Er jøder hvite?

STOCKHOLM: «Kontrollerer jødene mediene?»

«Nei.»

«Er det forskjell på å være jøde og å være israeler?»

«Ja.»

«Er jøder hvite?»

«Det avhenger av hvem man spør.»

Denne dialogen, mellom meg og den britiske komikeren David Baddiel, utspant seg for noen uker siden på en scene under bokmessen i Göteborg. Baddiel er en internasjonalt anerkjent standupstjerne, som også skriver bøker om alvorlige temaer. Nå var han på en lynvisitt i Sverige, invitert av foreningen Judisk Kultur, som var æresgjest under bokmessen i år.

Mitt treleddede utspill overfor Baddiel var klossete, men det var også poenget: Generaliseringen vil alltid være grove, fordommer vil alltid provosere. Og punkt tre utgjorde selve kjerne i vår samtale: Er jøder hvite?

Jøder er altså ikke-hvite og superhvite på én gang.

Dette spørsmålet står i sentrum for mange menneskers forståelse av verden. Tre ord, som faller rett inn i samtidens fiksering ved automatisk å assosiere hudfarge med begreper som «undertrykt» og «undertrykker».

Hva er så svaret? Spør Den nordiske motstandsbevegelsen, les Mein Kampf, spør Anders Behring Breivik eller white supremacy-gruppene som angrep USAs kongress og som marsjerte i Charlottesvilles gater mens de taktfast ropte «jøder vil aldri erstatte oss» – og de vil svare nei. Jøder er ikke hvite. Og denne ikke-hvitheten skal utryddes med vold.

Da David Baddiel skulle svare på spørsmålet, valgte han å ta utgangspunkt i seg selv og sin egen vennekrets, som han definerte som progressiv venstrefløy. Der, blant folk som kaller seg antirasister og som engasjerer seg for undertrykte minoriteter, finnes det mennesker som betrakter jøder som superhvite, påpekte Baddiel. Jøder betraktes som selve essensen av «det hvite privilegium», det vil si ha muligheten til å leve sitt liv uten å utsettes for diskriminering, hat, forfølgelse, underkastelse eller maktesløshet.

Hvilken vold er rettferdig og hvilken er uforsvarlig?

Å angripe jøder vil derfor være ensbetydende med å sparke oppover – en rettferdig kamp mot en urettferdig makt. Kort sagt – å betrakte den jødiske minoritet som «hvit», er derfor å utelukke den fra minoritets sårbarhet og utsatthet.

Men – og dette er et av David Baddiels hovedargumenter – dermed ser man bort fra den utsatthet som hat skaper, og man ser bort fra antisemittiske hatforbrytelser rettet mot enkeltpersoner og mot jødiske templer og andre institusjoner. Man ser bort fra hatet mot jøder som vokser fra dag til dag på internett.

Jøder er altså ikke-hvite og superhvite på én gang. Det er en tap-tap-situasjon, må jeg konstatere. Og nå viser det seg at synet på jøders hvithet, på privilegier og makt, også styrer hvordan vi tolker verdenssituasjonen, ikke minst når det gjelder terrorangrepet mot Israel.

Hvilken vold er rettferdig og hvilken er uforsvarlig?

Alt dette blir trykket sammen på den arena som kalles «interseksjonalitet», og den får overraskende konsekvenser. Det skal jeg snart vende tilbake til.

Nettopp denne sammenkoblingen er en av årsakene til at svenske synagoger og skoler for jødiske barn har vært nødt til å øke sikkerheten etter Hamas’ angrep på Israel.

Det andre innledende spørsmålet til David Baddiel, berørte sammenkoblingen mellom Israel og det å være jøde. Her inntok Baddiel samme holdning som jeg har selv. Han er britisk-amerikansk (jeg er selv svensk-britisk), og staten Israel har ikke mer med ham å gjøre enn staten Norge eller staten Taiwan.

For eget vedkommende, har jeg uttrykt kritikk mot Israels politiske utvikling, akkurat som titusener av andre europeere har gjort, både av jødisk og ikke-jødisk opprinnelse, og jeg har åpent kritisert landets bosettingspolitikk. Men bare det faktum at jeg er nødt til å skrive dette, er et bevis på hvor dominerende sammenkoblingstanken er.

Som om jøder, hvor enn de befinner seg, på uransakelig vis henger sammen med Israel, og hvis de ikke tydelig tar avstand, antar man det motsatte (som om alle sjiamuslimer skal tvinges til å ta avstand fra det iranske regimet? Som om alle hinduer er ansvarlige for den indiske regjeringens diskriminering av muslimer?)

Nettopp denne sammenkoblingen er en av årsakene til at svenske synagoger og skoler for jødiske barn har vært nødt til å øke sikkerheten etter Hamas’ angrep på Israel. Det er også årsaken til at svenske innbyggere nå oppfordres til ikke å bære kippa eller ha davidstjernen synlig. Det var bakgrunnen for at Göteborgs synagoger for noen år siden ble utsatt for et bombeattentat (det er for øvrig en flere hundre år gammel antisemittisk tradisjon å forutsette at alle jøder alltid og over alt er ansvarlig for hva andre jøder gjør og sier, eller har gjort og sagt.)

