Erdogans drøm om storhet

Tyrkia har støtt fra seg gamle venner og står igjen alene. Alt for en drøm om gjenskape gammel storhet.

Tyrkias forhold til omverden har gjennomgått et dramatisk hamskifte etter Den arabiske våren. Før hadde Tyrkia et ønske om å ha “ingen konflikter med sine naboer”. Nå er det direkte fiendskap. Det har ført til at Tyrkia står tilbake nokså alene i regionen, og det kan koste landet dyrt.

Tyrkia hadde tidligere et særs godt forhold til Syria. Den arabiske våren forandret på det. Spørsmål er hvorfor?

Den arabiske våren, som startet i 2011 etter folkeopprør i Midtøsten og Afrika, førte til regimeendringer i land som Libya, Egypt, Jemen og Tunisia. Men det skjedde ikke i Bahrain og Syria, som forventet. I noen land, som Saudi-Arabia og Iran, har de ikke engang opplevd uroligheter.

Har ikke NATO stålkontroll på Tyrkia?

En av hovedårsakene til at Den arabiske våren ikke førte til regimeendring i Syria, var på grunn av den mektige syriske armeen, støttet av Russland og Iran. Den er fortsatt lojal mot Assads regime. Tyrkiske myndigheter trodde vi kom til å se tilsvarende utvikling i Syria som i Libya. Når protestbølgene spredte seg i de syriske gatene, la Erdogan seg derfor på en tøff linje overfor regjeringen – bare tre måneder etter at demonstrasjonene startet.

Det er ikke godt å si om Tyrkias motivasjon for å legge seg på denne konfronterende linjen var rasjonell og kalkulerende, eller om den var av ideologiske årsaker. Men vi vet at Tyrkia var helt sikre på at regimet ville falle. Daværende utenriksminister (i dag statsminister) Ahmet Davutoglu sa i 2012 at “det er bare et tidsspørsmål”. Han tok feil i sin spådom.

Etter at den tyrkiske regjeringen mislyktes i å fjerne Assad-regimet, er det blant annet blitt hevdet at Tyrkia har plantet falske flagg i Syria for å gi Obama et påskudd for å handle overfor regimet.

Forskere ved Columbia Universitys Program on Peace-building and Rights avdekket i en rapport at Tyrkia har støttet militære grupper mot Assad-regimet, inkludert Al Nustra og IS. Forskerne har basert seg på en rekke ulike åpne kilder, som The New York Times, The Washington Post, The Guardian, The Daily Mail, BBC, Sky News, samt tyrkiske medier – CNN Turk, Hurriyet Daily News, Taraf, Cumhuriyet, and Radikal.

Han er uegnet til å tolke de diplomatiske nyansene.

Kritikken mot Tyrkia har vokst etter beskyldninger om ulovlig oljehandel og IS-støtte, i kjølvannet av at Russland overleverte en veldokumentert rapport til FNs sikkerhetsråd, som blant annet omhandlet Tyrkias rolle i å rekruttere fremmedkrigere, legge til rette for at de kommer seg over grensa til Syria og for å forsyne terroristgrupper der med våpen. Hvorfor tar Tyrkia slike sjanser og hvorfor har de så radikalt forandret sin utenrikspolitikk? Har ikke NATO stålkontroll på Tyrkia?

Ikke akkurat.

I artikkelen “Turkey’s Foreign Policy Vision: An Assessment of 2007” drøfter Ahmet Davutoglu Tyrkias nye muligheter etter Den kalde krigens slutt. Han gjør det klart at Tyrkia ikke på samme måte som før vil være en del av NATOs oppdemmingspolitikk, men snarere bør kunne stå fritt til orientere seg. I så fall vil Tyrkia kunne bli en sentral og global aktør fram mot året 2023, som er 100-årsmarkeringen for dannelsen av den moderne tyrkiske republikken, mente han. Erdogans AKP-parti har hele tiden vært i opposisjon til ideene Tyrkia ble grunnlagt på i 1923, og partiets visjon for 2023 handler om å skape en ny identitet for staten og nasjonen. Partiet vil gjenskape den storheten Tyrkia mistet med oppløsningen av Det osmanske riket. Så denne reisen framover er ikke bare mot en forestilt framtid, den er også en reise bakover i tid, da storheten gikk tapt.

