Fagforeningene er viktige for demokratiet

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, – og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

Stig Holmås skriver så fint i «Dikt til mine barn» om fagforeninger. De har verdi for den enkelte som får nyte godt av trygghet, sikkerhet og en rekke fremforhandlede goder. De har også verdi for samfunnet som helhet.

På mikronivå sikrer det organiserte samarbeidet mellom ansatte og ledelse i bedrifter ryddige arbeidsforhold, økt produktivitet og smidigere omstillingsprosesser. Tidligere leder i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, uttalte da hun gikk av at hun aldri ville klart seg gjennom den fem år lange omstillingsprosessen uten det gode samarbeidet med de tillitsvalgte.

På makronivå sørger høye minstelønninger for at investeringer i teknologi er nødvendig og lønnsomt, noe som sikrer innovasjon og omstilling. Den sentraliserte lønnsdannelsen bidrar også til å sørge for trygg økonomisk utvikling av landet – en nøktern reallønnsutvikling i tråd med produktivitetsveksten i samfunnet, og til å holde arbeidsledigheten lav.

 

Fagbevegelsen sikrer like muligheter

Fagforeningene er også avgjørende for et annet mål: å sikre et samfunn der alle har like muligheter til å leve de livene de ønsker. Det skyldes spesielt to grunner:

At fagforeninger forhandler lønn sentralt med arbeidsgiverorganisasjonene, sikrer at lønnsforskjellene mellom arbeidstakere er jevn og for at verdiskapingen fordeles jevnt mellom arbeidstakere og kapital.

Fagforeningene bidrar også til maktspredning. De kan motvirke den politiske og økonomiske innflytelsen de rike ellers ville hatt. Når arbeidstakere møter kapitalister og myndigheter én og én og ikke samlet, er det lettere å bli utnyttet.

Fagforeningene spiller med andre ord en avgjørende rolle for å ivareta den samfunnsmodellen vi hylles for internasjonalt. Det er derfor utviklingen vi ser er er urovekkende: Som i de fleste andre vestlige land, øker forskjeller i inntekt, organisasjonsgraden faller og vi ser at lønns- og arbeidsvilkår er under press i deler av arbeidslivet.

Passer vi ikke på, kan modellen vår gå opp i limingen.

 

Store endringer i arbeidsmarked og lønn

I boka «Kapitalen i det 21.århundre» viser økonomen Thomas Piketty hvordan kapital siden 1970-tallet har tatt en økende del av nasjonalinntekten på bekostning av arbeid. Siden kapital er mer konsentrert enn arbeidsinntekt, blir fordelingen av inntekt mellom personer også mer ulik.

OECD har beskrevet hvordan arbeidsmarkedet i en rekke land har vært gjenstand for store strukturelle endringer siden 1980-tallet. Arbeidstakerrettigheter er svekket. I tillegg har man sett endringer i lønn – som utgjør om lag tre fjerdedeler av husholdningenes samlede inntekt.

Videre har også minstelønnen falt relativt til medianlønningene i en rekke land. Statistikk fra USA viser at den rikeste prosentens andel av inntektene ble doblet mellom 1979 og 2007. I den samme perioden falt inntektsandelen til de fattigste 20 prosentene.

OECD identifiserer disse endringene som de som viktigste driverne for økt inntektsulikhet.

 

Makt konsentreres

Francis Fukuyama hevdet i essayet «The End of History and the last man» i 1989 at liberale demokratier framover ville blomstre. Han er nå langt mer pessimistisk i dag. Noe av problemet ligger ifølge Fukuyama i de politiske institusjonene. Folk opplever at politikken ikke svarer på problemene de møter i hverdagen.

Dette kan, som min kollega Hilde Nagell har påpekt, endre måten politikken og næringslivet arbeider på, og dermed også maktbalansen: fra stat til marked, og fra demokratiske beslutninger til avgjørelser fattet av superrike enkeltpersoner og i lukkede styrerom.

 

Sterke fagforeninger sprer makt og fordeler jevnere

En voksende overklasse med økt økonomisk og politisk makt gjør sterk sosial organisering i samfunnet viktigere. En sterk arbeidstakerbevegelse er viktig for å redusere overklassens makt.

Det viser også empirien. Barth og Moene (2013) forklarer hvordan disse aspektene henger sammen: For å ha lav lønnsulikhet i et land, trengs sentraliserte og koordinerte lønnsforhandlinger på nasjonalt nivå, med en sterk fagbevegelse og en organisert arbeidsgiverside.

Derfor er det urovekkende at fagbevegelsen har blitt svekket siste 40 årene, både ved at organisasjonsgraden har sunket, men også ved at lønnsforhandlingene har blitt mer desentraliserte og mindre koordinerte.

