Ekte fakta om falske nyheter

To undersøkelser fra USA og Sverige viser at henholdsvis 88 prosent og 76 prosent av de spurte svarte at falske nyheter gjør dem svært og nokså forvirret om grunnleggende fakta. Når folk ikke vet hva som er sant eller usant, om man kan stole på nyhetene og forskningen, er det fare på ferde.

I Norge har for eksempel 73 prosent av befolkningen tillit til NRK.

Særlig prekært blir det når et land går inn en valgkamp og velgere trenger pålitelige informasjon for å kunne ta velfunderte politiske valg. Desinformasjon som har til hensikt å forlede og fordreie er problematisk, enten hensikten bak er politisk, økonomisk eller regelrett trolling. Derfor var det kritisk da falske nyheter fikk så stor spredning under den amerikanske valgkampen. Forhåpentlig vil ikke det samme skje i den norske valgkampen i år.

Selv om det er andre aktører enn journalister som lager falske nyheter, rammes redaksjonelle medier av fenomenet falske nyheter. Tilliten til nyhetsmediene er forholdsvis lav i mange land, til en viss grad også i Norge. I Reuters internasjonale undersøkelse Digital News Report kom det fram at 42 prosent av de spurte stolte på norske medieorganisasjoner, mens det tilsvarende tallet for USA og Storbritannia var henholdsvis 30 prosent og 52 prosent.

I løpet av det siste halvåret har definisjonen av falske nyheter endret betydning.

Likevel er det verdt å merke seg at hvordan man spør om folks tillit til mediene, legger noen klare premisser for resultatet, som NRKbeta har skrevet langt om. Når man spør om folks tillit til navngitte medier, i motsetning til medier generelt, er oftest tallene høyere. I Norge har for eksempel 73 prosent av befolkningen tillit til NRK.

 

Politisk bruk av begrepet falske nyheter

I løpet av det siste halvåret har definisjonen av falske nyheter endret betydning, fra først å bety oppdiktede saker forkledd som nyheter til også å være begreper politikere bruker for å diskreditere mediene. Både i Norge og i USA har vi sett politikere som har kalt saker falske nyheter fordi de har vært uenig i framstillingen eller vinklingen. Frps Mazyar Keshvari har uttalt til Minerva at “de etablerte mediene, som TV 2, er blitt de største produsentene av falske nyheter”.

Når politikere går ut og kaller nyhetsmedier “falske nyheter”, er de med på å bryte ned tilliten til journalistikk, som også Knut Olav Åmås har skrevet om. Kulturminister Linda Helland har bedt politikere slutte å kalle nyhetssaker de ikke liker vinklingen på for falske nyheter.

Hvordan måle tillit til mediene?

Lesernes tillit til journalistikken må mediene ta på alvor, verne om og utvikle. Men hvordan kan vi egentlig måle tillit til mediene og journalistikken? Og hva kan mediene gjøre for å øke tilliten? I den siste tiden er det blitt publisert to amerikanske studier (utført av The Media Insight Project) som måler tillit til medier og journalistikk. De er også interessante i en norsk sammenheng.

The Media Insight Project er et samarbeid mellom American Press Institute og Associcated Press-Norc Center for Public Affairs ved Universitetet i Chicago. Her vil jeg ta for meg to elementer ved tillit og medier. For det første – hvordan måle tillit til mediene? Rettere sagt; hvordan kan det abstrakte begrepet tillit brytes opp i mer konkrete ord som kan settes ut i handling? For det andre – hvordan kan deling i sosiale medier påvirke tilliten til innholdet eller journalistikken?

Tillit forstått som egenskaper

Normalt blir begrepene nøyaktighet, helhetlig dekning, åpenhet, balanse og presentasjon brukt for å beskrive tillit til medier. I rapporten “A New Understanding: What Makes People Trust and Rely on News” fra april 2016 har forfatterne brutt honnørbegrepene ned i konkrete egenskaper for å undersøke hvorfor folk stoler på bestemte nyhetskilder.

Publikum vurderer tillit til politiske nyheter på en annen måte enn sportsnyheter.

Et representativt utvalg (2014 deltakere) av den amerikanske befolkning har svart på spørreundersøkelsen. I tillegg ble 18 personer intervjuet i fokusgrupper. Det fem viktigste tillit-egenskapene hos mediene ble identifisert som:

• “Getting the facts right” – de har orden på fakta (nøyaktighet)
• De har alltid de siste nyhetene og den siste informasjonen (helhetlig dekning)
• De er konsise og kommer til poenget (presentasjon)
• Det er enkelt å finne nyheter og informasjon du leter etter (presentasjon)
• De har ekspertkilder og data (nøyaktighet)

Lenger ned på lista over de tillit-egenskaper leserne verdsetter, kommer evnen til å lage dyptpløyende reportasjer; evnen til å presentere nyheter på en forståelig måte du kan snakke om; de dekker alle dagens hendelser; du kjenner og stoler på journalistene.

