Et ansvar for tankegodset

«Bøker krever trær, men de planter også nye, i sinn og i samfunn. Bøker bidrar til en annen bærekraft». Jeg har blitt så glad i dette sitatet av forfatteren Ingrid Ovedie Volden. Det er så presist. Bøker er et verktøy for å åpne samfunnsdebatter. Vi kan dykke dypere, og komme til den offentlige overflaten med nye ideer, argumenter og mer kunnskap.

Jeg skrev for noen uker siden om hvordan deler av klasselitteraturen gjorde meg kvalm. Ikke fordi jeg mislikte tekstene, men fordi deler av den litteraturen er vanskelig å svelge. Den er sann, grusom og urettferdig.

Og det er ikke bare desillusjonerte, sinte menn uten fast jobb som hamrer på tastaturet fra sine kjellerstuer.

Når jeg igjen bruker denne spalten til å skrive om viktigheten av litteratur, er det for å minne om noen helt sentrale tanker og bøker for vår tid. En tid der demokratiske forbilder rakner, der fascismen vokser både fra topp og bunn, og der konfliktnivået høynes både her hjemme og der ute.

Jeg skal ikke vie Toje-debatten mye plass. Det holder egentlig å lese professor Tore Wigs tekst som nøkternt viser at Tojes «samfunnsanalyse» mangler empirisk grunnlag. Men det var Jonas Bals sitt svar som satte meg på sporet av hvorfor vi må løfte fram kunnskapen og dybden som litteraturen representerer.

Bals verk om fascismens historie er av de viktigste bøkene som er gitt ut så langt dette tiåret. Ikke bare fordi de er grundige og han bruker fortiden som speil, men fordi bøkene setter oss inn i hva som står på spill. Bals viser hvordan fascisme sjelden starter med vold, men med språk, myter og systematisk mistillit.

I sin nyeste bok, «Sammen bekjemper vi fascismen. Strategier for antifascister i dag», skriver Bals blant annet om konspirasjonsteorier, propaganda og metoder hvis mål er å så tvil om det som faktisk er sant. Han mener Asle Toje bruker slike metoder, «…som i en lang rekke bøker, artikler, foredrag og podkastopptredener har manet fram et dystert bilde av et Europa på vei mot undergangen».

Bals skriver også: «På ytre høyre finnes det en slags arbeidsdeling mellom dem som bruker trolling, trakassering og drøy humor på den ene siden, og dem som bruker konspirasjonstenkning som er kledd i et akademisk og øyensynlig sannferdig språk på den andre».

Jeg siterer dette ordrett fordi det kan virke som folk ikke lenger ser det, eller har sluttet å la seg sjokkere.

I jula leste jeg AUF-leder Gaute Børstad Skjervøs bok, «Ingenting blir som før – en generasjonsfortelling». Der ble jeg minnet på noe av det mest ubehagelige jeg kan tenke meg som har skjedd jevnlig siden 22. juli, 2011. Nemlig hatet mot AUF-ere som overlevde Utøya. Dette hatet kommer primært til uttrykk i sosiale medier.

Etter at daværende justisminister Sylvi Listhaug la ut den famøse Facebook-posten i 2018, der Arbeiderpartiet indirekte og visuelt ble anklaget for å fremme islamistisk terror, kunne Kripos nettpatrulje opplyse om at tallet på hatmeldinger og drapstrusler mot AUF-medlemmer tredoblet seg. Skjervø, som overlevde terroren, skriver at dette bare fortsetter. I fjor, etter et innlegg om Israels krigføring på Gaza, ble kommentarfeltene igjen smekkfulle av hatefulle innlegg.

Blant annet ble det skrevet at Skjervø minnet om en av «Hitlers overvektige nazitopper». I en direktemelding kunne AUF-lederen lese: «Synd du ikke traff en mann på Utøya i 2011!» Andre kommentar lød: «Utøya må vekk, der djevelen bur …. 22. juli kan komma att». «Rart den feite nazien slapp unna B sine kuler …», «få grisebanka den kladden», «Hvor lenge går han fri på gata tro?». Svarene kom: «En kule», «Han der sauen trenger to».

Jeg siterer dette ordrett fordi det kan virke som folk ikke lenger ser det, eller har sluttet å la seg sjokkere.

Og det er ikke bare desillusjonerte, sinte menn uten fast jobb som hamrer på tastaturet fra sine kjellerstuer. Kommentarene kommer i tusentall, over år, og er uttrykk for et historisk hat mot Arbeiderpartiet, der mennesker som burde visst bedre, puster liv i glørne gjennom konspirasjons-snakk, politiske myter og, ja, dommedagsprofetier.

Vi har alle et ansvar for å si fra når disse tankene dukker opp.

I år er det 15 år siden terroren som drepte 77 mennesker og ødela tusenvis av liv. Jeg har lest og lagt fra meg de fleste bøker som er skrevet om terrorhandlingen, både fra overlevende, pårørende, politikere og eksperter. Det er skrevet så mye viktig, så mye klokt, likevel har det skjedd for lite.