Herzer (2016) viser at den synkende fagforeningsgraden de siste årene kan forklare en del av ulikhetsveksten i den vestlige verden. Rossvoll og Sparrman (2015) finner at lavere grad av koordinasjon i lønnsforhandlingene er med på å forklare økt lønnsulikhet, mens Wallerstein (1999) viser at mindre sentraliserte lønnsforhandlinger gir økt lønnsulikhet.

En studie fra Det Internasjonale Pengefondet (IMF) viser at dereguleringer av arbeidsmarkedet har sammenheng med høyere ulikhet, blant annet ser man at de ti prosent rikeste stikker av med mer av inntekten. Pengefondet peker på at økt fleksibilitet i arbeidsmarkedet reduserer forhandlingsposisjonen til dem med lavest inntekt og kommer de rikeste til gode. Det er i tråd med funnene i en studie av Jaumotte og Osorio-Buitron (2015), som viser at nedgang i organisasjonsgrad ser ut til å være en hovedfaktor for økning av toppinntektsandelene:

I gjennomsnitt forklarer lavere organisasjonsgrad om lag halvparten av økningen i andelen inntekt de ti prosent rikeste får. I tillegg ser halvparten av økningen i den såkalte Gini-koeffisienten (som måler ulikhet på en skala fra 0-1) blant husholdningen ut til å være drevet av det samme. Studien viser også at nedgang i minstelønn relativt til medianlønnen har sammenheng med høyere inntektsulikhet i avanserte økonomier.

 

Hva med Norge?

Norge er et annerledesland på de fleste områder – også når det gjelder arbeidsmarked, ulikhet og makt. Men likevel ser vi at ulikhetene øker, økonomisk makt konsentreres at og organisasjonsgraden faller også her.

For det første vet vi at forholdet mellom arbeid og kapital – altså hvor stor andel arbeidstakerne får av den totale verdiskapingen – har falt de siste 30 årene.

I regjeringens ferske ulikhetsmelding ser vi at Norge fremdeles er blant landene i Vesten med lavest inntektsforskjeller – men at inntektsforskjellene har økt betydelig siden midten av 1980-tallet. Den største enkeltfaktoren er økningen i inntektene til de rikeste, såkalte toppintektsandeler.

Meldingen viser også at inntektsfordelingen er langt mer ulik enn det offisiell statistikk viser, grunnet store tilbakeholdte overskudd. Legges de til, øker ulikheten målt ved Gini-koeffisienten med hele 6,8 prosentpoeng.

Som forskningsleder ved SSB, Rolf Aaberge, har påpekt, er det mindre grunn til bekymring dersom de rikeste personene bare er rike i enkelte år og til stadighet byttes ut med nye personer i toppen av inntektsfordelingen. Slik er det imidlertid ikke. I Norge er inntektsvinnerne de samme fra år til år.  En sammenligning OECD har gjort viser at den rikeste prosenten i Norge, mer enn 40 000 personer, har økt sin andel av totalinntekten (brutto) fra 1975 og fram til finanskrisa i 2008 i større grad enn det den rikeste prosenten i eksempelvis Frankrike, Spania og Sveits har gjort.

Samtidig har de på bunnen av lønnsfordelingen knapt fått noe som helst. Nye tall fra Teknisk beregningsutvalg viser at de ti prosent med lavest lønn – servitører, hotellresepsjonister, renholdere og butikkmedarbeidere for å nevne noen typiske grupper – i realiteten ikke har fått høyere lønn på ti år. Grupper med høyere lønn har fått lønnsvekst, og de med høyest lønn mest lønnsvekst av alle.

Formuesulikheten er svært høy – hele 0,720 i 2016. Det plasserer Norge i selskap med land som Storbritannia, langt unna likhetstoppen i verden. Forskjellene i formue har også økt.

Hvor mange som er rike, har også betydning for innflytelse, slik UiO- professor Kalle Moene har påpekt. I USA tilfaller for eksempel 11 prosent av nasjonalinntekten de 0,1 prosent rikeste, mens den samme gruppen i Norge får 2,5 prosent av nasjonalinntekten. Teller man imidlertid antallet rike, for eksempel antallet dollarmillionærer per innbygger, er det flere i Norge (2,0) enn i USA (1,7).

Bildet endres lite selv når Moene korrigerer for at Norge er et rikere land per innbygger enn i USA. I Spania er antallet dollarmilliardærer 0,4 per innbygger, i Italia 0,6 og i Frankrike 0,7. Norge ligger midt på treet blant de nordiske landene. På bunnen ligger Danmark med 0,9 dollarmilliardærer per innbygger, mens Island har hele 3,1.

Samtidig har vårt viktige felles reisverk mot overklassens makt – organisasjonsgraden – krympet, også her. Den var på sitt høyeste på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet og har siden falt, hovedsakelig i privat sektor. I dag er den på under 50 prosent. Nedgangen er mer markant innen vareproduksjon enn innen tjenesteyting.

