Ukraina-krisen viser at EU har et maktproblem

(Berlin): Om ikke lenge vil EU sannsynligvis ha flere militære ressurser enn noen andre makter, med unntak av USA, slik vi kan se av Tysklands utenrikspolitiske vendepunkt (Zeitenwende) og de økte militære budsjettløftene i andre europeiske land. I tillegg kommer debatten i Finland og Sverige om NATO-medlemskap. Men selv med mer militær makt, vil EU ha et problem med «myk» makt.

I Europa finner vi to identitetsbyggende prosjekter som begge virker avstøtende på resten av verden. Begge kom til syne i andre runde av det franske presidentvalget, der den sittende presidenten Emmanuel Macron slo ytre-høyre-nasjonalisten Marine Le Pen.

Europas indre kulturkrig har svekket kontinentets myke makt.

Macron framstilte valget mellom ham selv og Le Pen som et valg om hva slags sivilisasjon Frankrike – og Europa – ønsker å være. Han portretterte Frankrike som det fremste eksempelet i verden på et opplyst land med samfunnsbevisste borgere. For ham (og for europeere som meg selv), er det europeiske prosjektet et omfattende forsøk på å overskride kontinentets blodige historie preget av nasjonalisme, imperialisme og folkemord.

Et av målene med EU er å skape en ny europeisk identitet basert på prinsipper som internasjonal lov (i motsetning til at «makten rår»), det liberale demokratiet (i motsetning til en form for populistisk flertallsstyre), personvern (i motsetning til «overvåkingskapitalisme») og menneskerettigheter (i motsetning til overvåkingsstaten).

Dette prosjektet innebærer en ny form for patriotisme. Og i den grad det har lykkes, har det framprovosert en motreaksjon – en kontrarevolusjon – fra de som ser globalisering og europeisk integrering som en trussel mot egen velstand, kultur og status.

Ytre høyre i Europa er åpenbart et problem.

Le Pen fremstiller seg selv som folkets representant i denne ny-gamle versjonen av europeisk identitet. Hun beskriver Macron som en globalist som vil bringe død og fordervelse – en som vil lede Frankrike og Europa til kulturelt selvmord. Hun hevder å representere de glemte bøndene og arbeiderne som har blitt ofret for å fremme interessene til de økonomiske elitene og til flyktninger.

Den strukturelle dynamikken i det franske valgsystemet har forsterket den dialektiske motsetningen mellom disse to versjonene av europeisk identitet. Den tradisjonelle rivaliseringen mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre har måttet gi etter for en styrkeprøve mellom kristen etnisk nasjonalisme og medborgerlig internasjonalistisk patriotisme.

Men Frankrike er neppe alene om dette. Man finner lignende motsetninger i andre europeiske land. Bevegelser som ønsker å «ta tilbake kontrollen» har mobilisert velgere i opposisjon til det åpne samfunnet og den internasjonale orienteringen som ligger til grunn for den nye europeiske identiteten.

Det som kan virke enda mer overraskende er at internasjonalister som Macron også har bidratt til å svekke Europas appell i mange deler av verden.

Europas indre kulturkrig har svekket kontinentets myke makt. EU ønsker å tro at unionen er et forbilde som fremmer demokrati. Men mange av de største demokratiene i verden – Brasil, India, Indonesia og Sør-Afrika – har nølt med å gi sin støtte til Ukraina. Den indre kulturkrigen om hva slags identitet Europa skal ha, har bidratt til denne mangelen på global appell.

Ytre høyre i Europa er åpenbart et problem. Le Pen appellerer til velgerne ved å spille på religion og tradisjonelle verdier. Samtidig bidrar hennes fremmedhat, islamofobi og det at hun implisitt spiller på forestillinger om hvitt overherredømme til å støte bort store deler av verdens befolkning – ikke minst verdens 1,9 milliarder muslimer.

Det som kan virke enda mer overraskende er at internasjonalister som Macron også har bidratt til å svekke Europas appell i mange deler av verden. Dette til tross for forsøk på å utvikle en samfunnsbevisst fransk og europeisk identitet.

Disse nye prioriteringene har naturlig nok blitt møtt med beskyldninger om hykleri.

Sentralt i Macrons versjon av Europa står likestilling mellom kjønnene, minoriteters rettigheter og miljøtiltak. Men de som er tilhengere av denne versjonen har også i økende grad vært villige til å underordne den nasjonale selvråderetten til markedsøkonomiske krav og overnasjonale prinsipper og institusjoner.

Disse nye prioriteringene har naturlig nok blitt møtt med beskyldninger om hykleri. Mange europeiske land som stengte dørene under den syriske flyktningkrisen i 2015, tar nå imot blonde, blåøyde ukrainske flyktninger med åpne armer. Og som mange deltakere under årets Doha Forum bemerket, fremstår støtten til prinsippet om selvråderett for Ukraina som noe hyklersk etter at himmelen over Pakistan og Afghanistan i årevis har vært fylt med vestlige droner.

Er ikke dette de samme landene som endret internasjonale grenser i Kosovo, styrtet Muammar al-Gaddafi i Libya og invaderte Irak? Og etter å ha rasert planeten i flere hundre år, har Europa nå bestemt seg for å fremstå som en forkjemper i kampen for å dempe klimaendringene og beskytte miljøet.

Det som virker mest frastøtende, er måten europeere gjerne generaliserer sine egne erfaringer på; de antar ofte at det som er det rette for dem også er det rette for andre. (Et godt eksempel på dette, men som er hentet fra nærområdene, er kravet om at land som vil bli medlem av EU må godkjenne og ta i bruk et regelverk som utgjør 80 000 sider.)

De som gjorde opprør mot autoritære regimer, ønsket å frigjøre seg selv, ikke å etterligne Vesten.

Av ulike historiske årsaker, har de fleste europeiske land omfavnet en balanse mellom majoritetsstyre, minoriteters rettigheter og privat eiendomsrett. Og vi tar nå denne pakken av prinsipper som en selvfølge. Men som den arabiske våren viste, kan mennesker i andre land ønske stemmerett uten å kreve resten av pakken. De som gjorde opprør mot autoritære regimer, ønsket å frigjøre seg selv, ikke å etterligne Vesten.

Som min kollega ved European Council on Foreign Relations Ivan Krastev og jeg har hevdet, virker det som om verden er på vei fra en periode preget av imperialisme til en som er preget av avkolonisering. Tidligere bidro den suksessrike kapitalistiske modellen og ny kommunikasjonsteknologi til å spre vestlige ideer og verdier verden rundt. Men nå lovpriser land i økende grad egne verdier og egen kultur.

Dette paradigmeskiftet har store konsekvenser for alle deler av verden, men spesielt for Europa. Makter som ønsker å lykkes vil måtte omfavne en «suverenitets-vennlig» ide om myk makt. Dersom vi ikke klarer det, vil vi europeere alltid bli beskyldt for å bruke våre egne normer og standarder til å forsvare hvite privilegier. Vi vil være på kant med det nye avkoloniseringsprosjektet og dermed i utakt med store deler av det internasjonale samfunnet.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2022.