Fakta om koronasmitte blant innvandrere er mer komplisert enn enkelte skulle ønske

På politisk kvarter denne uken kunne Fremskrittspartiets Jon Helgheim få triumfere over en ny rapport som han synes endelig gir ham rett: innvandrere får oftere korona enn andre, og det er ikke bare fordi de har trange leiligheter eller kjører taxi.

Både internasjonal forskning og nevnte FHI-rapport bekrefter dette: lav inntekt henger sammen med høy smitte.

Gjennom hele pandemien har det vært en tydelig trend i Norge: De aller fleste får ikke korona. Men andelen som smittes er betydelig høyere blant enkelte innvandrergrupper enn i befolkningen generelt. Verst er det for folk fra Pakistan, Tyrkia, Irak, Somalia, Afghanistan og Etiopia.

Det er lett å forstå at smitterisiko øker når du bor trangt (det gjør innvandrere ofte), tjener lite (innvandrere er overrepresentert i fattigdomsstatistikken), eller jobber i et utsatt yrke som for eksempel taxisjåfør eller butikkmedarbeider, med høy andel innvandrere. Både internasjonal forskning og nevnte FHI-rapport bekrefter dette: lav inntekt henger sammen med høy smitte.

Det rapporten også viser, er at trangboddhet, fattigdom og utsatte yrker er like risikabelt for alle. Det vil si at det å være født i et annet land enn Norge også øker risiko for smitte uavhengig av disse faktorene. Selv kontrollert for dem, har de fortsatt høyere smittetall enn befolkningen generelt. Alder, kjønn og kommunetilhørighet betyr litt, noe man blant annet kan lese som at det er ekstra risikabelt å være innvandrer i Oslo.

Trangboddhet, fattigdom og utsatte yrker er like risikabelt for alle.

Det er noen usikkerheter i studien, slik det alltid er. For eksempel mangler data på om folk bor trangt eller ikke, litt oftere for innvandrere enn for befolkningen ellers. Det er heller ikke kontrollert for yrke for dem som er selvstendig næringsdrivende, det vil si alle som kjører taxi med egen bil, eller driver butikk eller annen egen virksomhet. Det er også noen nyanser. For eksempel ser det ut til at innad i Oslo har yrke en større betydning.

Det er også i ettertid blitt stilt relevante spørsmål både om definisjonen på trangboddhet og valget av statistisk metode. Helt spesifikt handler kritikken om at en multiplikativ modell ville gitt mer mening, særlig i analyse av smitte, enn den additive modellen FHI har brukt, der effekten av å være innvandrer for eksempel er det samme i hele landet. Det er imidlertid mer sannsynlig at den isolerte effekten av de ulike variablene varierer med verdi på de andre variablene; for eksempel at betydningen av å være innvandrer er større i et område der mange er innvandrere, eller mange er trangbodde. Dette er variasjoner som tilsier at en multiplikativ modell kunne vært mer hensiktsmessig.

Disse innvendingene tar neppe tar bort innvandrerfaktoren på smittetallene, men gjør muligens at FHI overdriver hvor mye det betyr.

Det har også blitt stilt relevante spørsmål både om definisjonen på trangboddhet og valget av statistisk metode.

Uansett kan vi ikke frikjenne trangboddhet, lite penger og utsatte yrker. Det er bare like ille for alle. Eller for å si det med FHI: «Sosial ulikhet, trangboddhet og medisinske risikogrupper forklarer forskjeller innad i fødelandsgruppene, men forklarer ikke hvorfor nivået på smitte og innleggelser er så mye høyere for enkelte fødeland». Det betyr også at færre innvandrere ville vært smittet om de bodde mindre trangt og var mindre fattige – på samme måte som norske smittede ville det.

Helgheim ville gjerne sannsynliggjøre at mangel på vilje til å innrette seg og ta ansvar, skulle være forklaringen på hvorfor flere blant innvandrerne smittes. Det har han ihvertfall ikke støtte for i rapporten. For eksempel viser det seg at innvandrere etter hvert har begynt å teste seg like mye som alle andre. Det er også sånn at smittetrendene har fulgt hverandre. Det vil si at når smitten går ned i befolkningen generelt, går den også ned blant innvandrere. Tiltak og beskjeder har effekt på alle.

FHI har selv flere ulike hypoteser om hva forskjellene kan skyldes. En del av dem er økonomi.

FHI har selv flere ulike hypoteser om hva forskjellene kan skyldes. En del av dem er økonomi. For eksempel at økonomiske forhold, som bekymring for tap av inntekt for personer uten fast stilling eller rett til sykelønn, kan være en barriere mot å teste seg og å holde seg hjemme. Kan det forklare tidligere lave testnivåer?

Vedvarende høy smitte i enkelte bydeler eller kommuner kan også ha ført til en negativ spiral, skriver FHI. Kan det for eksempel tenkes at dersom du omgås andre som bor trangt, er sjansen høyere for å bli smittet selv om du selv har god plass hjemme, enn for andre som ikke bor trangt og heller ikke kjenner noen som gjør det?

Det er også mulig, ifølge FHI, at høy arbeidsbelastning på smittesporingsteamene i enkelte sterkt belastede bydeler skaper forsinkelse i smittesporingsarbeidet, som igjen medfører større risiko for at smittekjeder ikke blir brutt. Og at man dermed får flere smittede i grupper her. Det kan forklare betydningen av bosted.

Men det kan også handle om språk, tillit til myndigheter eller reisevaner. Det kan til og med, som en nylig artikkel i Nature antyder, være genetikk inne i bildet.

Det vet vi ikke. Juryen er ute, som det heter. Det er mulig at sosialt press og lojalitet i enkelte religiøse miljøer gjør det vanskeligere å stå imot ønsker fra familie og omgivelser, også når de går på tvers av myndighetenes råd. Derfor har for eksempel Oslo kommune lagt ned mye innsats i å bygge gode kommunikasjonslinjer til organisasjoner og tillitspersoner i ulike innvandrermiljøer. Mye tyder på at det har virket, men at arbeidet ennå ikke er i mål.

Helgheim vil at innvandrere skal ta mer ansvar, og at statsministeren skal be dem om å skjerpe seg. Ja, alle må ta ansvar. Men det betyr jo ikke at fellesskapet skal toe sine hender. Tvert imot bør myndighetene gjøre det de kan, ovenfor alle grupper som er spesielt utsatt, for å hindre smitte og spredning. Enten det er innvandrere, sykehjemsbeboere eller ungdommer. Det er kanskje heller ikke statsministeren som akkurat nå har mest autoritet på å be folk om å skjerpe seg.

Tvert imot bør myndighetene gjøre det de kan, ovenfor alle grupper som er spesielt utsatt, for å hindre smitte og spredning.

Bekjempelse av pandemi er vanskelig, og det er viktig å forstå mer om hvordan den sprer seg, slik at vi kan stoppe smitten. Dette betyr selvsagt ikke at fattigdom plutselig har sluttet å være et problem, . Det er bare verre å være syk, fattig og innvandrer, enn rik, norsk og frisk.