Bygg og anlegg er en av bransjene med en klar nedgang i organisasjonsgrad over tid. Organisasjonsgraden er lavest innen handel og overnattings- og serveringsvirksomhet. Deltidsansatte, midlertidig ansatte og innvandrere er sjeldnere organiserte enn etnisk norske, faste ansatte.

Det urovekkende er at det er nettopp disse gruppene og denne delen av arbeidslivet som trenger en støttende fagforening og gode tariffavtaler mest. Som regjeringen selv skriver  ser vi en utvikling mot et «arbeidsliv der utsatte grupper har ulovlige og uforsvarlige arbeidsforhold». De trekker frem at innvandrere skader seg mer på jobb enn andre, fordi de har «farligere jobber, jobber mer, har mer skiftarbeid og jobber mer overtid».

De trekker spesielt frem renholds-, overnattings- og serveringsbransjen, samt transportbransjen, som deler av arbeidslivet mest preget av useriøse virksomheter, dårlige arbeidsforhold og høy arbeidsmiljøbelastning. Disse bransjene preges også ofte av midlertidighet og høy andel deltid.

Regjeringen Solberg

Selv om Norge har et bedre utgangspunkt enn mange andre land, er det med andre ord nok av bekymringer, både når det gjelder useriøse forhold i arbeidslivet og voksende ulikheter i lønn og formue. Derfor bør den svekkede oppslutningen om fagforeningene vi ser, uroe de fleste.

Imidlertid ser regjeringen Solberg ikke ut til å være blant dem. I regjeringsplattformen utarbeidet på Granavolden i januar 2019 står det eksplisitt at regjeringen anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet. Det er uforståelig. Det er lite sannsynlig at mange opplever det å organisere seg som et press på arbeidsplassen i dag – og trenger en nasjonal uttalt støtte fra høyeste hold for retten til organisasjonsfrihet.

Selv om retten til å stemme også er nettopp det – en rett og ikke en plikt – ser jeg ikke regjeringen Solberg gi en støtte til dem som ikke velger å stemme. Det ville selvsagt vært sjokkerende.

Videre er verdien av fagforeningsfradraget under regjeringen Solberg redusert.

Det regjeringen Solberg burde gjøre er å arbeide for å øke organisasjonsgraden, slik at fagbevegelsen har tyngde i forhandlinger og samarbeid med arbeidsgivere og myndigheter, og dermed også i framtida kan spille en viktig rolle både for den enkelte og for samfunnet for helhet.

Den som vil kan få det til

Det er selvsagt ingen quick-fix, men det finnes noen steder man kan begynne. For det første bør fagforeningsfradraget økes betraktelig, noe studier viser har effekt: En studie av Barth, Bryson og Dale-Olsen (2018) viser at økningen i skattefradrag for fagforeningskontingent i perioden 2001–2012, som var en fanesak for den rødgrønne regjeringen, førte til at organisasjonsgraden blant firmaene i den aktuelle studien var tre prosentpoeng høyere enn den ellers ville vært i 2012.

Videre må det legges til rette for at fagbevegelsen får en vesentlig rolle i politikkutviklingen, slik at arbeidsfolks interesser blir løftet tydelig frem. For eksempel bør de tillegges stort ansvar i arbeidet med en ny kompetansereform som de fleste partier har tatt til orde for. Man kan kikke på modellen Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) har laget, der etter- og videreutdanning er en del av tariffoppgjørene.

En slik ordning kan utvides og tilpasses offentlig sektor gjennom trepartssamarbeidet. Liknende ordninger, der utdanningstilbud knyttes til fagorganisering, kan også bidra til å gjøre fagorganisering attraktivt for enda flere, og dermed øke organisasjonsgraden. Fortsatt samarbeid om sosial dumping, slik allmenngjorte tariffavtaler er et eksempel på, er også viktig.

Så må fagbevegelsen også selv gjøre en jobb, slik Tankesmien Agenda har pekt på i et notat. Blant annet må de komme seg ut på arbeidsplassene i langt større grad enn i dag – og de trenger en strategi for å komme bedre i kontakt med de unge.

Det er av avgjørende betydning at vi greier å endre kurs, for at også dem som kommer etter oss skal få bo i et samfunn der det ikke er familiebakgrunnen eller lommeboka som avgjør hvilke muligheter man har til å leve det livet man ønsker. Derfor bør et organisert arbeidsliv stå høyt på prioriteringslista til dem som styrer politikken – uavhengig av farge på regjeringen.

Som Stig Holmås avslutter diktet til barna:

Den sultne ser ikke det vakre.

Den trette orker ikke elske.

 

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, – og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

[i] Checchi, Daniele og García-Peñalosa, Cecilia (2008), «Labour Market Institutions and the Personal Distribution of Income in the OECD», IZA Discussion Paper n.1681/2008, Bonn: IZA: http://ftp.iza.org/dp1681.pdf [Lesedato: 30.03.16]