I dette lyset er det lett å se at Tyrkias mål ikke lenger er å være “en bro”, men “en port” for den muslimske verden, som Tyrkia skal vokte.

Selv om arkitekten bak denne utenrikspolitiske dreiningen var professor Ahmet Davutoglu, var den som gjennomførte politikken og fikk oppmerksomhet i Tyrkia og utenfor landet, Recep Tayyip Erdogan – tidligere statsminister, nå president. En nærmere titt på hans taler, intervjuer og uttalelser, kan fortelle oss mye om hans lederstil og hjelpe oss å forstå hans motiver og mål.

Görener og Ucal har brukt det såkalte Leadership Trait Analysis (skapt av Margaret Hermann) som et analyseverktøy for å utforske retorikken til Erdogan, og definere hans lederstil og dens påvirkning på Tyrkias utenrikspolitikk. Deres rapport konkluderer med at Erdogans overbevisning er “sterk og hans preferanser fast bestemt, og han ser bare det han vil se. Han er uegnet til å tolke de diplomatiske nyansene og navigere trygt i det urolige farvannet utenrikspolitikk er”. Forskningen avdekker at hans “dikotomi-tendenser bidrar til at han ser politikk svart/hvitt; som en kamp mellom rett og galt, rettferdig og urettferdig, skurker og ofre”. Og videre: at han ønsker å utfordre regler og er lite åpen for ny informasjon.

Påvirket av dette overser de glatt at de har overskredet grensen for vanlig fornuft.

Da lederen av det kurdiske partiet (HDP), Selahattin Demirtaş, sa at hans parti aldri vil la Erdogan får utvidede fullmakter som president, svarte Fuat Özgür Çalapkulu fra AKP at Tyrkia nå bør gjøre seg klar for Erdogans kalifat. Da AKP mistet flertallet i parlamentet i juni 2015 og Erdogan ikke fikk utvidede fullmakter, beskyldte Erdogan HDP for å ødelegge “Tyrkias 2023-mål”. Han har også flere ganger gjentatt at terror og annen utvikling i regionen ikke vil forhindre Tyrkia fra å nå sine 2023-mål.

Forholdet mellom en leder og velgerne er ikke enveiskommunikasjon og begge er avhengig av hverandre. Mange av hans støttespillere ser utvilsomt Erdogan som en kalif. En kommentator i en pro-AKP-avis, Abdurrahman Dilipak, har sagt at den tyrkiske presidenten kan bli “kalifen” over hele den sunni-muslimske verden, hvis bare Erdogan lykkes med å få utvidet presidentens makt. Erdogan har aldri tilbakevist slike påstander.

Ifølge den tyrkiske spaltisten Kadri Gursel bidrar Erdogans oppførsel til økende ustabilitet og kan bare forklares med et overmot-syndrom som har overkjørt fornuften: “Det er en psykologisk forandring, til et overlegenhets-kompleks, forårsaket av langvarig og suksessrik politisk makt, og den manifesterer seg i form av narsissisme, uansvarlighet og vilkårlige handlinger. Slike ledere tror at de er eslet for de store sakene og at kun de er i stand til vite hva som bør gjøres under enhver omstendighet. Noen ganger innbiller de seg til og med at de er blitt gitt oppgaven av Gud. Påvirket av dette overser de glatt at de har overskredet grensen for vanlig fornuft”.

Å være alliert med Det muslimske brorskap i regionen under Den arabiske våren trigget Erdogans ambisjoner om Det store Tyrkia i 2023. Og det var denne oppgaven som gjorde at det var verdt å ta sjanser i Syria og landene omkring.