Er dette slutten på amerikaniseringen av det norske arbeidslivet?

Det høres så fint og flott ut. Hvem vil vel ikke ha fleksibilitet og mulighet til å styre sin egen dag, liksom?

Ingen feriepenger! Ingen rett til sykepenger! Ingen flere tilbud om vakter om du takker nei til denne! Ingen rett til hviletid og fritid!

Det er selvsagt ingen som selger inn en jobb på denne måten. Og det er jo fordi det høres helt, unnskyld meg, jævlig ut.

Kort sagt: arbeidsmiljøloven, som er til for å verne arbeidstakere, gjaldt ikke for dem.

Men det var altså realiteten til de 22 tidligere ansatte – nei, oppdragstakere, ble de kalt – som gikk til sak mot det store internasjonale velferdskonsernet Stendi. De jobbet i omsorgsboliger, men hadde ikke fast ansettelse hos Stendi (eller Aleris, som det het den gang, før de ble kjøpt opp og omdøpt). Isteden var de selvstendig næringsdrivende omsorgskonsulenter. De fikk ikke feriepenger, rett til sykepenger, hviletid eller andre ting som gjelder for vanlige arbeidstakere. Kort sagt: arbeidsmiljøloven, som er til for å verne arbeidstakere, gjaldt ikke for dem.

Stendi-saken, som den nå er kjent som, handlet om hvorvidt de faktisk var selvstendig næringsdrivende oppdragstakere, slik Stendi la opp til, eller ansatte med de rettighetene det medfører, som de 22 saksøkerne mente de skulle ha vært.

I tingretten tapte de, men lagmannsrettens dom var knusende – for Stendi: Saksøkerne skulle ha vært fast ansatte, og skulle dermed hatt feriepenger, pensjonsordning og overtidsbetalt. Til sammen ble de tilkjent 24 millioner kroner, pluss forsinkelsesrenter. Stendi må også betale saksomkostninger på 17,5 millioner kroner.

Dommen og Stendi-saken er viktig, fordi den viser at et selskap ikke kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret.

Nylig avviste høyesterett Stendis anke, som gjaldt utregningen av erstatningen. Dommen og erstatningsutmålingen blir derfor stående. Stendi selv sier at de har gått bort fra ordningen om selvstendig næringsdrivende oppdragstakere, og at hovedregelen nå er fast ansettelse.

Dommen og Stendi-saken er viktig, fordi den viser at et selskap ikke kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret.

Likevel er det flere selskaper som organiserer arbeidskraften sin på samme måte.

For fire år siden forsvant den omdiskuterte drosjetjenesten Uber fra Norge. I fjor kom de tilbake, etter at en ny «drosjelov» trådte i kraft. Uber selv skilter med nettopp fleksibilitet og mulighet til å bestemme når og hvor du vil jobbe, altså kjøre. Ubers sjåfører er selvstendig næringsdrivende, og har dermed ikke rett på feriepenger, sykepenger eller overtidsbetalt. Og lønna er dårlig: «Nei, det går ikke å ha det som fast jobb. Det er bare sommerjobb, midlertidig eller i tillegg til en annen jobb. Det er ikke bare for lite penger. Det er ikke alltid mye å gjøre. Jeg kan ikke tjene bra hver dag for å få bra lønn. Jeg tjener ganske lite», forteller en Uber-sjåfør.

Ubers sjåfører er  selvstendig næringsdrivende, og har dermed ikke rett på feriepenger, sykepenger eller overtidsbetalt.

Forfatter James Bloodworth, som blant annet kjørte for Uber i tre måneder som research til boka Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter, skriver om hvordan Ubers retorikk om frihet og fleksibilitet stemte lite overens med det han faktisk opplevde som sjåfør.

Hvis du vil bli Uber-sjåfør i Norge, må du registrere et eget firma. Du blir altså ikke ansatt i selve Uber, men selskapet tar 25 prosent fortjeneste av turene dine. I Storbritannia ble 70 000 Uber-sjåfører nylig ansatt etter en dom i britisk høyesterett, og fikk dermed krav på vanlige arbeidstakerrettigheter.

I USA derimot, fant det sted en folkeavstemning omtrent samtidig som Uber etablerte seg i Norge for andre gang. 58 prosent av befolkningen i California stemte for at Uber-sjåfører skal regnes som selvstendig næringsdrivende og ikke som ansatte med de rettighetene det innebærer. Uber skal ha brukt omtrent 2 milliarder norske kroner på en kampanje i forkant av avstemningen. Det sier mye om hva det er verdt for selskapet å unngå de sosiale kostnadene det medfører å ha ansatte med rettigheter og krav på trygt arbeidsliv.

Store, gjerne utenlandske, konserner utfordrer den norske arbeidslivsmodellen.

Nå kan det hende det blir slutt på Uber igjen i Norge, etter at den nye regjeringen satte «stoppe frislippet i drosjenæringen» som et punkt i regjeringserklæringen.

Også i budbilbransjen blir det vanligere å unngå faste ansettelser. «Hvem tror du betaler for din gratis hjemlevering?» spurte en anonym budbilsjåfør i Agenda Magasin. «De fleste budbilsjåfører i stor-Oslo, og sannsynligvis i resten av landet, er nemlig ikke ansatt, men løsarbeidere (selvstendig næringsdrivende)», fortalte vedkommende, og beskrev hvordan budbilsjåfører selv må koste drivstoff, bompenger og andre utgifter, i tillegg til at de ikke har rettigheter som feriepenger og sykepenger.

Når du bestiller julegavene på nett med gratis frakt, er det altså en viss sannsynlighet for at det er sjåføren selv som betaler prisen for leveringen, ikke firmaet hvis logo står på bilen.

Er vi i ferd med å få et mer utrygt arbeidsliv? Fullt så ille er det ikke, for fortsatt har det store flertallet arbeidstakere fast ansettelse. Et sted mellom 0,3 og 2,5 prosent har såkalte plattformjobber i Norden. Men store, gjerne utenlandske, konserner utfordrer den norske arbeidslivsmodellen. Lederen for International Labour Organization (ILO), Guy Ryder utfordret de nordiske arbeidsministrene på et møte i november: «Hvis man tillater plattformene å bruke midlertidig arbeidskraft fritt, slynges vi tilbake til 1800-tallet, da dagarbeiderne sto i kø i havna for en dags jobb», sa han.

Er vi i ferd med å få et mer utrygt arbeidsliv?

«Når delingsøkonomi kræsjer med den norske modellen», har den såkalte Rosastreiken blitt omtalt som. Foodora-sykkelbudene i rosa trøyer fikk kjempet fram tariffavtale etter over en måned med streik.

Her i Norge jobbes det nå med lovforslag som skal regulere plattformarbeidet. I forslaget ligger blant annet at de som jobber i plattformselskaper skal regnes som ansatte, ikke selvstendig næringsdrivende. Etter Stendi-saken har arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik også foreslått å endre lovverket slik at arbeidstakerbegrepet blir tydeligere. Og i budsjettavtalen med SV ligger det et mål om å utfase kommersiell drift av velferdstjenester – i første omgang gjennom en utredning om hvordan dette kan gjøres.

Selv om unge arbeidstakere ønsker seg fleksibilitet, ønsker de også trygge, faste jobber. Det må den norske regjeringen fortsette å jobbe for å sikre. Da vil den norske modellen vinne over den amerikanske. Det er best for alle.