Kanskje formulert best i boka til Snorre Valen, «Utøyakortet» fra 20211. Valen skriver at AUF etter 22. juli raskt ble normalisert i media og den politiske debatten. Kanskje med gode intensjoner, men med det resultat at det ble krevende – nesten umulig – for overlevende å snakke om terroren. Det er etterlyst flere ganger; en nødvendig, pågående og levende debatt om hvilke ekstreme, politiske ideer som utgjorde motivet for handlingen – og hvordan den farlige pulsen dunker hardere i dag.

Valen skriver også Ap-hatet, ideen om at partiet består av «landssvikere» som vil ødelegge Norge og bytte ut befolkningen med muslimer, og påstandene om nært forestående sivilisasjonsundergang i både Europa og Norge, og derfor må man ty til vold. «Tanker som store deler av den norske offentligheten nekter, blånekter, strittende og ropende nekter å gjenkjenne andre steder, fordi det minner oss om noe vi helst ikke vil snakke om».

Teksten hans satte i gang en vibrasjon i hele kroppen hos meg.

Vi har alle et ansvar for å si fra når disse tankene dukker opp, både i kommentarfelt og forkledd som akademiske tekster.

I forbindelse med tiårsmarkeringen etter 22. juli ble det gitt ut en bok, «Aldri tie, aldri Glemme», med den samme Gaute Skjervø som en av redaktørene. Der skriver forsker og historiker, Terje Emberland presist dette hatet mot Ap. Teksten hans satte i gang en vibrasjon i hele kroppen hos meg.

En tone av alvor og forskrekkelse. For det er ikke bare en litt drøy politikerforakt som kommer til uttrykk i hopetall på nettet, det bygger på konspirasjonsteorier med dype røtter. Helt fra den gangen Arbeiderpartiets revolusjonære klassekamplinje skapte frykt på høyresiden på 1920- og 30-tallet.

«Disse forestillingene ble skapt og opprettholdt av mellomkrigstidens politiske tapere på høyresiden, de som tilhørte den såkalte høyreaktivismen». Dette politiske fenomenet var et produkt av krisetidene og frykten som Arbeiderpartiets revolusjonære klassekamplinje skapte på 1920- og 30-tallet. «På den høyreaktivistiske fløyen rådet en apokalyptisk revolusjonsangst».

Også Vidkun Quisling angrep Arbeiderpartiets «revolusjonsplaner» på 1930-tallet, skriver Emberland, da han ble en samlingsfigur for høyreaktivismen.

Ord virker. Ideer former handling.

Emberland skriver at tankeuniverset har forandret seg siden den gang, men at «mange av de grunnleggende trekkene er like. Også i dag spres forestillingen om at Ap vil rasere alle våre verdier: «På nettet finnes et sydende hat mot muslimer og «den korrupte samfunnseliten» av politikere, intellektuelle og journalister som blir utpekt som deres håndlangere og marionetter. I Norge er det særlig Arbeiderpartiet som representerte denne «indre fienden», og det var derfor Breivik valgte AUFs sommerleir på Utøya som terrormål».

ABB er altså et ekstremt uttrykk for denne tenkningen, ikke et avvik fra den. Vi fanget ikke opp han, men vi kan utfordre tankegodset han bygget på. Det er viktigere enn noensinne, fordi nazismen og fascismen er på fremmarsj. Det som nå skjer i USA, viser hvor raskt konspirasjonstenkning kan bli statspraksis, og vold legitimert ovenfra.

For noen måneder siden spiste jeg lunsj med Jonas Bals. Til stede var andre samfunnsinteresserte ledere, politikere, forskere og forfattere. Jeg ville at Bals skulle fortelle hva han trodde kom til å skje i USA det nærmeste året. «Ikke hold igjen», tror jeg at jeg sa. Da Bals var ferdig satt jeg litt lamslått. Hans beskrivelser og spådommer var for drøye, tenkte jeg, og bestilte et glass vin til.

Ytringsfrihet er ikke frihet fra ansvar.

I går postet Bals dette på Facebook: «Renee Nicole Good ble 37 år gammel.

Hun ble skutt av Trumps Gestapo, ICE. Er drap som forsvares av regjeringen, som for mange uker siden erklærte at de skulle behandle «Antifa» som narkotikakartellene: med vold og drap.

Kommentarfeltene er fylt av hat. Mot offeret. Og hyllester av Trump, med krav om mer ammunisjon og våpen til de maskerte mennene som hver dag kidnapper folk på åpen gate.

Men gatene fylles av mennesker, i byer over hele landet. Amerikanerne kjemper nå en kamp på liv og død for demokrati og menneskerettigheter».

Ytringsfrihet er ikke frihet fra ansvar. Ord virker. Ideer former handling. Og når vi vet hvor dette kan ende, har vi også et ansvar for å si ifra – før neste gang.

(Først publisert i Dagsavisen.)