I undersøkelsen kommer det også fram at folk har ulike oppfatninger av tillit avhengig av hvilke saker det er snakk om. Publikum vurderer, ikke uventet, tillit til politiske nyheter på en annen måte enn sportsnyheter. Folk legger stor vekt på ekspertkilder, data og grundigere reportasjer når de skal vurdere tillit til nasjonale politiske nyhetssaker, mens livsstilsaker helst skal være underholdende. Når det er snakk om “breaking news”, derimot, er åpenhet spesielt tillitvekkende for leserne og seerne – særlig åpenhet om hva som er bekreftet informasjon og hva som bare er spekulasjoner.

Høy tillit kan altså vise seg å være en god forretningsmodell.

Det er også verdt å merke seg at de leserne og seerne som er mest opptatt av tillit, er mest villig til å betale, dele eller følge den nyhetskilden i sosiale medier. Høy tillit kan altså vise seg å være en god forretningsmodell. Men det er lett å se for seg at kravet om “getting the facts right” kan komme i konflikt med et annet nyhetsmantra, nemlig å være først ut med det siste. En medieredaksjon som er optimalisert for tillit, kan ikke samtidig være optimalisert for å være først ute, som Jay Rosen har skrevet på Twitter.

Nå over til det andre elementet rundt måling av tillit til journalistikk jeg ville trekke frem; hvilke betydning deling i sosiale medier har.

 

Makten til opinionsdannere i sosiale medier

Det viser seg nemlig at hvem som deler en sak i sosiale medier har større betydning for tilliten enn hvem som faktisk har skrevet saken, ifølge rapporten “Who shared it? How Americans decide what news to trust on social media” fra mars 2017. Studien viste at folk hadde mer tillit til en sak delt av en person de stolte på, men skrevet av en ukjent mediekilde, sammenlignet med en sak som var skrevet av en kjent mediekilde, men delt av en person de ikke stolte på.

Det blir desto viktigere for mediene å bygge gode relasjoner med sine lesere og seere.

Tillit til medieorganisasjonen har altså betydning, men ikke så mye som tilliten til personen som deler saken i sosiale medier.

I eksperimentstudiene får 1489 personer se en nyhetsstrøm som ligner på den vi kjenner på Facebook, og alle ser det samme innholdet, men personen som deler innholdet og mediekilden varierer. Etter å ha lest sakene, blir deltakerne spurt om saken og tilliten til innholdet.

Mens deltakerne i en tidligere spørreundersøkelse sa at de hadde større tillit til den originale kilden enn til personen som delte saken i sosiale medier, viser altså denne eksperimentstudien det motsatte resultatet. I tillegg kommer det frem at den som delte artikkelen, også påvirker hvorvidt folk deler artikkelen videre til sine venner.

Medieorganisasjoner bør også bite seg merke i at mens halvparten av deltakerne i eksperimentet kunne huske hvem som hadde delt saken i sosiale medier, var det bare 20 prosent som kunne huske hvem som hadde laget saken.

Lenge trodde vi at spam hadde ødelagt epost som kommunikasjonsverktøy.

Funnene fra denne studien understreker at medienes lesere ikke bare er passive lesere og seere, men også ambassadører i sosiale medier. Og disse medieambassadørene har stor innflytelse på medienes troverdighet i sine nettverk.

Det blir desto viktigere for mediene å bygge gode relasjoner med sine lesere og seere siden de har så stor innflytelse på tilliten til medieinnholdet. Samtidig synliggjør denne studiene at sosiale medier kan gjøre mye mer for å synliggjøre og tydeliggjøre mediekilden til saker i nyhetsstrømmen. Når folk knapt registrerer hvem som har laget en sak, men husker godt hvem som har delt saken, så kan for eksempel Facebook med fordel gjøre flere grep for å få frem avsenderen.

Disse forslagene jeg har diskutert vil ikke automatisk fjerne problemet med falske nyheter og desinformasjon, men mye kan gjøres for å redusere omfanget av problemet. Lenge trodde vi at spam hadde ødelagt epost som kommunikasjonsverktøy. Spam er nå under kontroll. Det er ikke utenkelig at vi fikser problemet med falske nyheter også.