyktningkrise. Krig.

Vi har fått en verden av narsissister ved makten, og noen av dem har rota det skikkelig til for oss andre. Hvordan og hvorfor tilrettela vi – hvem enn «vi» er – for at disse menneskene skulle få utfolde seg på bekostning av alle oss?

Vi drømmer om natten og har mareritt på dagen. Om vi lever i en fabel vi ikke skjønner noe av, i en dårlig James Bond-film eller i en absurd politisk såpeopera er sannelig ikke godt å si. Men dette kan vi si: Hvilket tragisk nederlag for diplomatiet det er at krigen i Ukraina har fått eskalere til det groteske og blir mer skremmende for hvert minutt. Hvilken dramatisk konsekvens av FNs underfinansiering, ikke minst av fredsstyrkene, har hatt for at organisasjonen står uten den pondus og makt den burde ha. Hvilket svik mot fredsprisvinnerne ICAN og mot alle som har kjempet mot militær opprustning at vi i 2022 går i redsel for atomvåpen og i skrekk for våpenkappløp. Hvilken hån mot verdens klimaforskere at deres forskning, advarsler og tålmodige formidling aldri ble tatt på politisk alvor. Hvilket bedrageri mot ungdommene som streiket for klimaet og brølte på vegne av naturen.

«Ingen av drømmene våre, håpene våre, planene våre og forventningene våre kan overleve tapet av en planet umulig å leve på», skriver George Monbiot i The Guardian denne uken. Hvilken pris hykleriet fikk, når politikere har snakket pompøst om naturens egenverdi, alle menneskers like verdi, mens de som har makt i praksis har praktisert det stikk motsatte: ødeleggelser og ulikhet.

Vi har klimakrise. Økologisk krise. Strømkrise. Ulikhetskrise. Flyktningkrise. Krig.

Guden ligger for tiden i de små ting, for i de store er det mørkere krefter i spill.

Og nå som en gassrørledninger nummer 1 og 2 er sprengt i stykker via minst fire sabotasjer og med det koblet seg på både klimakrisen og Ukraina-krigens eskalering, så begynner vi å nærme oss maksgrensen for hvor mange kriser man tåler. Både verden og vi som individer.

De som skulle være de voksne – og vi som har valgt dem – har sviktet totalt. Inn fra sidelinjen kommer «redningen» seilende; høyrepopulistene med sine slagord og kjappe løsninger, så fristende for altfor mange av dem som ikke har noe å tape. Hvilket svik at politikken ikke har klart gi folk en hverdag verdt å kjempe for, i stedet for en hverdag de er villige til å bytte bort i nesten hva som helst annet, for eksempel i Giorgia Meloni.

Guden ligger for tiden i de små ting, for i de store er det mørkere krefter i spill. Det er bra det er høst, for vi har mange lys å tenne, og i de minste blir det koselig inne. Noen kvelder er det alt vi har.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 30. september 2022.)