Et nytt paradigme for den økonomiske politikken?

(CAMBRIDGE): Man kan si at et nytt økonomisk paradigme virkelig har slått rot når selv angivelige motstandere begynner å anskue verden på dets premisser. Under sin storhetstid, hadde den keynesianske velferdsstaten like stor støtte blant konservative politikere som politikere på venstresiden.

To republikanske presidenter, Dwight Eisenhower og Richard Nixon, støttet helt og holdent opp om det keynesianske velferdsparadigmets viktigste bestanddeler: regulerte markeder, redistribusjon, sosialforsikring og motsyklisk makroøkonomisk politikk. Og begge bidro til å utvide velferdsstaten, regulere arbeidslivet og sørge for mer miljøvennlige reguleringer.

Vi trenger en engasjerende visjon som kan gi retning på den økonomiske politikken.

Vi ser det samme med nyliberalismen. Drivkraften bak dette paradigmet kom fra markedsvennlige økonomer og politikere som Milton Friedman, Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Men paradigmet befestet sin rolle med sentrum-venstre-ledere som Bill Clinton og Tony Blair, som internaliserte mye av paradigmets promarkedsagenda. Disse lederne bidro til ytterligere deregulering, finansialisering og hyper-globalisering. Samtidig snakket de om å gjøre noe med den økte ulikheten og økonomiske usikkerheten som kom i kjølvannet av disse reformene, men uten å gjøre noe nevneverdig med disse problemene.

Nå er vi midt i et skifte bort fra nyliberalisme. Men hva som vil erstatte dette paradigmet, er høyst usikkert. Det er ikke nødvendigvis noe galt med et fravær av et konsolidert nytt paradigme. Vi trenger ikke nok en ortodoksi med ferdiglagde blåkopier for land og regioner med ulike forutsetninger og behov.

Men vi trenger en engasjerende visjon som kan gi retning på den økonomiske politikken. Historisk erfaring kan tilsi at tomrommet som blir etterlatt nå når nyliberalismen er på retur snart vil bli fylt av et nytt paradigme som etter hvert også vil trenge støtte på tvers av det politiske spekteret. Dette kan virke umulig med tanke på dagens politiske polarisering. Men det er allerede tegn til et slikt sammenfall av synspunkter.

Nå er vi midt i et skifte bort fra nyliberalisme.

Mer spesifikt kan det virke som en ny tverrpolitisk enighet er i ferd med å oppstå rundt begrepet «produktivisme». Det vektlegger spredningen av produktive økonomiske muligheter på tvers av ulike geografiske områder og alle deler av arbeidsstyrken. I motsetning til nyliberalismen gir produktivismen myndigheter og sivilsamfunn en betydelig rolle i arbeidet med å oppnå dette målet. Dens tilhengere setter i mindre grad sin lit til markedet, er mistenksomme overfor store selskaper og vektlegger produksjon og investeringer framfor finans — og de vektlegger betydningen av å blåse nytt liv i lokalsamfunn framfor økt globalisering.

Produktivismen skiller seg også fra det keynesianske velferdsparadigmet ved at dens tilhengere legger mindre vekt på omfordeling, statlige stønader og makroøkonomisk styring og mer på tilbudssidetiltak for å skape gode jobber for alle. Og produktivismens talspersoner skiller seg fra sine forgjengere — både tilhengere av nyliberal og keynesiansk politikk — ved å utvise større skepsis overfor teknokrater og mindre skepsis overfor økonomisk populisme.

Vi kan gjenkjenne mange av disse elementene i retorikken og noe av politikken til Biden-administrasjonen. Et eksempel på dette er næringspolitikk for å fremme det grønne skiftet, gjenoppbygge nasjonale forsyningskjeder og legge til rette for gode jobber. Et annet eksempel er at bedrifter som tar ut for mye profitt blir sett som medansvarlige for inflasjon. Et tredje eksempel er at administrasjonen (så langt) ikke har villet fjerne tidligere president Trumps tolltariffer rettet mot Kina. Når administrasjonens mest høytstående økonom, finansminister Janet Yellen, snakker varmt om «friend-shoring» — å sørge for at forsyninger kommer fra amerikanske allierte — framfor å vektlegge betydningen av Verdens handelsorganisasjon (WTO), vet vi at tiden er i ferd med å endre seg.

