Éric Zemmour: Frankrikes anti-liberale presidentkandidat

(NEW YORK):  Zemmour har gitt uttrykk for at muslimer må velge mellom sin egen religion og Frankrike, at deportasjoner av muslimske immigranter er noe som kan og bør gjøres og at ikke-franske fornavn bør forbys. Han hater «kosmopolitter» og mener liberalisme ødelegger det franske familielivet.

Zemmour har blitt dømt to ganger for rasediskriminering og for å vekke hat. I 2014 ga han ut boken Le Suicide Français («det franske selvmordet»), som har solgt mer enn en halv million eksemplarer i Frankrike. Meningsmålinger tyder på at han kan få så mye som 16 prosent av stemmene ved presidentvalget neste år.

Zemmour har blitt dømt to ganger for rasediskriminering og for å vekke hat.

Zemmours måte å tenke på tilhører en tradisjon som strekker seg helt tilbake til den franske revolusjon i 1789. Katolske konservative og intellektuelle på høyresiden som hatet den sekulære republikken som kom i kjølvannet av revolusjonen, har lenge rettet sitt raseri mot liberalere, kosmopolitter, innvandrere og andre fiender av deres tanker om et samfunn basert på etnisk renhet, lydighet mot kirken og familieverdier. De var for det meste antisemittiske. Da den jødiske, franske artillerioffiseren Alfred Dreyfus ble anklaget for å ha forrådt landet i en beryktet skandale på 1890-tallet, tok de parti med de som rettet de falske anklagene mot Dreyfus.

Den tyske invasjonen av Frankrike i 1940 ga disse reaksjonære kreftene muligheten til å opprette en fransk marionettregjering i Vichy. Zemmour har uttalt seg i positive ordelag om Vichy-regimet. Han har også gitt uttrykk for at han ikke er sikker på om Dreyfus var uskyldig.

Ingen av disse synspunktene ville overraske dersom de kom fra en høyreradikal agitator som Jean-Marie Le Pen. Men Zemmour er sønn av sefardiske jødiske innvandrere fra Algerie som hadde levd blant muslimske berbere. Fordi franskmenn gjerne unngår etniske og religiøse skiller mellom landets borgere, blir Zemmours bakgrunn ofte ignorert. Men det kan bidra til å forklare hvordan han har kommet fram til sine ekstreme synspunkter.

Fordi franskmenn gjerne unngår etniske og religiøse skiller mellom landets borgere, blir Zemmours bakgrunn ofte ignorert.

Det er selvsagt ingen grunn til at en jødisk person ikke kan ha konservative synspunkter. Og mange jøder er lidenskapelig patriotiske. Men «innfødt nasjonalisme» er noe man sjelden ser i den jødiske diasporaen, av åpenbare grunner. (Israel er en litt annen historie.) Fremmedfiendtlighet og vektlegging av nasjonal renhet har aldri falt heldig ut for jøder. Dette er muligens hovedårsaken til at amerikanske jøder – i motsetning til velstående medlemmer av andre minoriteter, som irer, italienere og stadig flere latinamerikanere – fortsatt gjennomgående stemmer på demokratene.

I lang tid har mange diaspora-jøder vært ivrige etter å bli integrert og ikke skille seg ut fra majoritetsbefolkningen. Og som med andre minoriteter dreier dette seg ofte om klasse: Relativ velstand svekker båndene til tradisjon og tro. Men selv de mest iherdige blant franske, britiske og amerikanske jødiske patrioter støtter som regel opp om det åpne samfunnet og er kritiske til innvandringsfiendtlige holdninger.

I Frankrike vil denne typen patrioter som regel støtte opp om universelle menneskerettigheter og andre franske republikanske verdier. Dette kan for eksempel gjelde den kjente filosofen Alain Finkielkraut, som har en polsk far som overlevde Auschwitz. Finkielkraut frykter de negative sidene ved islam i like stor grad som Zemmour, men han er ingen tilhenger av «innfødt nasjonalisme». Den islamske trusselen er, ifølge ham, rettet mot de liberale, sekulære og republikanske ideene som Zemmour misliker.

Zemmour er en ekstrem assimileringstilhenger.

Så hva er det som driver Zemmour? Hvordan kan en jøde så å si bli anti-Dreyfus? Muligens har minnene om nazistenes folkemord og Vichy-regimets medvirkning blitt så svake at selv en jødisk intellektuell kan flørte med reaksjonær nasjonalisme uten å føle noen form for skam eller frykt. Eller kanskje han tror at man kan lede mulig aggresjon bort fra jøder ved å nøre opp under fransk fremmedfiendtlighet rettet mot muslimer. Mange franske jøder, spesielt de mange sefardiske jødene som bor i fattige nabolag, lever i frykt for muslimsk antisemittisme.

Zemmour er en ekstrem assimileringstilhenger. Han snakker ofte om sin lidenskapelige kjærlighet til Frankrike. Nok en gang: Det er ikke noe uvanlig. Men hans familierøtter blant berberne kompliserer det hele. Zemmours holdninger er ikke unike blant franskmenn eller sefardiske jøder. I Nederland har f.eks. noen av de mest iherdige motstanderne av muslimsk innvandring en ting til felles: familiebakgrunn i Indonesia, den tidligere nederlandske kolonien (Nederlandsk Ostindia).

Geert Wilders, som leder det innvandringskritiske Frihetspartiet, er delvis eurasisk. Det samme er andre fremtredende personer på den ytre høyresiden av nederlandsk politikk — som er besatt av Islam. De tidligere kolonienes rasebaserte hierarkier var komplekse. Eurasiere bosatt i Indonesia, spesielt de som gikk på nederlandske skoler, ønsket ikke bare å bli sett som europeere, men var redde for å bli sett som asiater – for ikke å snakke om som muslimer. Mange algeriske jøder ønsket like sterkt å bli sett som franskmenn, og dersom de levde blant muslimer kunne det lett føre til konflikter.

Zemmour har også gitt ikke-jøder en unnskyldning til intoleranse.

Muslimer bosatt i Europa blir ikke bare sett ned på, men noen eurasiere i Nederland eller jøder i Frankrike er livredde for å bli forbundet med dem. Det man kanskje best kan sammenligne dette med, er hvordan visse assimilerte vestlige europeiske jøder før krigen så ned på jødiske innvandrere fra Øst-Europa. Men det dreide seg mer om snobberi enn om hat. Og de fryktet ikke askenaser — jøder med en annen bakgrunn enn sefarder.

Zemmours fiendtlige innstilling overfor muslimer har gjort ham til en populær person blant noen franske jøder som har blitt rystet av islamske voldshandlinger de siste årene – deriblant drapet på en rabbiner og tre barn i Toulouse, knivdrapet på en eldre jødisk kvinne i Paris og andre hendelser.

Men Zemmour har også gitt ikke-jøder en unnskyldning til intoleranse. Le Pen formulerte dette på en kort og konsis måte i et nylig intervju med Le Monde. Ifølge Le Pen kan ingen beskylde Zemmour for å være en nazist fordi han er jødisk, og «det gir ham stor frihet». Og i utvidet forstand gir dette mer frihet til mennesker som tenker som Le Pen.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2021.