FOTO: Gabriel Matula/Unsplash

Etterpåklokskapens nyanser

Jeg kjenner også på at jeg er litt drittlei av #Metoo debatten.

«Ida Jackson er uforsonlig. Det oser av hevnlyst og raseri» sa kommentator Anki Gerhardsen på Dagsnytt18 etter at forfatter Ida Jackson hadde blitt intervjuet i Morgenbladet og uttalte at «det ikke er feministbevegelsens jobb å ta sosialt ansvar for menn som er blitt mannegris-shamet». Intervjuet kom etter innlegget til forfatter Eline Lund Fjæren om at hun var «drittlei av hele feminismen» som følger av #metoo.

Skal beskyldninger om overgrep og trakassering virkelig være en slags dødsdom? spør Lund Fjæren retorisk og Ida Jackson svarer godt og saklig på det i motsetning til det Gerhardsen maler et bilde av.

Myten om «den sinte feministen» begynner å bli litt kjedelig å snakke om, gjør den ikke?

Det er ingenting nytt over det som hevdes om Jackson: At det å uttale seg kritisk om menn, som kvinne – og spesielt feminist, blir framstilt som det samme som å være rasende og hevnlysten. Det er tvert imot eldgammelt, og jeg er forlengst drittlei av hele metoden.

Hvor rasende er vi egentlig?

Å bruke (det som blir sett på som) irrasjonelle følelser mot en kvinne, når hun faktisk oppfører seg rolig og saklig er en billig hersketeknikk som hindrer dialog.

Man skulle kanskje tro at en kvinne som har gjort seg til talsperson for mer dialog og mindre polarisering i mediene (Gerhardsen) hadde en viss grad av selvinnsikt og derfor evnet å se sine egne, polemiske beskrivelser av Jackson og ikke saken i seg selv. Som hun selv har sagt det: Toleranse handler om å ta den andres synspunkter på alvor.

Og likevel er det påfallende ofte at kvinner som påpeker nettopp dette voldsomme raseriet blant enkelte menn, selv ender med å bli plassert i en kontekst av raseri og deretter selv fokus for videre diskusjonen

Men terskelen for «å rase» som kvinne har alltid vært relativt lav, og verbet i seg selv opptrer ofte overdrevet i mediene. Helene Uri skrev om bruken av ordet i en kronikk i Aftenposten i mai: «Livet er for kort til tørt og kjedelig språk. Men rase er ikke akkurat nyskapende lenger.»

Det er heller ikke spesielt nyskapende eller nyansert, når vi først snakker om nyanser, å anklage Ida Jackson for å være hevnlysten og rasende fordi hun står i en tradisjon av et kvinnelig fellesskap. Myten om «den sinte feministen» begynner å bli litt kjedelig å snakke om, gjør den ikke?

Hvem er rasende?

Tingen er: Ofte er de rasende kvinner ikke rasende i det hele tatt, kanskje bare litt irriterte. Det er ikke så mye som skal til, det kan holde at en ønsker å holde menn eller andre ansvarlig for nettopp deres aggressive oppførsel ovenfor andre.

“Hold kjeft din kjerring. Jeg skal voldta deg” skriver en mann i et kommentarfelt, andre menn går lenger og gjør ord til handling. Og likevel er det påfallende ofte at kvinner som påpeker nettopp dette voldsomme raseriet blant enkelte menn, selv ender med å bli plassert i en kontekst av raseri og deretter selv fokus for videre diskusjonen.

Det er en blindvei.

Av og til burde kvinner være rasende

La oss bare huske på dette: Nils Rune Langeland måtte gå fra jobben sin ikke pga en feministisk kampanje eller en hasjtagg, men fordi han ble holdt ansvarlig for sine handlinger av arbeidsgiveren sin. Utover Langeland og Giske har fortellingene i den norske varianten av #Metoo stort sett vært anonyme, det skiller oss fra USA og Sverige og det bør vi kanskje også huske på når vi nå går inn i kampanjens andre leveår. 

Hvorfor er vi rasende?

Feminister er ikke alltid rasende, feminister har overraskende nok følelsesregistre så forskjellig som befolkningen forøvrig. Kanskje fordi vi også er mennesker og ikke en hemmelig klubb med PR-rådgivere.

Selv føler jeg aller mest på en trøtt resignasjon over å måtte gjenta de samme poengene igjen og igjen, la oss kalle det drittlei. Drittlei av å svare på dumme spørsmål på nytt: Er Beyonce feminist? Er Miley Cyrus feminist? Er Frank Løke en idiot? Kan man være feminist uten hår under armene? Ingen av svarene var noensinne et viktig poeng for meg. 

Og kanskje er det nettopp det kvinnelige fellesskapet som er skremmende i seg selv

Men av og til blir jeg rasende.

Av og til er også andre kvinner rasende. Av og til burde kvinner være rasende.

Dersom man snakker om straff i dens rettslige form er det svært få, i alle fall her til lands, av de stort sett anonyme mennene bak #Metoo som har vært rammet av det. Og det på tross av at overgrepsstatistikkene våre tilsier at det burde ha vært langt flere, kun 1 av 10 voldtektssaker ender med fellende dom i Norge. For hver anonym som blir dømt, er det ni andre som slipper straff.

Det er lov til å være rasende over det. Så hvorfor er vi så redde for det?

