Tross den reelle muligheten for en Trump-seier, har europeiske myndigheter vært trege med å erkjenne de skremmende implikasjonene ved det som kan bli den nye dagsordenen.
WASHINGTON D.C. – Å vente på at den amerikanske kongressen skal vedta en hjelpepakke til Ukraina føles som å vente på Godot. Under et besøk i Washington, nå nylig, møtte jeg representanter fra Biden-administrasjonen, republikanske senatorer, medlemmer av Representantenes hus og eksperter fra ulike tankesmier. De forsikret meg alle om at Kongressens godkjenning av mer støtte til Ukraina bare var et spørsmål om tid. Noen spekulerte i om speaker i Representantenes hus, Mike Johnson, kunne dele hjelpepakken på 95 milliarder dollar (til Ukraina og Israel) i to separate deler. Andre forventet at den ville bli vedtatt som en enkelt pakke; de fleste prognosene peker i retning av april eller mai.
Den interne maktkampen blant republikanerne kan fullstendig lamme USAs politiske system.
Disse forsikringene ville ha betydd mer hvis ikke lignende løfter også ble gitt i november, desember, januar og februar. Det som bidrar til enda mer usikkerhet, er at den republikanske kongresskvinnen Marjorie Taylor Greene igjen har fremmet et forslag om å fjerne speaker i Representantenes hus, noe som kan føre til Johnsons avgang kun seks måneder etter at hans forgjenger, Kevin McCarthy, ble fjernet. Den interne maktkampen blant republikanerne kan fullstendig lamme USAs politiske system, som allerede i stor grad er lammet av maktkampen mellom de to store partiene.
Les også: Trump blir fortsatt forgudet.
Alt dette skjer under en internasjonalt orientert president som er ivrig etter å støtte Ukraina. Man kan bare forestille seg hva som kan skje hvis tidligere president Donald Trump vinner presidentvalget i november. Trumps taler den siste tiden, inkludert den 90 minutter lange tiraden under CPAC-konferansen i februar (Conservative Political Action Conference), viser klart og tydelig hans ønske om hevn mot individer, land og institusjoner som han mener har gjort ham urett. Europeiske NATO-medlemmer ser ut til å være øverst på denne listen, noe som ikke lover godt for Europas sikkerhet.
Trumps ønske om å trekke tilbake USAs støtte til Ukraina dreier seg om langt mer enn hans motvilje mot langvarige og omfattende militære konflikter. Trump holder Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj personlig ansvarlig for sin første riksrettssak og ser på mange av USAs fremste Russlandseksperter, selv de som har jobbet for ham, som medskyldige i denne fiaskoen. Trumps holdning til NATO er like personlig, slik det kom til uttrykk i hans nylige trussel om å la Russland «gjøre hva faen de vil» mot medlemsland som, ifølge ham, ikke har betalt det de skal.
Det virker dessverre som om europeiske ledere ikke skjønner hvor prekær situasjonen er.
I løpet av de siste tre årene har tenkere og aktivister tilknyttet et sofistikert ideologisk økosystem startet forberedelsene til en ny presidentperiode med Trump. De har tatt utgangspunkt i Trumps klagepunkter, og ønsker å omsette hans misnøye i politisk handling i form av tiltak som kan settes ut i livet. Et godt eksempel er Center for Renewing America som har kommet opp med ideen om et «sovende NATO». Dette går ut på at USA skal opprettholde atomparaplyen over Europa, men trekke bakkestyrker ut av kontinentet.
Trump er riktignok ikke den første amerikanske presidenten som kritiserer USAs europeiske allierte for ikke å bidra tilstrekkelig til alliansen. Men forslaget om et «sovende NATO» dreier seg om mer enn bare å dele på byrden («burden-sharing»). Her tar man til orde for en ny politikk som går ut på å velte byrden over på andre («burden-shifting»). Dette vil kreve at man overfører ansvar fra USA til de europeiske allierte. I henhold til denne planen, vil en europeisk general bli NATOs militære øverstkommanderende i Europa (SACEUR). USA vil forplikte seg til å stoppe utvidelsen av NATO. Og det amerikanske militæret vil skifte fokus fra Europa til Kina.
Les også: Som europeer er jeg på et vis takknemlig for at Donald Trump eksisterer.
Tross den reelle muligheten for en Trump-seier, har europeiske myndigheter vært trege med å erkjenne de skremmende implikasjonene ved det som kan bli den nye dagsordenen. Men med et Ukraina som sliter med å forsvare seg selv, har vanskelighetene med å få ytterligere finansiering gjennom Kongressen tvunget USAs beslutningstakere til å innse realitetene. Mange i Washington er frustrert over ukrainerne, spesielt over Zelenskyjs manglende evne til å gå fra en offensiv til en defensiv taktikk og hans motvilje mot å utskrive menn under 27 år.
Det kan også virke som om amerikanske beslutningstakere ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til de indre motsetningene som preger landene i Europa. Forrige måneds toppmøte i Det europeiske rådet viste klart og tydelig disse motsetningene. Europeiske lands myndigheter har endelig tatt forsvaret og finansieringen av det på alvor. Men unødige krangler vedvarer, særlig mellom Frankrike og Tyskland. Og det virker dessverre som om europeiske ledere ikke skjønner hvor prekær situasjonen er.
Uavhengig av hvordan det går med den amerikanske hjelpepakken, bør europeeres framtid bestemmes av deres egne valg og politiske prosesser, ikke av den politiske dynamikken i USA.
I løpet av de neste seks månedene må europeiske land finne ut hvordan de skal sikre at de har tilstrekkelig med ammunisjon og hvordan de skal styrke finansieringen av forsvaret. De må også utvikle en plan for å styrke Ukrainas stilling. Dette er avgjørende fordi Russlands president Vladimir Putin sannsynligvis ikke vil forhandle hvis han tror at Ukraina er i ferd med å tape og at ukrainernes vestlige støttespillere blir mindre villige til å støtte landet. Europeere som presser på for en våpenhvile nå, skyter i realiteten seg selv i foten.
Under slike omstendigheter er det mange som frykter at Europavalget i juni kan avstedkomme et globalt skifte i retning av ytre høyre. Men en nylig publisert rapport fra European Council on Foreign Relations antyder at selv om ytre høyre-partier stiger på meningsmålingene over hele Europa, betyr ikke det nødvendigvis framveksten av en global trumpistisk bevegelse. Selv i Ungarn er bare 28 % av respondentene positive til en ny presidentperiode med Trump.
Det mest overbevisende argumentet som de moderate europeiske partiene kan fremme i forkant av valget, er det presserende behovet for at EU skal bli mer geopolitisk orientert. Uavhengig av hvordan det går med den amerikanske hjelpepakken, bør europeeres framtid bestemmes av deres egne valg og politiske prosesser, ikke av den politiske dynamikken i USA. Dette er den eneste måten å forhindre at Europas absurde politiske teater blir en fullstendig tragedie.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2024.
Kommentarer