Det er også sant at britene skapte den nåværende situasjonen i Midtøsten.

Å tilpasse Israel i det interseksjonelle rammeverket, har alltid vært vanskelig, ettersom landets jødiske innbyggere historisk er undertrykt – de er overlevende fra et forsøk på å utrydde dem totalt – men for tiden befinner de seg i en dominerende stilling i forhold til palestinerne. Et eksempel på det er Netanyahu-regjeringens beslutning om å begrense strøm- og vannforsyningene til Gaza.

Populærinterseksjonalitetens forenklede logikk kan ganske enkelt ikke få de to perspektivene til å gå opp. Konsekvensen er at fredselskende venstresidesympatisører ikke evner å ta avstand fra Hamas, selv om de uten problemer tar avstand fra IS: Begge terrororganisasjonene er antikvinner, antihomoseksuelle, antimenneskerettigheter, antidemokrati, begge organisasjoner er mordere og voldtektsmenn.

Konsekvensen av dette er at man kan kalle seg antirasist, men uten å ta hensyn til jøders sårbarhet i møte med vold og hat. Konsekvensen er at man, som Hollywood-stjernen Whoopi Goldberg gjorde for noen år siden, kan hevde at folkemordet under Andre verdenskrig mot Europas jøder og romanifolk var et spørsmål om «hvite mot hvite» framfor en konsekvens av hvit makt-ideologi (Goldberg trakk tilbake sitt utsagn, etter at blant andre David Baddiel kritiserte henne.)

Hat avler hat, heter det.

I min bok «1947 – da vår verden ble til», utforsker jeg historiske årsaker til Israel-Palestina-konflikten (for eksempel var tostatsløsningen et resultat av en stresset komite ledet av en svenske). Jeg skildrer hvordan jødiske terrorister fordrev palestinere fra deres hjem med vold. Jeg skildrer også min egen familiehistorie, og hvordan min farfar ble drept, 35 år gammel, fordi hans jødiskhet var en dødsdom, og hvordan min far som syvåring ble tatt av ungarske nazister som ville sette ham på et tog til Polen. Mirakuløst nok ble han reddet.

Det hele er sant. Det er også sant at britene skapte den nåværende situasjonen i Midtøsten, da de valgte å herske ved å så splid og bevisst vendte jøder og palestinere mot hverandre i et intrikat og kynisk maktspill.

Hat avler hat, heter det. Men å overleve selv de frykteligste voldshandlinger kan også vekke følelser av helt motsatt sort, en sterk og nærmest barnlig overbevisning om at noe tilsvarende aldri noensinne igjen må ramme andre. Også dette beskriver jeg i min bok «1947», gjennom den polske advokaten Raphael Lemkin og hans forsøk på å reparere verden.

Lemkin var en vellykket advokat i Warszawa, men måtte flykte da nazistene invaderte polen i 1939. Han fikk hjelp av den tidligere svenske justisministeren Karl Schlyter, som inviterte ham til Stockholm. Her bestemte Lemkin seg for å etablere en ny forbrytelse og gi den en juridisk definisjon: Folkemord.

Kan vi forsøke å minne oss selv på at Hamas overhodet ikke representerer alle palestinere?

Etter Andre verdenskrig emigrerte Raphael Lemkin til USA. Han fikk vite at hans mor og far og en stor del av hans slekt, var blitt myrdet i Treblinka. Denne kunnskapen sildret inn i Lemkins drivkraft: Å bremse verdens ondskap.

Han sa opp sin jobb i Washington D.C. og flyttet inn i et rufsete rom på 102nd Street i Manhattan, for å være tett på FNs nye hovedkvarter. Dit gikk han hver dag og kontaktet land eller land og han oppsøkt journalist etter journalist. Til slutt begynte han å presentere seg med ordene: «Her kommer pesten Lemkin».

Men han fikk samlet bred støtte, ikke minst fra kvinneorganisasjoner for fred, og til slutt fikk han av FN i oppgave å skrive et utkast til en konvensjon. I 1948 ble Lemkins folkemordskonvensjon vedtatt.

Folkemord ble en internasjonalt anerkjent forbrytelse og et flertall av verdens land skrev under og lovet å jobbe for å forhindre det.

Raphael Lemkin forandret verden da han skapte forbrytelsen folkemord.

Og nå? Kan vi forsøke å minne oss selv på at Hamas overhodet ikke representerer alle palestinere? Kan vi huske på at mange av de israelerne som ble drept og bortført under angrepet 7. oktober var hengivne fredsaktivister, mennesker som fastholdt en tro på at det er mulig å leve side om side og at det er mulig å forandre verden?

Kan vi skrote forenklinger som går så langt at de forfalsker virkeligheten? Først når vi gjør det, kan vi innlede arbeidet med å skape en annen framtid, uten den sykliske voldens barbari.

Raphael Lemkin forandret verden da han skapte forbrytelsen folkemord. Han høynet verdens moral. Få år senere døde han av utmattelse, et hjerteinfarkt. I sine etterlatte papirer hadde han tegnet et selvportrett i sorg: «Over alle ting svever en vakker sjel, som elsker menneskeheten og derfor er ensom».

(Teksten er også publisert på svensk og dansk. Oversatt av redaksjonen.)