Det kvinnelige raseriet som en styrke

Jeg tror jeg var rundt seks eller syv år gammel da jeg først fikk servert forklaringen: «Han er bare forelsket i deg» som respons på en uønsket og aggressiv handling fra en gutt. Selv fikk jeg høre så mange ganger at jeg måtte lære meg å være mer ydmyk at ungdomstida mi ble en kamp for å aldri være det. Jeg kan fremdeles bli rasende når jeg tenker på at samfunnet forsøkte å ta et et solidarisk raseri ifra meg, samtidig som andres aggressivitet motivert av makt ble forklart til meg som kjærlighet.

Samtidig er jeg takknemlig for at jeg ikke ble født i en tid hvor den rasende kvinnen ble sperret inne for det.

I dokumentaren «She’s beautiful when she’s angry» fra 2014 fortelles historien om de rasende, amerikanske kvinnene som fra 1966 til 1971 forandret verden. I år kom også Soraya Chemalys bok «Rage becomes her» om hvor mektig det kvinnelige raseriet også kan være.

Å reagere på urett med raseri ved å kanalisere det i en handling for å bevege samfunnet, heller enn å rette raseriet innover mot seg selv, kan potensielt forandre verden. Det kan like gjerne være en handling motivert av kjærlighet og omsorg for andre, som av hevnlyst og hat – den negative formen for organisert raseri.

Ønsket om å beskytte andre kvinner er en begrunnelse som også har vært tilstede i historiene bak #Metoo. Og kanskje er det nettopp det kvinnelige fellesskapet som er skremmende i seg selv. 

Det farlige, kvinnelige fellesskapet

Det går en rød linje i kvinnehistorien, fra myten om Medusa fra det gamle Hellas til hekseprosessene, via stemmerettskampen og fram til i dag. Kvinnelige allianser og kanskje spesielt de politiske, ofte assosiert med «rasende» eller aggressive kvinner, er fryktet av både menn og andre kvinner.

«Da hekseprosessane er på sitt mest intense, kan sjølv det at ei gruppe kvinner samlar seg utan at det er menn til stades, vere med på å vekke mistanke, som kan føre til skulding for hekseri og seinare dødsstraff.» skriver den danske forfatteren Olga Ravn i den norske feminist-antologien Ulyd.

For også i Norge er makteliten i hovedsak bestående av menn

Da Torild Skard ble valgt inn på Stortinget i 1973 måtte det tverrpolitiske kvinnefellesskapet der av og til avholde møter på doen: – Vi kunne jo ikke sitte to kvinner fra forskjellige partier sammen og prate i Stortingsrestauranten uten at menn som gikk forbi, mente at vi satt og konspirerte. Så da møttes vi på dametoalettet.

I dag er motstanden mot disse fellesskapene kanskje mer tydelig enn noensinne, takket være sosiale medier. Det er bare å gå inn i nesten hvilket som helst kommentarfelt under en sak om feminisme skrevet av en kvinne for å finne eksempler på det.

Omfordeling av makt

“It is not about sex so much as about power—how power is distributed, and how people are held accountable when power is abused. Inevitably, therefore, #MeToo will morph into discussions about the absence of senior women from companies and gaps in average earnings between male and female workers.”

Det skrev The Economist på lederplass denne måneden for å markere et års jubileet til #Metoo. Og selv om spørsmålet om likelønn ser annerledes ut i USA enn i Norge, er spørsmålet om hvordan vi omfordeler makt i arbeidslivet helt vesentlig her hjemme også. Det er en del av debatten om ulikhet. For også i Norge er makteliten i hovedsak bestående av menn, det påvirker mannen og kvinnen i gata.

Spillerommet for kvinners oppførsel og væremåte bør være en del av den samtalen for at vi skal kunne bevege oss videre. Målet må være at vi ikke forventer oss noe mindre eller mer av kvinnelige ledere og offentlige figurer enn av menn.

Å lytte til den rasende kvinnen

«Om vi ønsker å gi kvinner som kjønn – og ikke bare noen få målbevisste individer – den plassen de bør ha i maktstrukturene, må vi se nøyere på hvordan og hvorfor vi tenker som vi gjør.» Skriver Mary Beard i sin bok Kvinner og makt, en bok som forøvrig også peker på hvordan nettopp tidligere nevnte Medusa fortsatt blir brukt den dag i dag for å billedlig halshugge kvinnelige politikere.

Ida Jackson framstod aldri som rasende eller hevnlysten, verken på Dagsnytt 18 eller i Morgenbladet, selv om hun strengt tatt har all grunn til å være det. Så hvorfor ble hun kategorisert som det, som noe av det første som skjedde i det hun trådte inn i det kvinnedominerte fellesskapet som #Metoo er?

Kanskje fordi det å «hogge hodet av Medusa» fortsatt er den enkleste måten å sette kvinner ut av spill i den offentlige samtalen på. Det har ikke noe å si om avsender er kvinne eller mann. Hogger du hodet av Medusa, en påstått eller reell versjon, vil deler av samfunnet belønne deg for å fri dem fra ubehaget det medfører å måtte lytte til det en rasende kvinne ofte har å si: At menn som misbruker sin makt må kunne holdes ansvarlig for sine aggressive handlinger.

Om vi skal klare å holde dialogen om #Metoo gående må vi lære oss å lytte til det kvinner faktisk sier og ikke gjøre debatten til en diskusjon om hennes oppførsel og/eller følelser.