Europeerne må vise at de mener alvor

BERLIN: Det er på høy tid at europeerne tar krigen i Ukraina på alvor. Russlands president Vladimir Putin er den største trusselen mot europeisk sikkerhet siden slutten av den kalde krigen. Det er derfor åpenbart hva som står på spill.

I USA vil de møte motbør ganske enkelt fordi Trumps kjerneinteresser er i strid med deres egne.

Donald Trumps tilnærming til krigen i Ukraina har med rette skremt europeiske ledere, men i stedet for å forsvare sine interesser proaktivt, har de brukt mye tid og krefter på å reagere på det som skjer og forsøke å begrense skaden.

Tidligere i år håpet mange europeere at de kunne bevare et godt forhold til USA ved å kjøpe flere amerikanske våpen og mer flytende naturgass (LNG). Europeere har til og med vist at de er i stand til å samarbeide med hverandre i håndteringen av Trump, slik de gjorde etter det katastrofale møtet i Det hvite hus mellom Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og USAs president (og andre ledende representanter fra Trump-administrasjonen) – og igjen etter Trumps vennskapelige møte med Putin i Anchorage.

Men hvis man løfter blikket, ser man at europeiske diplomater kjemper i motvind. Uansett hvor mye tid og krefter de bruker på sitt diplomatiske arbeid, vil de møte motbør i USA og Russland – og til og med i Ukraina.

I USA vil de møte motbør ganske enkelt fordi Trumps kjerneinteresser er i strid med deres egne. Hans nærmeste MAGA-rådgivere og medløpere har tre overordnede mål: å tvinge fram en «fred» for enhver pris, å normalisere forholdet til Russland for å tjene på de forretningsmulighetene dette gir og å bringe amerikanske tropper tilbake til den vestlige halvkule.

Ukrainere har vist utrolig mot helt siden krigen startet.

Noen europeiske ledere har valgt å ikke ta realitetene innover seg og sett bort fra implikasjonene ved den utenrikspolitiske agendaen til Trump-administrasjonen. Men etter offentliggjøringen av Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi har de ikke lenger noen unnskyldning.

Samtidig viser Putins vilje til å ofre russisk blod og til å finansiere den kostbare krigen, at han er fast bestemt på å fortsette krigen. Nå som han har omorganisert statsapparatet og den russiske økonomien for å føre en erobringskrig, produserer Russland langt mer ammunisjon enn Ukraina hvert år – opptil flere ganger så mye.

Russland kan overgå Ukraina i produksjon av droner, og russerne introduserer stadig ny teknologi, som glidebomber, som det er vanskelig å forsvare seg mot. På den diplomatiske fronten har Putin oppnådd resultater med sin strategi som går ut på å «holde europeerne ute, amerikanerne inne og ukrainerne nede» (for å sitere en russer som står regimet nært og som snakket med meg anonymt).

Dette kan vi blant annet se ved at Trump legger stadig mer press på Zelenskyj for å få ham til å akseptere vilkår som er svært ugunstige for Ukraina.

Det første man bør gjøre er å ta i bruk Russlands frosne eiendeler.

Og kanskje viktigst av alt: Ukrainere har vist utrolig mot helt siden krigen startet, men kan nå være i ferd med å nå grensen for hva de kan tåle. Militær bistand til Ukraina falt med 43 % i juli og august i 2025 (målt i dollar), og den ukrainske hæren har et akutt rekrutteringsproblem på grunn av økende motstand i befolkningen mot verneplikt.

Dessuten er det ustabile innenrikspolitiske tilstander i Ukraina grunnet en korrupsjonsskandale som har gjort at Zelenskyjs mektige stabssjef, Andrij Jermak, har måttet fratre sin stilling.

Selv om europeerne klarer å avverge det verste scenariet på kort sikt, bør de tenke på hvordan de kan forhindre en katastrofe på lengre sikt. Framfor å forberede seg på neste skrekkscenario som følge av nye utspill fra Trump-administrasjonens spesialutsending Steve Witkoff og Kirill Dmitrijev, som representerer Russland, bør europeerne utarbeide sine egne planer og gjøre det klart at de er den parten som virkelig arbeider for fred.

Det første man bør gjøre er å ta i bruk Russlands frosne eiendeler, som er tilstrekkelige til å gi Ukraina økonomisk støtte i minst to år framover. Dette, mer enn noe annet, kan styrke Europas stilling overfor både Russland og USA – og til og med Ukraina. Men lite oppløftende diskusjoner med Belgia, hvor midlene teknisk sett befinner seg, har fått Europa til å framstå som famlende og svakt.

Trump-administrasjonens nylige 28-punktsplan kom forståelig nok som et sjokk.

Når nye lån til Ukraina er på plass, bør europeiske ledere ikke kaste bort denne anledningen, hvis man endelig har oppnådd en større grad av fremdrift. Ukrainerne kan ikke holde ut mange flere måneder – for ikke å snakke om år – med utmattelseskrig. De må spørre seg selv hvordan de ønsker at krigen skal ende. Hva er realistisk sett det beste utfallet?

Dersom europeerne skal vise at de virkelig mener alvor, bør de ha diskusjoner på høyt nivå om hvordan troverdige sikkerhetsgarantier kan se ut. Som et minimum må det være en «snapback»-mekanisme med tanke på sanksjoner, finansiering og våpenleveranser i tilfelle Russland angriper igjen. Samtidig må europeerne være villige til å snakke direkte med russerne, spesielt hvis Trump blir lei og trekker seg ut av prosessen.

Trump-administrasjonens nylige 28-punktsplan kom forståelig nok som et sjokk, ikke minst fordi den så ut til å være utformet for å kunne utnytte Ukrainas sårbarheter. Men den konkretiserte noen av de viktigste saksområdene som enhver seriøs fredsplan vil måtte dreie seg om, inkludert spørsmål knyttet til territorium, NATO-medlemskap, beskyttelse av minoriteter i Ukraina, sikkerhetsgarantier og mulige begrensninger på Ukrainas væpnede styrker.

Men det er også et eksistensielt spørsmål for Europa.

Det er åpenbart at europeerne må gjøre følgende krystallklart: Den fortsatte eksistensen av et demokratisk og suverent Ukraina – der landets sikkerhet er ivaretatt – er ikke forhandlingsbart.

Men andre spørsmål vil kreve vanskelige kompromisser. Selv om de aldri vil anerkjenne Russlands okkupasjon, vil de måtte akseptere Russlands de facto kontroll over deler av Ukrainas territorium. Likeledes synes et ukrainsk NATO-medlemskap å være uaktuelt. Uansett bør europeiske ledere alt nå jobbe i all stillhet med ukrainerne for å etablere et rammeverk for en varig fred.

Siden et urettmessig utfall ganske enkelt kan være opptakten til mer krig, er dette fortsatt et eksistensielt spørsmål for Ukraina. Men det er også et eksistensielt spørsmål for Europa.

Hvis europeiske ledere omsider tar situasjonen på alvor – og gjør det som må gjøres – vil de ha langt større troverdighet i møte med amerikanske tollsatser eller kinesisk økonomisk utpressing. Men hvis de mislykkes, vil de signalisere til resten av verden at de fortsatt er svake og ubesluttsomme – og «kappløpet om Europa» vil begynne.

 

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org