Om denne formen for tverrpolitisk samarbeid og utklekking av ideer etter hvert vil utgjøre et nytt paradigme, vil framtiden vise.

Men vi finner også tilsvarende tenkning på høyresiden. Republikanere er urolige for Kinas framvekst og har gjort felles sak med demokratene for å fremme investeringer og innovasjonstiltak som kan styrke amerikansk industriproduksjon. Senator Marco Rubio, en tidligere og trolig framtidig republikansk presidentkandidat, har talt glødende for en næringspolitikk som kan hjelpe små bedrifter, produksjonsindustri og høyteknologiske sektorer finansielt, teknologisk og markedsføringsmessig. «I de tilfellene der markedets mest effektive utfall ikke er bra for vårt folk», sier Rubio, «trenger vi målrettet næringspolitikk for å fremme det som er i fellesskapets interesse».

Mange på venstresiden er enig i dette. Arkitekten bak Trumps handelspolitikk vis-à-vis Kina, Robert Lighthizer, har fått mange progressive tilhengere for sin hardhendte taktikk vis-à-vis WTO. Robert Kuttner, en ledende stemme på venstresiden, har hevdet at Lighthizers holdninger til handel, næringspolitikk og økonomisk nasjonalisme «ligner mer på det vi kan finne hos en progressiv demokrat».

Niskanen-senteret, oppkalt etter den libertarianske økonomen William Niskanen (en viktig rådgiver for Reagan), har gjort «statlig kapasitet» til en av sine fanesaker. Ansatte ved senteret vektlegger hvor viktig det er at myndighetene er i stand til å sørge for kollektive goder for at man skal ha en sunn økonomi. Oren Cass, som var rådgiver for republikanske Mitt Romney under hans presidentvalgkampanjer i 2008 og 2012 og som tidligere har vært tilknyttet den markedsvennlige tankesmien Manhattan Institute, er en kritiker av finansialisert kapitalisme og er tilhenger av å flytte forsyningskjeder hjem og investere i lokalsamfunn.

Og Patrick Deneen, en av de ledende tenkerne som tilhører den amerikanske «populistiske høyresiden», tar til orde for «arbeidstakervennlig politikk» og at man «stimulerer hjemlig produksjon gjennom statlige tiltak». Under et intervju nå nylig, der Deneen snakket om denne type tiltak og annen økonomisk politikk, kom Ezra Klein fra New York Times med følgende kommentar: «Det som er litt rart, for meg, er at [synspunktene deres] ligner på det dagens demokratiske parti står for.»

Det er mulig at produktivisme vil utvikle seg til å bli en ny modell for den økonomiske politikken som fenger selv de mest polariserte politiske motstanderne.

Da James og Deborah Fallows reiste på tvers av USA i et enmotors fly for å utforske lokal økonomisk utvikling, fant de ut at pragmatisme kan overstyre partipolitisk dogmatisme når det kommer til å fremme næringsvirksomhet, jobbskaping og partnerskap mellom privat og offentlig sektor. I møte med økonomisk nedgang og mangel på jobber, gikk lokalpolitikere sammen med lokalforeninger, entreprenører og andre interessenter om omfattende eksperimentering med ulike tiltak. Og i mange tilfeller spilte partitilhørighet en liten rolle i forhold til hva som ble gjort.

Om denne formen for tverrpolitisk samarbeid og utklekking av ideer etter hvert vil utgjøre et nytt paradigme, vil framtiden vise. Det er mye som skiller republikanere og demokrater når det gjelder sosiale og kulturelle spørsmål knyttet til bl.a. abort, rase og kjønnsidentitet. Mange republikanere, deriblant framtredende figurer som Rubio, har ennå ikke tatt avstand fra Trump, som fortsatt utgjør en fare for det amerikanske demokratiet. Og det er alltids en fare for at den «nye» næringspolitikken som både konservative og progressive politikere nå tar til orde for vil løpe ut i sanden eller ende opp med å ligne tidligere tiders tiltak.

Uansett er det tegn til en omfattende reorientering i retning av et nytt rammeverk for den økonomiske politikken med røtter i produksjon, arbeid og «lokalisme» framfor finans, forbruk og «globalisme». Det er mulig at produktivisme vil utvikle seg til å bli en ny modell for den økonomiske politikken som fenger selv de mest polariserte politiske motstanderne.

 

Copyright: Project Syndicate, 2022.