Fagbevegelsen og freden

Fagbevegelsen og sosialdemokratene er knapt interesserte i fredsarbeid eller alternativer til våpenkappløpet som vi alle, samt skattepengene våre, har blitt en ufrivillig del av de siste årene. Det er egentlig helt krise.

Ingenting skjer.

Fagbevegelsen er det eneste stedet vanlige folk har reell makt. Fagbevegelsen kan stanse hele samfunnet hvis den vil, gjennom streik. De organiserte kan bruke dette som en trussel mot økonomiske prioriteringer som kan gå dramatisk utover vanlige folks liv, eller de kan bruke det i protest mot krig.

Ingenting skjer. Det kunne vært generalstreik mot manglende sanksjoner i møte med Israels folkemord. I Spania ble dette gjort tidligere i høst. Det kunne vært sterk bekymring rundt at alle partier på Stortinget har bundet seg til å kutte andre steder for å prioritere 1635 milliarder av vårt felles budsjett til den norske militære opprustningen de neste 12 årene. Vi vet godt hva som kommer til å kuttes og hvem som kommer til å kjenne på det mest.

Vi vet også hvem som kommer til å sendes til fronten hvis det blir krig. Det er neppe elitens barn som skal ligge i skyttergraver, eller som i dag ligger i skyttergravene i Ukraina og Russland, for eksempel. All krig har et klasseperspektiv, både i land med verneplikt og i land uten. Og er ikke klasseperspektivet fagbevegelsens egentlige kjerne, i alt fagbevegelsen driver med?

Vi ser bare varianter av det vi kjenner fra før.

Hva skjedde med kampen mot at arbeidere i alle land tvinges til å drepe hverandre i kriger som settes i gang av en politisk maktelite som ikke setter sin dyre dress i nærheten av en slagmark? Og ikke barna sine heller, forresten.

Det er dessverre lenge siden sosialdemokratene og sosialistene hadde et antimilitaristisk fundament. Antimilitarisme handler ikke bare om kritikk mot opprustning, eller advarsler mot agitasjon og hat mot andre folk når det skal bygges opp mot krig. Antimilitarisme er også å løfte opp diskusjoner om hva det gjør med våre sinn, vårt menneskesyn og våre tanker at vi ledes til å tro trygghet og nasjonalstat hviler på det militære forsvaret.

I dag er det militære forsvaret underholdning i beste sendetid på TV, og ikke lenger som en kontrast til samfunnet utenfor, men som et speilbilde av det. I alle speilbilder forsvinner alternativer og kritikk. Vi ser bare varianter av det vi kjenner fra før.

I dag er det militarisme som gjelder.

En av ungdommene mine spurte en gang hva som er forskjellen på et narrativ og en fortelling. For er det ikke sånn at narrativ bare er en fancy måte å si fortelling på?

Det er det ikke. Et narrativ er det store rammeverket mange små fortellinger foregår inni. I dag er det store narrativet i samtalen om krig og fred at «vi må jo ruste opp». Så er det mange små fortellinger innenfor dette: Hva skal vi ruste opp først? Hvor mange hundrevis av milliarder skal vi bruke, og skal vi bruke dem her eller der? Skal de mange flere vernepliktige som vi så klart må ha få klær og utstyr produsert i Mongolia eller Norge?

Men narrativet består både politisk og økonomisk: Det er dette skattepengene våre globalt sett går til. Våpenproduksjon, militær opprustning, øvelser og i siste instans krig som løsning på politiske konflikter.

I dag er det militarisme som gjelder, og vi rekker knapt blunke før vi får nye bevis på at denne metoden vinner spillet.

Verdens samlede militærutgifter har økt 10 år på rad.

En ting er at Forsvarsforliket tilslutter seg Natos avskrekkingsstrategi bygget på atomvåpen, som også er årsaken til at norske myndigheter nekter å stemme for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, slik FN ber om.

En annen ting er de stadige meldingene om den norske våpenindustriens nye fabrikker i Australia eller USA eller nyhetsmeldinger om stadig økt profitt i bransjen. Alt meldt som gladsaker. Vi vet alle hvor vi burde investert de 100.000 kronene vi ikke har, hvis målet er å tjene penger på penger.

Når vi i løpet at et døgn får vite at Natos Jens Stoltenberg blir leder av Bilderberg-gruppen, et møtested for våpenmakt, big-tech investorer og bankfolk, får se Jonas Gahr Støre hygge seg med Joe Biden på Instagram noen timer før USA igjen legger ned veto mot våpenhvile i Gaza og vedtar i senatet å fortsette å sende våpen til Israel, så kan man miste troen totalt.

Dette er altså den såkalte realpolitikken for tiden. Stater ruster opp militært og går i kriger, på en jordklode som helt faktisk brenner under beina våre. Er ikke dette naiv politikk? Utopisk? Hvis målet er fred, og hvis målet er å stanse en pågående klima- og naturkatastrofe. Så man må jo spørre seg: Er det målet?

Er ikke dette fagbevegelsens mandat – å bygge fremtidstro, trygghet, menneskeverd for alle?

Verdens samlede militærutgifter har økt 10 år på rad, med en foreløpig rekord på 24.400 milliarder kroner årlig. Altså, hvert år: Nye tusener milliarder kroner. Vanlige folks skatt av arbeid.

I en brytningstid for menneskeheten, med klima- og naturkrise, med rekordmange mennesker på flukt og med økende økonomisk ulikhet mellom folk, bør det være en tankevekker at stadig mer av folks skattepenger går rett inn i et våpenkappløp. For det er det det er når alle ruster opp. Terrorbalansen består og ingen blir særlig tryggere. Det er bare flere og større våpen i omløp.

Bruk av våpen og krig som konfliktløser, er ikke bare ødeleggende på mennesker, infrastruktur og natur som rammes direkte. Det ødelegger også satsinger på velferdsstat, troen på alles menneskeverd, og på en bedre og lysere fremtid.

Er ikke dette fagbevegelsens mandat – å bygge fremtidstro, trygghet, menneskeverd for alle?

(Først publisert i Dagsavisen.)