Er dette Macrons historiske øyeblikk?

PARIS: Tiden da Europa kjøpte sin energi fra Russland, satte bort produksjonen til Kina og stolte på at USA ville ivareta sikkerheten, er over. Den europeiske union er ikke udødelig, og det kan hende at EU blir beseiret av Vladimir Putin, Xi Jinping, Donald Trump eller av sine egne populistiske partier.

Med glød og overbevisning argumenterte Macron for at det som står på spill i Ukraina ikke bare er ukrainernes framtid, men også Europas framtid.

Det var advarselen Frankrikes president Emmanuel Macron kom med da han talte ved Sorbonne 25. april. Talen var lang og velformulert. Han kom med en klar oppfordring til franske borgere – ja, faktisk til alle europeere – om å ta situasjonen på alvor. Det er ingen overdrivelse å si at Europas sikkerhet, velstand og kultur er truet.

Med glød og overbevisning argumenterte Macron for at det som står på spill i Ukraina ikke bare er ukrainernes framtid, men også Europas framtid: «Den nødvendige betingelsen for vår sikkerhet er at Russland ikke vinner angrepskrigen som føres mot Ukraina. Dette er helt avgjørende.»

Selv om den amerikanske kongressen omsider har vedtatt ytterligere støtte til Ukraina (samt støtte til Israel og Taiwan), må europeere erkjenne at USA bare har to prioriteringer: «Amerika først, som er legitimt, og Kina».

Macron advarer om at europeere befinner seg i en ny verden der det er vanskeligere å sikre forsyninger av råvarer, der mineraler av kritisk betydning er underlagt geopolitiske hensyn, der det grønne skiftet blir stadig mer presserende og der verken Kina eller USA respekterer reglene for frihandel.

Macrons politiske begavelser har alltid stammet fra hans tankesmie-lignende tilnærming til store problemer.

Og på det politiske plan beklager han det faktum at europeere i økende grad blir påvirket av importerte kulturkriger. Jo mer den europeiske politikken formes av narrativer som er skapt andre steder, jo mindre rustet vil europeere være til å forme sin egen framtid.

Macron er seg selv lik, og det mangler ikke på løsninger. Europas sikkerhetsrisiko kan dempes gjennom et missilforsvarsinitiativ, langtrekkende våpen og forbedrede cyberkapasiteter – alt støttet av en «krigsøkonomi» som preges av økt våpenproduksjon og annen høyteknologisk produksjon.

Finansieringen skjer med hjelp fra Den europeiske investeringsbanken og felleseuropeiske gjeldsinstrumenter (basert på såkalt «debt mutualisation»). Likeledes krever Europas økonomiske problemer en ny næringspolitikk, med produksjonsmål og «kjøp europeisk»-preferanser innen strategiske sektorer som forsvar, grønn teknologi, råvarer, halvledere, digital teknologi og helsetjenester.

For det første må Macron begynne å vise at han gjør noe, ikke bare snakke om problemene.

Macrons politiske begavelser har alltid stammet fra hans tankesmie-lignende tilnærming til store problemer. Og han gir oss en skarp analyse av hva som er galt med Europa. Men han lider av en motsatt «Midas-forbannelse»: Politiske tiltak blir mer kontroversielle ved at han har omfavnet dem.

Mens folkene rundt Macron stolt påpeker at flere av ideene som ble nevnt i hans Sorbonne-tale i 2017, siden har blitt iverksatt, innrømmer Macron selv at Europa kunne – og burde – ha gått mye lenger. Hvis han om syv år ser tilbake og ønsker at flere av ideene hans har blitt omsatt i praktisk politikk, bør han finne fram til en bedre politisk strategi.

For det første må Macron begynne å vise at han gjør noe, ikke bare snakke om problemene. Selv om han har uttalt seg klart og tydelig om krigen i Ukraina, ligger den franske militære støtten langt bak den tyske. Hvis Macron virkelig hadde ønsket å vise strategisk besluttsomhet overfor Russland, ville han allerede ha sendt fransk militærpersonell for å bistå Ukraina på en ikke-stridende måte – slik USA og Storbritannia har gjort.

Hvis det er noen som kan bygge bro mellom medlemslandene i øst og vest, er det han.

For det andre må Macron komme over sitt «Jupiter-kompleks» – tendensen til å se seg selv som hovedpersonen i det europeiske dramaet. Ideelt sett ville han og den tyske kansleren Olaf Scholz komme godt nok overens til å lansere ideer i fellesskap, og dermed styrke ideen om en fransk-tysk motor.

Men i fravær av et konstruktivt bilateralt forhold (som Tyskland er like mye skyld i), bør Macron gjøre en større innsats for å bygge koalisjoner med andre ledere, som Polens statsminister Donald Tusk, Estlands statsminister Kaja Kallas, Spanias statsminister Pedro Sánchez og Italias statsminister Giorgia Meloni.

Det som ligger under alle problemene Macron pekte på i talen sin, er en europeisk lederkrise. Som en representant for amerikanske myndigheter nylig sa til meg, er Macron som en (ung) Kong Lear. Med bare noen få år igjen av sin presidentperiode, og uten flertall i parlamentet, har han kommet til en klar forståelse av verden, men for sent. Av og til virker det som om Macron fortvilet roper ut i intet, som Kong Lear. Det er alltid enklere å ha rett enn å gjøre det harde arbeidet med å få andre med seg.

Macron, slik han var for syv år siden, kunne knapt ha drømt om dette.

Med det sagt har timingen for et “Macron-øyeblikk” aldri vært bedre. For ikke så lenge siden var EU klart delt mellom østlige medlemsland, som var bekymret for Russland og så til USA for beskyttelse, og vestlige land, som ikke var det. Men siden hans «Damaskus-omvendelse» på veien til Kyiv, har Macron vist seg å være en mester i å sette ord på de østlige medlemslandenes bekymringer. Hvis det er noen som kan bygge bro mellom medlemslandene i øst og vest, er det han.

Dessuten kan Frankrikes egen atomavskrekking være avgjørende. Den kan dempe bekymringene til medlemsland som er redd for amerikansk tilbaketrekning fra Europa hvis Trump vender tilbake til Det hvite hus i januar. Mens Macrons høyreorienterte motstander, Marine Le Pen, har gjort det svært bra på meningsmålingene, har hennes konfliktfylte forhold til EU og hennes nærhet til Russland blitt mer åpenbare svakheter.

Hvis Macron kan finne en annen tilnærming der han er mer lydhør og der han lar handling følge ord, kan han skape et virkelig varig politisk grunnlag for ideene sine. Macron, slik han var for syv år siden, kunne knapt ha drømt om dette.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org