Et skremmeskudd fra distrikts-Norge

Sist uke ble det lagt fram nye analyser om hva som skjedde i stortingsvalget. Forskere fra ulike fagfelt har i regi av Høyskolen Kristiania gått sammen om Valganalyse 2025, en «kjapp-rapport» om valget.

Analysene bør leses av alle som er interessert i politikk. Alle med hjerte for det rødgrønne fellesskapet bør kanskje særlig merke seg Troy Broderstad og Jonas Stein fra Universitetet i Tromsø sin analyse «Hvordan ville Distrikts-Norges Storting sett ut?»

De gode nyhetene først, sett med rødgrønne briller:

Både i distrikts-Norge og i byene vant rødgrønn side valget.

I byene er det Ap, SV, Rødt og MDG som drar lasset, mens det gjøres av Ap og Sp i bygde-Norge.

Annerledeslandet

Norge er annerledes-landet. Julia Cagé og Thomas Piketty viste i sin ferske bok, Den politiske konflikts historie, at det politiske høyre-venstresystemet i Frankrike har kollapset. Det er fordi venstresidens velgerkoalisjon har brukket i to, hvor distriktene har forsvunnet til ytre høyre. Tilsvarende utvikling har vi sett i andre land, som USA og Tyskland. Ytre høyre vinner fram der distriktenes misnøye er stor.

I Norge er det ikke slik. Arbeiderpartiet er nøyaktig like sterkt i by og i bygd, og summen av de rødgrønne partiene gir altså flertall i både utkant og sentrale strøk.

Men vil det vare?

For mens det er vanlig at de rødgrønne gjør det godt i utkant-Norge, ligger det en ny tendens i Stein og Broderstads tallmateriale for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet vokser nemlig mest i distrikts-Norge.

En ny vending

Dette er et brudd med Fremskrittspartiets klassiske velgerprofil. Da Tor Bjørklund og jeg gav ut statsvitenskap-boken Norske partier og velgere i 2023, så vi i et eget kapittel om Frp på partiets geografiske fotfeste. Da var konklusjonen om Frps geografi at partiets svakeste områder typisk var folkefattige kommuner rammet av fraflytting og sentralisering. De sterkeste kommunene var derimot spredt på steder i landet som er forskjellige: Industriområdet Grenland, kyststrøk i Møre og Romsdal og i Høyre-land i Vestfold. Frp har ofte hatt en mer uklar geografisk profil enn det Stein og Broderstad viser at de har i 2025-valget.

I Nationen 2. oktober lister Mathias Fischer fra Vestlands-tenketanken Initiativ Vest Fremskrittspartiet opp sammen med KrF og Sp som «grunnleggende distriktspartier» som står sterkest i distriktskommuner. Men dette har typisk ikke vært tilfelle for Frp. De har hatt en mer uklar by-land-profil med noen tydelige regionale fester.

Men noe er altså i emning. Frp gjør det bedre i distriktskommuner enn sentrale kommuner i dette valget. Kan det være noe som ligner på hva vi har sett i andre europeiske land, hvor høyrepopulistiske partier vokser på distriktsmisnøye? Slik Cagé og Piketty beskriver? Jeg tror ikke det er helt oversettbart.

Borgerlig protest

Fremskrittspartiets valgkamp denne gangen var i stedet av en type som burde kunne ha appell både i by og land: Nei til offentlig sløsing, nei til formuesskatt og nei til Arbeiderpartiet. Et bredt borgerlig protestparti.

Ser vi på mer finmaskede tall over hvor Frp gjør det best, understøttes denne fortellingen (takk til Troy Broderstad for tilgang på disse). Ja, Frp gjør det bedre i de mest rurale enn i de mest urbane kommunene. Men det er i «midten-kommunene», de som er middels sentrale, hvor Frp gjør det aller best. «Midten-kommuner» i Norge er da kommuner som Farsund, Notodden, Molde, Kristiansund og Fauske.

I kommuner som er både mer og mindre sentrale, gjør Frp det i snitt dårligere.

Hvordan går disse observasjonene i hop, at Frp førte en valgkamp som burde kunne ha ganske allmenn geografisk appell, samtidig som det var i midten-kommunene de gjorde det best?

Den viktige tilliten

En hypotese kan være at Frps oppslutning i byene ble dempet av konkurransen mot Høyre, som i dette valget har en skarpt urban profil, mens oppslutningen i utkanten ble dempet av konkurransen mot Sp, som jo alltid har en skarp distriktsprofil. I midten-kommunene stod både Høyre og Sp svakere. For å sette det litt på spissen: I Egersund kunne Frp rule alene.

Samtidig kan Frps svakere oppslutning i by enn i land mer generelt være knyttet til at tilliten til sentrale myndigheter er svakere jo lenger unna makta man sitter. Det gir grobunn for protest-delen ved Frps profil.

Norge har vært forskånet for utviklingen vi har sett i andre land. Distrikts-Norge er fortsatt rødgrønt. Men Frps distriktsvekst er et skremmeskudd.

Det bør være en viktig oppgave for rødgrønne framover å forstå denne utviklingen bedre.